I fjor fant mammaen min plutselig på noe helt nytt hun bestemte seg for å selge oss grønnsaker fra sin egen kjøkkenhage. Hun påsto at vi aldri kom på besøk, at vi ikke hjalp til, så nå skulle det bli sånn. Og hvem, mente hun, betalte egentlig for vannet, drivhusene, hjelpen fra nabogutten som grov opp hele flekken og fikk på plass plantekassene? Det virket som mamma hadde fått skrekkelig kort hukommelse. Vi kjøpte grønnsaker billig på Kiwi uansett.
Vi har nemlig aldri eid noen hytte. Hele livet har vi bodd i Oslo, og jeg tror ikke pappa noen gang har sett en potet før den lå ferdig vasket i grønnsaksdisken. Mamma derimot, kommer fra Gudbrandsdalen, og hadde vel fått mer enn nok av hageromantikk fra barndommen og ungdommen. Hun var ferdig med alt det der for lenge siden.
Da pappa levde, var det ingen snakk om kjøkkenhage. Han sørget for alt, selv når det så helt håpløst ut. Mamma jobbet også, men faren min stod for det meste av utgiftene.
Etter at han døde, gikk det meste som før. Da jeg ble voksen og begynte å jobbe, hjalp jeg til så godt jeg kunne. Vi bodde jo sammen, så vi spleiset på husleia og det som trengtes. Først da jeg giftet meg for to år siden flyttet jeg ut.
Forrige år gikk mamma av med pensjon og fikk akutt lengsel etter barndommens paradis bestemors enorme hage. Hun gikk til DNB og tømte sparekontoen for å kjøpe en skranglete liten hytte i et borettslag utenfor Drammen. Ikke akkurat komfort, men det var visst kjærlighet ved første blikk. Og er hun fornøyd, så får det være det viktigste.
Naturligvis måtte jeg og mannen min blø litt ekstra for å få huset og tomta til å ligne noe som kunne betegnes som beboelig. Lønna var god, vi hadde råd. Ikke til noe slott akkurat, men vi fikk lagt inn vann, ordnet et anstendig bad og glassert vinterhagen slik at mamma skulle kunne drikke morgenkaffen sin der.
Å spille dugnadsgjeng i hagen? Der gikk grensa. Vi hadde verken lyst eller tid til å renske bed og plukke snegleegg. Vi har tross alt blitt urbane Osloborgere og foretrekker å sove ut i helgene, gå på kino eller ta oss en tur på kafé.
For denne latskapen fikk vi høre det, tro meg, men hver gang mamma fikk nytt innskudd på kontoen var det plutselig glemt. Og det var stadig kostnader først skulle hun ha nytt drivhus, så ulike plantekasser (jeg forstår fortsatt ikke forskjellen), det skulle ryddes og graves og vi betalte alle dyrene som var med på lasset. Mamma trengte bare å dirrigere litt fra verandatrappa.
Vi tok til og med regninga for drosje når hun hadde storhandlet flere kilo plantejord på Plantasjen og nektet å slepe det på toget og så videre til fots.
En gang iblant ga hun oss oppdateringer om den store hagegleden. Hun viste stolt frem bilder av hvor pent, grønt og ryddig det var blitt. Jeg svarte med et par “Så fint!” og gikk fort videre, for jeg forstod aldri helt poenget. Dette fortsatte helt til mamma plutselig sendte bilde av noen digre, knallrøde jordbær som skapt for Instagram. Jeg kjente straks smaken i munnen. “Kan du sette av litt til meg?” spurte jeg, “så henter jeg etter jobb!”
Lite ante jeg at svaret ville være en MMS med bilder av ulike plastbokser og prislisten skrevet med store bokstaver. 60 kroner for liten boks, 120 for stor.
Jeg måtte lese meldingen to ganger, trodde først mobilen hadde hengt seg opp eller at mamma hadde begynt på et nytt tema. Men nei. Jeg ringte tilbake og spurte forsiktig om jeg hadde forstått riktig skulle jeg virkelig KJØPE mammas jordbær? Det stemte utmerket.
Og hva hadde du egentlig forventet deg? Sa mamma. Jeg styrer og steller her, lirker hver liten jordbær ut av jorda, mens du og mannen din ligger og drar dere eller er på Aker Brygge. Hvorfor skal dere få noe gratis? Har dere glemt det gamle ordtaket: Den som ikke vil jobbe, skal heller ikke spise?
Så minnet jeg henne forsiktig på at vi faktisk hadde gjort mye for å få til denne hagen i utgangspunktet. Mamma ble opprørt. “Hvordan kan du snakke sånn til moren din?”
Av prinsipp nekter jeg nå å kjøpe grønnsaker av mamma. Hun får heller selge til noen andre på parsellaget. Jeg og mannen min går til Bondens Marked, der er det null drama. Mamma har fortsatt prøvd seg, tilbudt både agurker og squash til spesialpris, men vi takker høflig nei.
Å hjelpe til i hagen blir det ikke mer av. Betale regninger, medisiner eller nødvendige ting? Ja, selvsagt. Men for grønne erter og hagebruk der går selv en lydig norsk datter sin grense!
