Jeg var bare seksten år da jeg ble gravid med en gutt jeg elsket dypt og inderlig. Jeg hadde vært sammen med Henrik ett år, og han var min klassekamerat på videregående. Da jeg oppdaget at jeg var gravid, ble vi begge utrolig redde. Vi turte ikke fortelle noe til foreldrene våre, redde for hvordan de ville reagere.
Familien min var en av dem folk så opp til i nabolaget i Oslo vi var vellykket, og jeg var deres eneste datter, med utmerkede karakterer på skolen. Henrik og jeg var fortsatt mindreårige, så våre foreldre tok raskt avgjørelser for oss, før vi fikk samlet oss.
Vi var begge skoleflinke, og foreldrene våre hadde store drømmer om framtiden vår. Universitet, gode utdanninger, trygge karriereveier. Et barn ville knuse alle de planene.
Derfor tvang mor meg til å ta abort, og hun sa det var det beste for oss begge. Det var ikke for sent. Alt gikk som planlagt, om det i det hele tatt finnes en plan for noe slikt.
Etterpå gikk Henrik og jeg tilbake til hverdagen. Vi fortsatte å møtes, fullførte skolen, og kom inn på universitetet i Bergen. Et år senere giftet vi oss, og våre foreldre holdt seg unna, lot oss leve våre liv.
Så ble jeg gravid igjen, og denne gangen var vi lykkelige. Vi hadde ventet på dette øyeblikket. Hele familien gledet seg.
Men lykken varte ikke. I sjette måned begynte jeg å blø, og panikken grep oss begge. Gutten vår ble født altfor liten, bare ett og et halvt kilo og levde bare i tre timer før han forlot oss.
Komplikasjonene var alvorlige. Legene klarte ikke stoppe blødningen; de måtte fjerne livmoren min. Drømmen om å bli mor var knust for godt.
Min mor kom til sykehuset, og med tårer i øynene ba hun om tilgivelse, angret dypt på avgjørelsen hun presset gjennom da jeg var tenåring. Men hennes ord kunne ikke viske bort smerten eller gi meg håp tilbake.
Fortiden lar seg ikke slette. Man betaler alltid for gamle feil, på én eller annen måte. Nå vil jeg aldri kunne få barn. Jeg vet ikke om Henrik og jeg vil klare å holde sammen og finne lykken uten det vi har mistet. Barn er selve hjertet i en familie, og hos oss finnes nå bare tomhet der gleden skulle bodd.
