Mamma, hvor lenge tenker du å holde fast på dette? Skal du nå minne meg hele livet? svarte den femten år gamle Solveig med en irritert tone.
Ikke hele livet, bare så lenge vi har bestemor hos oss. Hvis hun går ut på gata, vil hun gå seg vill og
Og hun vil dø ved gjerdet, og vi vil leve med skyldfølelse Mamma, kan vi bare spurte Solveig igjen, med et glimt i øyet.
Hva mener du? undret Kari, litt forvirret.
La henne gå seg vill. Du sa selv at du var lei av å klage på henne.
Hvordan kan du si så? Hun er svigermor, ikke en egen slektning, men for deg er hun jo bestemor.
Bestemor? rynket Solveig øynene, som hun alltid gjorde når hun begynte å bli sint. Hvor var hun da hennes sønn forlot oss? Da hun nektet å sitte med meg? Da hun avviste min lille kusine som alltid kom på besøk? Hun sparte deg ikke da du kjempet for å tjene en ekstra krone og anklaget deg for at mannen ditt dro.
Stopp med en gang! brøt Kari i. Jeg fortalte deg alt dette for ingenting. Hun sukket. Jeg har gjort en dårlig jobb som mor, for du har ingen omsorg for andre, for din egen familie. Jeg er redd. Når jeg blir eldre, vil du behandle meg på samme måte? Hva er med deg? Du har alltid vært en snill jente. Du kunne aldri gå forbi en forlatt kattunge eller valp uten å ta den med hjem. En bestemor er ikke en valp Kari ristet trøtt på hodet. Hun har allerede blitt straffet nok. Din far har ikke bare forlatt oss, han har også forlatt henne.
Mamma, du må gå på jobb, du blir for sen. Jeg lover at jeg låser døren. Solveig så skyldbetynget på Kari.
Greit, ellers ender vi opp med å si mer enn vi burde men Kari rørte seg ikke fra stedet.
Unnskyld, mamma, men det gjør vondt å se på deg. Skinnet er slitt, bena er trette. Du er førti år, men går som en gammel dame, knapt klar til å flytte føttene. Du er alltid sliten. Hvorfor ser du så på meg? Hvem kan fortelle sannheten, om ikke en egen datter? Solveig hevet stemmen uten å merke det.
Takk. Pass på at hun ikke skrur på gassen og ikke lar vannet renne i badet.
Akkurat. Vi sitter fast med henne som om vi var bundet sammen. Ingen liv. Mamma, la oss sette henne på et sykehjem for eldre. Der vil hun alltid være under oppsyn. Hun forstår ingenting likevel
Igjen? avbrøt Kari Solveig.
Alle vil få det bedre, spesielt hun, fortsatte Solveig, uten å merke morens økende irritasjon.
Jeg vil ikke høre mer på deg. Jeg har ikke tenkt å levere henne bort. Hvor lenge har hun igjen? La henne bli hjemme
Hun vil klare seg med oss. Gå på jobb. Jeg blir her, låser døren, lover jeg. gjentok Solveig sint.
Beklager. Jeg har vært hard mot deg Alle andre er ute og har det gøy, mens du passer på bestemor.
De fortsatte å krangle uten å legge merke til den åpne døren til bestemors rom. Hun hørte selvfølgelig alt, men forsto knapt noe, og glemte snart igjen.
Kari forlot seg til jobb, mens Solveig gikk inn i sitt tidligere rom, som nå var bestemor Åses bolig.
Hva vil du ha? spurte hun.
Bestemors blikk viste ingen lyst.
Kom, jeg gir deg en godteri, Solveig hjalp Åse opp og førte henne til kjøkkenet.
Hvem er du? Åse stirret tomt på Solveig.
Drikk te, sukket Solveig og la en sjokoladebit foran bestemor.
Bestemor elsket søtsaker. Kari og Solveig gjemte godteri fra henne og ga bare én til te. Solveig så på mens Åse rev opp den fargerike folien. Gjennom tynt, grått hår skinte blekt skall. Solveig vendte blikket bort.
Tidligere farget Åse håret, pusset det til en fin frisyre, påførte leppestift og tegnet øyenbryn med en bue. Den søte duften av hennes parfyme fylte rommet. Menn stirret ofte på henne, helt til hun begynte å miste forstanden.
Solveig kunne ikke sette ord på følelsene sine for bestemor: medlidenhet, sympati, avsky? En kort telefonsølv avbrøt tankene hennes.
Kanskje mamma har glemt noe, tenkte Solveig mens hun gikk for å åpne døren.
Men ved døren sto vennen hennes, gymnasieeleven Eirik. Kari likte ikke vennskapet deres, så han kom ofte når hun ikke var hjemme.
