De siste to årene har jeg og mannen min bodd i en leid leilighet, og forholdene er ganske utfordrende. Vi drømmer om å flytte og kjøpe vårt eget hjem, men akkurat nå har vi ikke midler til det. Leiligheten vi leier tilhører en venninne av moren min, og det er ofte vanskelig å bo her; hvis noe ikke er på riktig plass eller hvis vi gjør noe hun ikke liker, kan det raskt utvikle seg til en konfliktsituasjon. Naboskapet er heller ikke spesielt hyggelig, og vi blir stadig minnet om at vi bare er midlertidige beboere at vi snart skal flytte ut.
Foreldrene våre presser oss hele tiden til å spare penger til eget hjem. Men det er virkelig vanskelig å legge til side noe når vi betaler husleie og har mange andre utgifter. Moren min følger nøye med på økonomien vår og analyserer alle utgifter, noe som gjør det enda mer krevende å spare. Vi har til og med sluttet å kjøpe nye klær, og bruker bare det vi allerede har, slik at vi kan spare mest mulig.
Både min mor og svigermoren min eier egne leiligheter, og forventer at vi skal spare til vår egen. Likevel virker det ikke som om de vil hjelpe oss med økonomisk støtte eller på annen måte. De mener at ved å ikke la oss bo i deres leiligheter, lærer de oss selvstendighet, men vi føler at vi allerede har fått vår dose av livets utfordringer, og egentlig trenger støtten deres nå. Det er vanskelig å se at søsknene våre har fått leiligheter, mens vi må spare penger til dem. Vi synes ikke det er rettferdig at vi blir behandlet slik, og vi skulle ønske de kunne forstå oss og gi oss litt hjelp.
