Mamma, smil litt Arina likte ikke at nabokvinnene kom innom og ba moren hennes synge for dem. – Ann, syng noe, stemmen din er så vakker – og du danser så flott også, – moren begynte å synge, nabodamene stemte i, noen ganger danset de sammen ute på tunet. På denne tiden bodde Arina sammen med foreldrene sine på bygda, de hadde eget hus, og lillebroren Anton var også der. Moren var alltid blid og gjestfri, og når nabodamene gikk, sa hun: – Kom snart igjen, dette var så koselig! – og det lovet de. Men Arina syntes det var flaut når moren sang og danset, hun forsto ikke helt hvorfor. Hun gikk da i femte klasse, og en dag sa hun: – Mamma, kan du la være å synge og danse når jeg er der… Jeg blir litt flau, – selv om hun ikke kunne si hvorfor. Selv nå, som voksen og selv mamma, klarer hun ikke å forklare det helt. Men moren svarte: – Arina, du skal ikke skamme deg når jeg synger. Vær glad i stedet. Jeg kommer ikke til å synge og danse hele livet, men nå er jeg fortsatt ung… Arina tenkte ikke noe særlig over det den gangen; hun forsto ikke at livet ikke alltid skulle være så lystig. Da hun gikk i sjette klasse og broren i andre, forlot faren dem. Han pakket sakene sine og dro for aldri å komme tilbake. Arina visste ikke hva som hadde skjedd mellom moren og faren. Som tenåring spurte hun en gang: – Mamma, hvorfor dro pappa fra oss? – Det får du vite når du blir voksen, – svarte moren. Anna klarte ennå ikke å fortelle datteren at hun hadde tatt ektemannen på fersken hjemme sammen med en annen kvinne, Vera, som bodde rett i nærheten. Arina og Anton var på skolen, og uten å være forberedt, kom Anna tilfeldig hjem fra jobb fordi hun hadde glemt lommeboken sin. Døra var ulåst, noe som overrasket henne; mannen skulle jo være på jobb, det var fortsatt bare rundt elleve på formiddagen. Men da hun gikk inn, så hun et trist syn på soverommet. Hun ble forvirret, men Ivan og Vera så bare på henne med et smil, som om de lurte på hva hun gjorde der… På kvelden, da mannen kom hjem fra jobben, ble det krangel. Barna var ute og hørte ingenting. – Ta med deg sakene dine, de står pakket i gangen – og gå. Jeg kan aldri tilgi deg for å ha sviktet oss. Ivan forsto at Anna ikke kom til å tilgi, men han forsøkte likevel å snakke med henne. – Anna, jeg vet ikke hva som tok overhånd, kan vi ikke bare glemme det og gå videre? Vi har jo barna sammen. – Jeg sier det en gang til: Gå! – svarte Anna, og gikk ut i tunet. Ivan tok med seg sakene sine og dro. Anna ble stående bak hushjørnet og kikke etter ham. Hun ville ikke se ham igjen, sviket hans hadde satt dype spor. – Jeg klarer dette, vi skal nok komme oss gjennom det, – tenkte hun og gråt stille. – Men jeg vil aldri tilgi ham. Hun tilga ham aldri, og ble igjen alene med to barn. Hun skjønte at det kom til å bli tøft, men at det skulle bli så vanskelig, forsto hun ikke før senere. Hun måtte ha to jobber for å få endene til å møtes. Om dagen vasket hun i kommunen, om natta jobbet hun på bakeriet. Hun fikk aldri sove ut, og smilet forsvant fra ansiktet hennes. Selv om faren hadde reist, hadde Arina og Anton fortsatt kontakt med ham – han bodde bare fire hus bortenfor. Vera hadde en sønn som var like gammel som Anton, de gikk til og med i samme klasse. Anna forbød aldri barna å besøke faren, de lekte sammen hos ham, men alle måtte spise hjemme. Vera verken matet eller brydde seg om dem, men å leke, det var greit. Noen ganger ble også Veras sønn med Arina og