Mamma, pappa, hei! Dere ba oss komme, hva skjer? Marit og mannen hennes, Tore, hadde nettopp stormet inn i foreldrenes leilighet. Egentlig hadde dette skjedd for en stund siden. Mamma var syk, hun hadde en alvorlig sykdom i andre stadium
Mamma hadde gjennomført en kjemoterapikurs, så strålebehandling. Nå var sykdommen i remisjon, og håret hadde begynt å vokse tilbake. Men det var tydelig at det fortsatt var for tidlig å slappe av; hun følte seg verre igjen.
Marit, Tore, god kveld, kom inn, sa mamma, blek og spinkel som en liten jente.
Kom inn, sett dere. Vi har en litt uvanlig forespørsel, hør på mamma, faren, Bjørn, var litt forvirret.
Marit og Tore satte seg i sofaen og så spent på mamma. Ingrid (mamma) sukkende vendte blikket mot ektemannen, Borghild, som så ut til å lete etter støtte.
Marit, Tore, ikke bli overrasket, jeg har en ganske merkelig forespørsel. Kort fortalt Vi ber dere om dette.
Adopter et gutt for oss, vær så snill! Vi får ikke barn på grunn av alder, og av andre grunner.
Det oppsto et kort øyeblikk av stillhet.
Først kom datteren til orde:
Mamma, jeg tror du blir overrasket. Vi har lenge tenkt på dette, men var redde for å si det. Tore og jeg vil ha en sønn, og vi har allerede to døtre deres barnebarn, Maja og Sigrid.
Det finnes ingen garanti for at det tredje barnet blir en gutt. Men det handler ikke bare om det; helsen min er også blitt dårligere.
Jeg har en keisersnitt. Legene sier at jeg ikke bør få flere barn. Så vi har tenkt: kanskje vi virkelig skal hente en liten gutt fra barnehjemmet.
En søt, liten gutt som blir en del av familien vår. Og plutselig sier du det samme til oss, mamma. Hvor får du så slike tanker?
Marit, jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne, Ingrid strøk nervøst den voksende pelsen på en liten pinnsvindukke, jeg har blitt verre igjen.
Da kom min venninne innom, tante Nella fra den gamle jobben, husker du henne? Hun hadde en stor føflekk over øyet som nesten dekket det helt.
Legene hadde advart om å fjerne den, fordi den kunne bli ondskapsfull. Men Nella kom på besøk, og føflekkene var borte hun så strålende ut.
Hun hadde dratt til bestemor Åse på bygda, og de hadde pratet. Så ble Nella med meg og vi kjørte til Åse. Hun hjelper folk fra andre byer, så jeg tenkte: hvorfor ikke også meg?
Marit og Tore lyttet til Ingrids fortelling, holdt pusten, men forsto ikke helt hvor dette førte.
Sånn, barn, fortsatte Ingrid, bestemor Åse stilte meg et merkelig spørsmål: Har jeg en sønn?
Da hun hørte at jeg kun hadde én datter, Marit, og to kjære barnebarn, Maja og Sigrid, spurte bestemor Åse insisterende: Hva med den andre datteren?
Jeg ble overrasket, for ingen andre enn Bjørn og jeg visste at jeg hadde hatt en sen abort. Det skulle ha vært en gutt, førstefødt, til deg, Marit.
Men han overlevde ikke, Ingrid gnidde nervøst kanten av genseren.
Hva skjer så? spurte Marit med store øyne.
Så gjør du som bestemor Åse foreslo: adopter en gutt. Jeg ble så rørt at tårene trillet, som om jeg hadde gjort noe galt ved ikke å redde den første gutten.
Nå må jeg gi varme og kjærlighet til en annen gutt, for å gjenopprette balansen.
Og vet du hva? Jeg har virkelig lyst til det. Bjørn og jeg kan gi ham både varme, kjærlighet og alt han trenger!
Det er ikke for å hjelpe meg selv med å bli frisk. Jeg har bare et klart ønske om å redde et lite liv fra foreldreløshet og ensomhet. Forstår du?
