Du, vet du hva som skjedde her om dagen? Jeg satt hjemme hos svigermor, Aud, på kjøkkenet hennes du vet, det er alltid litt kjølig der fordi hun sparer på strømmen til oppvarming. Men til gjengjeld er bordet alltid tettpakket med hjemmebakte boller, karbonader, nystekte rundstykker og minst to-tre forskjellige salater. Som om jeg kom på bryllup, ikke bare på tebesøk.
Vet du hva, sier Aud og heller opp mer te til meg, nå har sønnen til Randi fått enda et barn, den andre barnebarnet! En gutt, nesten fire kilo, og rund i kinnene som en julegris.
Jeg nikket og holdt hendene rundt den varme koppen det var tross alt vinter og småkaldt, så det var deilig med noe varmt. Så kommer hun igjen med det samme gamle:
Når skal du og Pål gjøre meg glad da? Anne, hvor lenge har dere egentlig tenkt å gå og vente? Dere er jo ikke akkurat i begynnelsen av tjueårene lenger. Pål fyller snart trettien, du blir jo tjueåtte nå i mars. Nå er det virkelig på tiden! Hun dyttet den hjemmelagde multesyltetøyet nærmere meg. Jeg hadde i hvert fall trodd at jeg skulle ha barnebarn å ta meg av nå. Men dere bare utsetter og utsetter…
Jeg svarte jo så mildt jeg kunne for ikke å såre henne:
Aud, det er jo ikke så enkelt, vet du. Vi sparer til bolig. Det går jo ikke an å kjøpe leilighet på Lønningshaug og oppdra baby samtidig, økonomien holder ikke til begge deler. Vi må nesten få oss en egen leilighet før vi kan tenke på barn.
Omtrent som å klappe til en plagsom flue, viftet hun vekk innvendingene mine:
Sløseri, Anne! Man må ikke overtenke alt. Det ordner seg alltid. Vi startet jo i studentbolig, jeg og Steinar en atten kvadratmeter for oss tre. Og Pål vokste da opp og greide seg helt utmerket! Hvis dere skal drive og regne på alt, blir det jo aldri barnebarn på meg før jeg går av med pensjon…
Jeg tok en slurk te for å kjøpe meg et øyeblikk. Ute var vinteren tung og grå, regnet rant striper nedover vinduet eller kanskje det var snø som begynte å smelte. På veggen tikket den gamle klokka som Aud hadde arvet fra sitt eget barndomshjem.
Sånn funker det bare ikke nå lenger, sa jeg lavt og satte fra meg koppen. Nå er det strømregning, dyr mat, bleier, legeutgifter… Vi havner jo på minussiden med en gang, hvis vi ikke er forsiktige.
Jeg kan jo passe barnebarnet! sa Aud plutselig ivrig og lente seg fremover med et blikk som om alt var løst. Bare du føder, jeg tar alt det andre. Triller turer, mater, søker på natta. Du trenger ikke bekymre deg overhode!
Det kriblet bare inni meg av irritasjon ikke sinne, men litt tungvint, seigt irritert.
Aud, jeg har faktisk lyst til å oppdra barnet mitt selv. Jeg vil gjerne bruke de første årene sammen med det, ikke løpe rett tilbake i jobb fordi økonomien tvinger meg. De første årene, de får man jo aldri igjen!
Da trakk hun seg vekk mot vinduet og snurpet leppene. Hun ble sikkert litt såret, jeg kjenner det uttrykket. Da blir hun gjerne taus og begynner å klirre ekstra mye med kopper og asjetter, bare for å vise meg hvor hardt jeg sårer henne.
Da jeg hadde drukket opp teen, sa jeg høflig takk for maten og gikk. Måtte uansett være hjemme til syv, så Pål ikke ble bekymret. Hun nikket bare uten å se på meg da jeg tok farvel.
På vei hjem i drosjen lente jeg panna mot den kalde ruten, lukket øynene og lot byen gli forbi: blokker, reklameskilt, folk i mørke jakker. Aud forsto jo ikke hun skjønte ikke at tidene hadde forandret seg. Du kan ikke bare få barn og håpe det ordner seg. Det er ansvar, liksom. Jeg ville så gjerne gi barnet mitt sitt eget rom, en ordentlig skole, aktiviteter… Og for det trengs en leilighet. Et skikkelig hjem vi eier selv.
To måneder senere…
Jeg hadde laget ovnsbakt kylling med poteter til middag Pål elsker det, vet du. Aud hadde ringt kvelden før og sagt at hun kom på besøk, hun måtte prate med oss. Jeg tenkte ikke noe særlig over det; hennes samtaler handlet ofte bare om naboene eller oppskrifter.
Men så satte vi oss til bordet, og Aud skjøv tallerkenen fra seg. Da skjønte jeg at hun mente alvor denne gangen.
Dere husker vel tante Solveig, min mors fetter sitt kone? sa hun, kikket på oss begge. Hun sovnet stille inn i forrige måned…
Pål nikket. Jeg kunne så vidt huske Solveig fra en eller annen familiesammenkomst mange år tilbake.
Ja, Aud rettet seg opp og stemmen ble alvorlig. Hun skrev leiligheten sin over på meg. To rom, ikke så verst størrelse. Litt oppussing må det til, men bygningen er solid.
Pål blåste ut i overraskelse.
Oi! Mamma, det jo kjempebra!
Vent nå litt, hun holdt opp hånda, Jeg vil overføre den til dere, hvis…
Jeg stoppet nesten å puste og gaffelen ble hengende i lufta.
… dere får et barn til meg. Enten jente eller gutt, det er akkurat det samme. Bare et barnebarn. Da er leiligheten deres.