Anton hjem til dem, og nabofolkene så litt rart på dem. Anna ga alltid mat til alle barna, og hun var ikke imot å hjelpe mannens stesønn. Arina så aldri moren smile igjen. Hun var snill og omsorgsfull, men holdt alt inni seg. Noen ganger da Arina kom hjem fra skolen, ønsket hun inderlig at moren skulle prate med henne, derfor fortalte hun mamma om alt som skjedde på skolen. – Mamma, tenk, Genka tok med kattungen inn i klasserommet, og kattungen mjauet under timen! Læreren fant ikke ut hvem det var som laget lyd, og hun kjeftet på Genka, men vi sa… – Han har jo kattunge i sekken, – da kastet hun ut Genka og kattungen og sa at han fikk komme inn uten katt og at han måtte ha med moren sin i morgen. – Ja, jeg forstår… – svarte moren stille. Arina så at ingenting gledet moren lenger. Og hun hørte henne gråte om nettene. Moren kunne bli stående lenge og stirre ut av vinduet. Først som voksen skjønte Arina hvorfor. – Mamma var sikkert helt utslitt, hun jobbet jo på to steder og sov nesten aldri. Hun sørget alltid for at jeg og Anton hadde det bra. Vi var alltid pene og rene. Klærne våre var nyvaskede og strøkne, – tenkte hun ofte. Men den gangen tryglet hun: – Mamma, smil for meg. Jeg har ikke sett smilet ditt på så lenge. Anna elsket sine barn, men på sin egen måte. Hun klemte dem sjelden, men roste dem innimellom for at de gjorde det bra på skolen og aldri lagde bråk. Hun lagde alltid god mat, og det var alltid rent og ryddig i huset. Arina kjente morskjærligheten når mamma flettet håret hennes. Da strøk hun henne forsiktig over hodet, alltid med et trist uttrykk og hengende skuldre. Anna fikk dårlige tenner tidlig, hun fjernet dem, men fikk aldri satt inn nye. Etter fullført skole vurderte ikke Arina å begynne å studere, hun ville ikke reise fra moren, og forsto at det å skulle studere kostet penger familien ikke hadde. Hun fikk jobb i en nærliggende butikk for å hjelpe til hjemme, og Anton vokste fort, han trengte stadig nye klær og sko. En dag kom Mikal inn i butikken, han var ikke fra bygda men fra et annet småsted åtten kilometer unna. Han ble straks betatt av Arina, selv om han var ni år eldre. – Hva heter du, skjønne jente? Har du nettopp begynt her? Jeg har ikke sett deg før selv om jeg har vært innom noen ganger. – Arina. Og deg har jeg heller ikke lagt merke til før. – Jeg bor i nabobygda, åtte kilometer herfra. Jeg heter Mikal. Slik ble de kjent. Mikal begynte å komme ofte innom med bilen sin, ventet på henne etter jobb. De gikk turer, satt litt i bilen sammen. Han tok henne også med hjem til sin egen mor, som var syk. Han var skilt, kona hadde reist fra ham og tatt datteren med seg fordi hun ikke ville ta seg av svigermora. Mikal hadde et stort og velstelt gårdstun, og han var raus med henne; dekket bordet med rømme, kjøtt og godteri. Arina trivdes hjemme hos ham. Moren hans lå på rommet sitt. – Arina, vi to burde gifte oss, – sa Mikal en dag. – Jeg liker deg veldig godt. Men jeg sier det med én gang: Moren min trenger pleie, men jeg skal hjelpe til. Arina ble glad, men viste det ikke så tydelig. Hun syntes ikke det var vanskelig å hjelpe hans syke mor. Mikal vente nervøst på svaret. – Ja, det er vel bare å si ja, da får jeg i alle fall spise meg mett på kjøtt og rømme, – tenkte hun, og sa stille: – Ja, jeg sier ja. – Mikal ble kjempeglad. – Arina, jeg er så lykkelig! Jeg elsker deg! Jeg tvilte litt på om en så ung jente som deg ville gifte seg med en voksen, skilt