Hei. Hvorfor er du så tidlig? Mamma har nettopp gått, mumlet Solveig.
Jeg vet. Hun så meg ikke.
Mila! ropte Åse fra kjøkkenet.
Hvem er Mila? spurte Eirik.
Det er det hun kaller moren sin, og også sin egen datter. Jeg skal nå ta henne til rommet. Gå inn på badet og sitt stille. I dag har hun en slags opplysning. Solveig dyttet Eirik mot badet.
Det er ingen der. Solveig gikk tilbake til kjøkkenet, så en tom kopp og en pakke godteri på bordet.
Jeg vil ha te, sa Åse.
Men Solveig så meningsløsheten i sine forklaringer.
Bestemor glemte raskt alt, spesielt det som nettopp hadde skjedd. Hun husket derimot godt sin fjerne fortid. Hun forvekslet ofte folk, og klarte ikke å kjenne igjen Kari. Likevel hadde hun sporadiske øyeblikk av klarhet, men de var sjeldne.
Solveig visste ikke om Åse lurte for en ekstra sjokolade eller om hun virkelig hadde glemt at hun akkurat drakk te. Hvem kan vite? Solveig sukket, satte en ny kopp te foran Åse og la enda en sjokolade på bordet.
Åse åpnet pakken med sine sta fingre. Da koppen var tom, førte Solveig bestemor tilbake til rommet, la henne i sengen.
Nå får du sove, sa hun og lukket døren bak seg.
Fra badet kunne Eirik høres.
Kan jeg gå ut?
Ja. Gå til kjøkkenet. Solveig kastet et blikk på døren for å forsikre seg om at den var låst, og fulgte etter Eirik.
De satte seg ved kjøkkenbordet, hodene nesten på høyde, og lyttet til musikk i hver sin øretelefon. Solveig lukket øynene og nikket til rytmen. Hun merket ikke at Åse snek seg inn i gangen
Da Solveig gikk ut i gangen for å lede Eirik, så hun den åpne døren. Hun løp mot rommet, men Åse var borte.
Døren Jeg låste den ikke. Hun er gått. Kari vil tro jeg gjorde det med vilje, mumlet Solveig, nesten i tårer.
Hvorfor skulle hun tro det? spurte Eirik.
Du forstår ikke. Jeg sa nettopp i dag at det hadde vært best om hun gikk bort, skjønte du? Kari vil tro jeg bevisst lot døren stå åpen, bare for å irritere henne.
Greit, ta på deg jakken, så går vi og leter. Hun kan ikke ha kommet så langt, foreslo Eirik.
Solveig så på klærne: Åses strikkede kåpe lå på kleshengeren, støvlene også.
Hun gikk i tøfler og pysjamas? spurte hun forvirret.
Kanskje hun gikk til naboene? Gikk ut på trappen og fant ikke leiligheten sin Jeg går til gården, du sjekker nærmeste leiligheter, ropte Eirik og sprintet ned trappen.
Ingen svarte på dørklokken i bygningen. Solveig ga opp å gå fra leilighet til leilighet, og løp ut på gaten. Eirik løp rundt i gårdsplassen, kikket under busker og ved lekeplassen.
Ingen her. La oss sjekke nabohusene. Du går til høyre, jeg til venstre. Den som finner henne først roper, så møtes vi her, befalte Eirik og forsvant fra gården.
Solveig løp så langt hun kunne, til og med til busskaien. Ingen Åse. Hvor lenge hadde hun gått? En halvtime? Førti minutter? Hvor langt kan man gå i tøfler og pysjamas?
Vi må ringe politiet, sa hun.
Vent. Hva pleide hun å snakke mest om? Hvor likte hun å gå? spurte Eirik, mens han fulgte etter.
Solveig tenkte, men kom ikke på noe. Hun trakk på skuldrene.
Ok, la oss utvide søket. Du løper mot skolen, jeg følger etter, vinket han i motsatt retning.
Gatelysene var delvis på, andre var mørke. På de mørke delene hastet Solveig videre, som om noe skjulte seg bak buskene. Da hun nærmet seg skolen, husket hun plutselig en historie Åse hadde fortalt: En gang hadde hun glemt en notatbok i klasserommet, gikk tilbake, men vaktmannen låste døren. Åse hadde hoppet ut av vinduet på første etasje og knapt brakk beinet.
Selv om Åse aldri hadde gått på den skolen, fortalte hun historien hver gang hun passerte den. Solveig dyttet opp portene de lå på vidt gap. Skolebygningen var en Pformet blokk. Hun gikk rundt én side og så en gruppe gutter som lo.
Bestemor! ropte hun og løp mot dem.
