Livet mitt formes av fraværet av faren min, og etter hvert som jeg vokser opp kjenner jeg en stadig sterkere trang til å finne ham og til å få svar på spørsmålene som plager meg. Moren min var gravid med meg da han forlot henne, og hun sto alene igjen med alt ansvaret for å oppdra meg. Hun holdt graviditeten skjult, redd for skammen det kunne bringe, mens faren min valgte å stikke av fra ansvaret sitt i stedet for å akseptere rollen som pappa.
Jeg bærer med meg minnene om moren min, denne hardtarbeidende og omsorgsfulle kvinnen som alltid satte mine behov først. Kjærligheten hennes viste seg i de små tingene hun brakte med seg hjem, og i de milde kyssene på pannen før jeg sovnet hver kveld. Da jeg ble eldre, vokste nysgjerrigheten min på faren min, men jeg turte aldri å snakke med mor om ham, i frykt for å såre henne.
Etter utallige år uten svar bestemmer jeg meg for å lete etter ham. I noen papirer i et skap finner jeg tilfeldigvis dokumenter med både fullt navn og adresse. Forvirret, men håpefull, forsøker jeg å finne ham via internett uten resultat. Helt ut av det blå blir jeg kjent med ei jente på min alder på nettet. Hun bor faktisk i samme by som faren min, og hun tilbyr seg å hjelpe. Jeg reiser til adressen uten å nøle.
Dessverre er ikke faren min hjemme han er på ferie med sin nye familie. Den nye venninnen min gir seg ikke, og spør både naboer og bekjente i området. Til slutt får hun høre at faren min har flyttet tilbake fra ferie, så hun tar kontakt med ham på mine vegne.
Men svaret hans knuser det lille håpet jeg hadde. Han nekter å møte meg, og sier at han har slått seg til ro med sin nye familie og ikke vil risikere noe for en fremmed selv om denne fremmede er hans eget barn. Ordene hans gjør vondt, og det gir meg en ny forståelse for det mor har prøvd å skjerme meg for.
Når jeg ser tilbake skjønner jeg at det kanskje var feil av meg å lete etter ham uten å tenke over konsekvensene. Faren min valgte å overse meg, og det har egentlig bare forsterket tomrommet jeg har kjent på i alle år. Nå innser jeg at det kanskje er på tide å lene seg inn mot sannheten og finne trøst i kjærligheten og omsorgen jeg bestandig har fått fra min hengivne mor.