Det ble stille. Du kunne høre dryppingen fra kjøkkenkrana.
Men Aud begynte straks å snakke igjen, fort, nesten stresset:
Nå trenger dere jo ikke spare lenger! Dere har bolig ferdig, og så kan dere bruke sparepengene på barnet barnevogn, seng, klær alt sammen. Då slipper dere å ta opp lån eller bekymre dere, leiligheten venter jo bare!
Pål så rett på meg, ventet på min reaksjon. Og jeg innså plutselig at det faktisk ikke var noe å være uenig om. Vi hadde jo ønsket oss barn, bare utsatt det fordi vi manglet bolig. Og nå ble det ordnet med ett eneste pennestrøk.
Vi sier ja, la jeg hånda mi på Påls. Vi har jo egentlig bare ventet på sjansen.
Aud lyste opp som om noen hadde gitt henne nøklene til en helt ny start.
Ett år senere…
Kristoffer var blitt én måned gammel. Jeg gikk og vugget ham rundt på soverommet og sang små underlige melodier, akkurat da døra gikk i gangen. Jeg gikk ut, med sønnen min mot brystet.
Pål, er du hjemme så tidlig?
Men det var Aud i gangen, med flere bæreposer og det typiske, travle smilet.
Jeg stoppet opp i døråpningen.
Aud? Hvordan kom du inn?
Hun ristet på nøkkelen med en plastdaisy på ring.
Jeg beholdt en kopi, i tilfelle. Kanskje dere trenger hjelp, og så står dere ikke og åpner.
Jeg bet i meg det jeg egentlig ville si. Kristoffer sovnet endelig, og jeg orket ikke risikere å vekke ham med en smell.
Aud gikk rett ut på kjøkkenet og sukket over noen kopper i vasken.
Hva er dette da, Anne? Oppvask på benken, smuler overalt… Hva har du tenkt å gi Pål til middag? I kjøleskapet har dere bare Biola og litt ost…
Jeg lukket armene tettere rundt Kristoffer som murret i søvne.
Jeg har vært alene med babyen hele dagen, Aud. Han vil bare sove på armen min. Legger jeg ham ned, så hyler han.
Hun hadde allerede begynt på en rundtur i leiligheten, fant feil på stellebordet, på flaskene, på bleiene…
Slik kan du ikke stelle, sa hun, og de der kan du ikke bruke! For harde, de gnager på huden.
Men de er jo laget av flanell…
Jeg vet hvordan flanell skal kjennes! Jeg har nemlig selv oppdratt Pål fra bunnen av, snurte hun. Du er jo bare hjemme hele dagen, Anne. Hvorfor er det kaos her?
Jeg pekte bare på Kristoffer som sov.
Derfor.
Bare tøys! mente hun. Jeg måtte både lage mat, vaske, rydde og ta meg av Pål, og fikk det til!
Etter en times tid gikk hun. Tilbake satt omorganiserte flasker, brettet tøy og jeg følte meg komplett overkjørt.
Senere på kvelden, etter at Pål hadde spist middag, satte jeg meg foran ham.
Pål, jeg orker ikke mer nå. Mammaen din kommer og går som det passer henne. Hun har egne nøkler. Jeg får ikke sove, klarer ikke mer inspeksjon og kritikk. Når skal hun skrive over leiligheten, egentlig?
Han så vekk.
Hun sier det ikke har noe å si hvem som eier den på papiret, vi bor jo her uansett…
Jeg strammet grepet rundt stolkanten så knokene ble hvite.
Så gikk det tre måneder til…
Aud ble en slags fast del av husholdningen. Kom når hun ville, fant feil på alt mulig på hvordan jeg matet Kristoffer, på bleiene, på klærne hans, på hvordan han sov: alt var galt. Enten fikk jeg høre hva som var galt, eller så ble hun bare taus og såret, demonstrativ. Jeg klaget til Pål, men han trakk bare på skuldrene: Hva skal jeg gjøre da, det er jo mamma.
Så en kveld orket jeg ikke mer. Da Aud hadde gått, hentet jeg kofferten.
Pakket tingene mine. Så Kristoffers. Bleier, flasker, noen favorittleker. Pål sto i døråpningen og så på.
Anne, hvor skal du?
Til mamma.
Kom igjen, det går over, dere har jo bare kranglet litt…
Pål, sa jeg og så ham rett i øynene, enten gir du nøkkelen tilbake til moren din og avtaler at hun ikke kan gå inn her, eller så reiser jeg. Velg.
Han satt bare helt stille, stirret på kofferten, Kristoffer, meg. Så sank han sammen på sofaen og gravde ansiktet ned i hendene.
Jeg telte sakte til femten.
Han reiste seg ikke.
Så jeg ringte taxi og dro.
Han ringte dagen etter. Og to dager etter det. Og uken etter hver gang lovet han å ta det opp med moren, ba meg komme tilbake. Men nøkkelen leverte han aldri inn, og Aud fortsatte å styre gaven sin leilighet.
… Seks måneder senere var skilsmissen et faktum. Underhold via retten, for Pål hadde ingen hast med å ordne det på egenhånd.
Nå bodde jeg hjemme hos mamma, på gamle jenterommet med tapet i småblomstrete mønster det samme jeg husket fra jeg var liten. Mamma hjalp meg så mye hun kunne med Kristoffer, satt barnevakt så jeg sakte kunne øke til fulltidsstilling på jobb. Det var utrolig tøft, ikke slik jeg hadde sett for meg mammalivet.
Men om kvelden, når Kristoffer sovnet i armkroken og boret nesa mot skulderen min, visste jeg at jeg fikser det. Jeg må bare.
For hans skyld, siden pappaen viste seg altfor svak til å stå opp for familien sin.