Åse stod midt i skolegården i sin gråblå pysjamas. En av guttene holdt ut en tom sjokoladepakke. Da Åse strekte seg etter den, trodde hun det var en godteri, men gutten rev den bort og de lo høyt sammen.
Hun forstår ingenting. Hvilken institusjon rømte du fra? Vil du ha en godteri? ropte en av guttene igjen.
Hold dere unna! ropte Solveig høyere.
Guttene snudde seg.
Se, en til!
Hvem er du, barnebarn?
Har du rømt med bestemor fra institusjonen?
Barnebarnet er ingen ting. Vil du ha godteri? en av guttene gikk mot Solveig med pakken.
De andre fulgte etter.
Solveig trakk seg tilbake. Guttene presset seg mot en vegg, blokkerte Åse. De sluttet å le, men så truende ut, som om de følte sin makt. Solveig støttet seg mot gjerdene, porten stod åpen. På et signal kastet guttene seg på henne.
Solveig viftet med armene for å holde dem unna, men de var tre. En grep henne i armene, de andre presset henne fast mot gjerdet ingen bevegelse. De følte på henne, prøvde å finne ut hvem som skulle være den første.
Alle vekk fra henne! ropte Eirik i nærheten.
To gutter trakk seg litt tilbake, men den tredje holdt fortsatt fast. Da guttene begynte å slåss med Eirik, sparket Solveig gutten som holdt henne. Han skrek og slapp taket. På bakken så hun en bit av en treplanke, løftet den, sprang mot de som slåss, og prøvde å slå en av guttene i hodet, men han var høyere, så slaget traff ryggen hennes.
Gutten rev seg løs og løp mot Solveig. Hun løp mot porten.
Jente, kom hit! Vi har ringt politiet så hun en mann og en kvinne på den andre siden av gjerdet. Huliganer, de har ingen livsmening
Trusselen om politiet fikk guttene til å stikke av. Solveig vendte seg mot Eirik.
Takk for hjelpen, men ingen takk, mumlet mannen bak henne.
Hovedpoenget er at alt endte bra, sa kvinnen.
Solveig hjalp Eirik opp fra bakken. De gikk mot den skjelte Åse, som trodde de fortsatt var huliganer.
Hei, det er jeg, Solveig. La oss gå hjem, omfavnet hun Åse.
Hvem er du? Jeg venter på Borghild. Han er snart ferdig med timen
Borgild har vært ferdig lenge. La oss gå.
Jeg hørte alt, sa Åse plutselig.
Hva hørte du? spurte Solveig, men skjønte straks poenget.
Kanskje Åse forsto mer enn de trodde?
Mila vil ha meg inn på sykehjemmet. Ikke lever meg, såret Åse.
Greit, la oss gå. Du fryser i den pysjamasen, du blir syk og blir lagt på sykehus
Jeg vil ikke på sykehus, protesterte Åse.
Sammen med Eirik førte Solveig Åse hjem. Hun skiftet henne til en varm kjole, ga henne varm te med en sjokoladebit og la henne i sengen.
Hvordan skal du klare deg hjem igjen? Alt skittent, i blod, sa Solveig og Eirik i døråpningen.
Det er greit, vi fant henne. Du er flink, du ble ikke redd, lo Eirik.
Jeg var jo redd. Hvis du ikke hadde kommet i tide
Alt er i orden. Unnskyld, det var min feil, jeg låste ikke døren
Solveig lukket døren bak Eirik og satte seg ved kjøkkenbordet. Hun ristet ikke lenger, men klarte ikke slappe av helt. Hun tenkte på morens ord: hun ville ha levd resten av livet med skyldfølelse om hun ikke hadde funnet bestemor. Heldigvis gikk det bra.
Det var pinlig med krangelen med mamma. Det var enda verre. Hun pleide å ta seg av både bestemor og mor, som hadde kjemt mot kreft i to år. Nå ba morens eksmann om hjelp Solveig var bare femten, med hele livet foran seg, men hvor lenge hadde Åse igjen? La henne leve lykkelig i sin glemsel, i sin barndom.
Hun kunne ikke forestille seg at mamma, når hun ble eldre, kunne slutte å kjenne igjen Solveig. Hun tenkte til og med at det kanskje var bedre å miste fysisk helse enn forstanden. Nei, det ville vært bedre om ingen sykdommer fantes, særlig de uhelbredelige. La folk dø av alderdom.
Solveig grubletTil slutt innså Solveig at kjærlighetens ironi ofte ligger i å akseptere både svakhet og styrke, og hun gikk rolig inn i natten med et smil, vel vitende om at livet, med alle sine snurr, fortsatt hadde plass til håp.