Mamma, jeg forstår deg og støtter deg fullt ut, Marit kastet seg i mammaens armer med tårer, la oss gjøre dette!
Marit og Tore hadde allerede snakket med lederne på barnehjemmet i Stavanger om å adoptere en liten gutt. De fikk invitationen til å se barna.
Ingrid og Borghild, selvfølgelig, dro også med. I lekerommet på bygningen satt og lekte barn fra tre år og oppover på et teppe.
Mamma, se den rødhårede gutten, han ligner på deg, så flittig bygger han pyramider. Han har så konsentrert ansiktsuttrykk at han nesten stikker tungen ut, Marit pekte lavmælt på en liten gutt på gulvet.
Ingrid så også, og likte ham. Men fra et hjørne av rommet kom en svak stemme.
Ingrid vendte seg i et hjørne, litt til siden, sto en eldre gutt med triste øyne. Han mumlet lavt.
Snakker du til meg? Si litt høyere, jeg forsto ikke, spurte Ingrid.
Guttens øyne ble store, og han tok et skritt mot henne: Tante, vær så snill, ta meg inn, jeg lover dere at dere aldri vil angre. Ta meg
Marit og Tore fylte raskt ut papirene, og adopterte Niklas. Maja og Sigrid var veldig stolte over at de fikk en lille bror.
Niklas tilpasset seg raskt, og kalte Marit og Tore for mamma og pappa. Han besøkte ofte bestemor Ingrid og bestefar Borghild, som bodde i nærheten, så han kunne gå på skole i nærheten også.
Han kalte Ingrid merkelig mamma Ina, av en eller annen grunn. Hun så på ham med heldug, som om han virkelig var hennes egen sønn, den som ikke overlevde.
På pålegg fra legene begynte Ingrid en ny behandlingsrunde, men det hjalp ikke; hun ble stadig verre.
Niklas så inn i øynene hennes, strøk hans korte hår.
Mamma Ina, hvorfor er du syk? Jeg vil at du skal bli frisk!
Jeg vet ikke, lille Niklas, sånn kan det være, men jeg skal prøve å bli frisk, jeg lover, Ingrid likte virkelig at han kalte henne mamma Ina.
Borghild snakket med legen, som insisterte på operasjon.
Hva er sjansen? spurte Borghild.
Legen var ærlig:
Femtifire av femti. Men vi gjør alt vi kan, så det kan redde henne.
Borghild og Ingrid bestemte seg.
På operasjonsdagen var alle på nerver. Marit ringte faren gjentatte ganger. Bjørn hadde avtalt med legen at han skulle holde dem oppdatert, og Borghild var som på nålestikk.
Han skjønte først ikke hvor Niklas var. Borghild fant gutten i deres soverom, ved siden av Ingrids kittel.
Niklas hadde ikke hørt Borghild komme inn; han satt på gulvet, trakk seg inn i kittelen, gråt og mumlet lavt:
Mamma Ina, ikke gå, jeg vil ikke miste deg igjen, vær så snill! Jeg vil ha deg her alltid, mamma Ina!
Telefonen ringte, og både Borghild og Niklas ble skremt.
Legens stemme var sliten og uten glede, og Borghild følte hjertet stoppe opp som om det var fem
Er det virkelig slutt? Overlevde ikke Ingrid operasjonen?
Borghild? Dette er Dr. Hansen, operasjonen var vanskelig, men den gikk bra, din kone kom seg.
Hun var på en hårreis, jeg har aldri sett noe slikt, som om noen fra himmelen støttet henne i de øyeblikkene da livet så truet til å gå tapt.
Gratulerer, det ser ut som hun får leve videre, det er fortsatt årsaker til å feire
Tusen takk, doktor! Borghild omfavnet Niklas.
Du forsto, alt er bra, vår mamma Ina lever, lever! Så heldig at du er her, lille gutt.
Beklager, men jeg hørte deg be om mamma Ina, takk, kjære sønn!