mann, men jeg lover å aldri såre deg. Vi skal få det godt sammen. Han jobbet hardt, hjalp til på gården, Etter bryllupet flyttet Arina inn hos Mikal på gården. Ærlig talt hadde hun ikke lyst å bo hjemme lenger. Anton var voksen nå og studerte til bilmekaniker i kommunesenteret. Hjemme var han bare i helger og ferier. Tiden gikk. Arina var virkelig lykkelig med mannen sin. De har nå to sønner som vokser opp rett etter hverandre. Hun jobbet ikke, det var nok å gjøre hjemme med barn og alt husarbeidet, og svigermor døde etter to år. Men på en stor gård er det arbeid nok. Mikal stod for det meste selv for gårdsarbeidet, han kunne til og med si: – Du trenger ikke bære tunge bøtter, det kan jeg gjøre. Du kan melke kua og gi hønene og endene mat, så tar jeg meg av grisene. Arina visste at mannen elsket og satte pris på henne, og han forgudet barna. Selv om hun og moren aldri hadde hatt en stor gård, fikk hun dreisen på det meste. Mikal var generøs. – Arina, la oss ta med kjøtt, rømme og melk til svigermor. Hun må jo kjøpe alt selv, vi har jo egen produksjon. Anna tok imot alt med takknemlighet, men hun smilte aldri. Selv med barnebarna var hun alvorlig. De besøkte henne ofte, og Arina syntes synd på henne – visste ikke hvordan hun skulle gi moren livsglede tilbake. – Arina, kanskje du skal gå og snakke med presten i kirken. Han kan sikkert gi råd, – foreslo Mikal, og Arina grep ideen. Presten lovte å be for Anna, og sa: – Du kan også be Gud om at moren din får møte en god person i livet sitt, – så det ba Arina om, støttet av sin tro. En dag ba Anna datteren: – Du, Arina, kan jeg låne penger av deg? Jeg har lyst til å sette inn noen tenner. – Kjære mamma! Jeg fikser alt for deg, – Arina ble glad, men hun visste at moren ikke ville godta at hun betalte alt. Hun ga henne det som manglet, men Anna insisterte på å betale tilbake. Det gikk en stund, Arina hadde ikke fått besøkt moren, men snakket ofte i telefonen. Mikal var opptatt med å hjelpe sin onkel Kolbjørn, som skulle flytte fra sentrum til bygda. Ekteskapet hans var over, barna voksne, kona hadde kastet ham ut. Mikal hjalp onkelen med papirarbeidet på huset han hadde kjøpt i nærheten. Av og til var Arina med når Mikal dro til onkelen. En dag kom Mikal hjem og sa: – Du, jeg tror onkel Kolbjørn ønsker å gifte seg på nytt. Jeg hørte ham snakke i telefonen om det da jeg var innom. – Det synes jeg høres lurt ut, – sa Arina. – Han er jo fortsatt ung, og huset er strøkent, så det er bare fint for ham å få en kvinne i huset. Snart kom Kolbjørn selv innom. – Jeg har lyst til å invitere dere på besøk. Har funnet igjen ungdomskjæresten min, vi gikk på skolen sammen. I morgen kommer hun, og om et par dager kan dere komme over. To dager senere dro Mikal og Arina med gaver for å besøke Kolbjørn. Da Arina kom inn i huset, trodde hun ikke sine egne øyne og ble stående helt stille. Der sto moren hennes! Anna så forlegent på datteren, men smilte. Anna hadde blitt vakrere og så forandret ut. – Mamma! Jeg er så glad… Hvorfor sa du ingenting? – Jeg ville ikke si noe på forhånd, i tilfelle det ikke ble noe av. – Onkel Kolbjørn, hvorfor sa du ikke noe? – Jeg var redd Anna skulle ombestemme seg… Men nå er vi lykkelige. Mikal og Arina gledet seg virkelig over at Anna og Kolbjørn hadde funnet hverandre. Nå strålte moren hennes, og smilet var alltid på plass igjen. Tusen takk for at du leste, for støtten og for at du følger! Lykke til videre i livet!