Kjære dagbok,
Om noen dager skal jeg gifte meg, noe jeg har sett frem til lenge, men det føles som om hele bryllupet mitt er i ferd med å bli overskygget av min mors krav og luner. Hun insisterer nemlig på at pappa kun kan komme i bryllupet mitt hvis han kommer alene uten sin nye kone, som hun tydelig misliker sterkt. Foreldrene mine har vært skilt i mange år, og pappa har gått videre og giftet seg på nytt, men mamma bærer fortsatt nag.
Kimen til skilsmissen var faktisk Ingrid, pappas nåværende kone. Det var som om hun følte at pappa ikke fikk seg til å forlate mamma bare på grunn av meg. Derfor gikk hun rett til mamma og sa: “Han elsker deg ikke lenger, og han blir bare hos deg for datterens skyld. Ikke ydmyk deg selv, la ham komme til meg.” I sinne kastet mamma pappa ut samme dag, og ganske lenge forbød hun meg til og med å ha kontakt med ham. Jeg klarte likevel aldri å holde meg unna pappa og hans nye familie, og etter hvert fikk jeg en liten halvbror hjemme hos dem. Nå har han blitt ti år, og ofte besøker jeg dem, leker og prater med min lillebror, og det betyr mye for meg.
Da jeg fortalte pappa om det kommende bryllupet, ønsket han å gi oss en virkelig stor gave en leilighet i en bydel jeg fikk velge selv. Han ville gi meg og min forlovede en trygg og god start på livet. Jeg kjente en sånn dyp takknemlighet for ham, men samtidig kjente jeg at mammas holdning gjorde alt det fine vondt og vanskelig.
Mamma nekter plent å akseptere at pappa og hans kone Ingrid skal komme sammen i bryllupet. Hun kaller fortsatt Ingrid for “en kvinne som ødelegger familie”. Hun sier rett ut at hvis Ingrid kommer, nekter hun å være til stede selv. I tillegg har hun fått nyss om at jeg har takket ja til å motta leiligheten fra pappa, og nå kaller hun meg for “forræder”. Jeg står virkelig i et umulig krysspress; på den ene siden pappa og lillebroren min, tryggheten og kjærligheten der, og på den andre siden min mors ønsker, som jeg også vil ta hensyn til.
Hele dagen går jeg rundt med en klump i halsen, tårene presser på, og jeg føler ikke at jeg mestrer denne situasjonen. Min kjære forlovede, Henrik, prøver å snakke mamma til fornuft, men det ender bare med at hun blir sint på ham også. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor mamma behandler meg slik. Jeg skjønner jo at pappa har såret henne dypt, men på et eller annet tidspunkt må man klare å tilgi og gå videre; det er det livet krever hvis man vil ha det bra.
Alt dette gjør vondt langt inn i sjelen min. Jeg håper at alt til slutt løser seg og at alle kan finne litt glede og ro rundt bryllupet, men akkurat nå føles det som et håpløst kaos.
