Mamma Kaja
Hva er det du sitter og snufser sånn for? Det er jo klissvått ute allerede, så skal du lage mer sørpe her også!
En rund, stor kvinne like solid som et norsk låvebygg sank ned på benken ved siden av Kine.
For et vær! Først var det varmt, og så regnet det i bøtter fra tidlig om morgenen. Nå er det som i en badstue! Og dagen er bare halvgått, men jeg er gjennomvåt, kunne nesten vris opp!
Kvinnen rota i veska si, dro frem en vannflaske og åpna med litt strev korken.
Vil du ha? hun rakte flasken til Kine. De sier man blir roligere av å drikke litt vann. Jeg blir ikke det. Kunne drukke en hel bøtte hjelper ingenting.
Kine stirra engstelig på den merkelige benkenaboen. Hva hadde hun gjort for å fortjene dette nå? Hvilken straff hadde hun fått fra oven, som om hun ikke hadde nok å bale med fra før og så dette! Eller… denne?
Kine hadde aldri likt kraftige folk noe særlig. Det gjorde henne lettere nedstemt. Hvordan kan noen la være å ta vare på seg selv? Er det virkelig så vanskelig å trene litt, spise mindre og tenke et øyeblikk på at det faktisk finnes andre folk rundt en? Det ser jo ikke pent ut! All den svetten, de store klærne, lukta… Æsj. Kine husket fortsatt hvordan hun og venninna Marte, på besøk på et spa, så en overvektig kvinne svømme i bassenget.
Jeg bader ikke i det bassenget der, jenter! Nok for meg for i dag, ass! Marte, Kines beste venninne, spratt opp og strakte på den veltrente kroppen. Det var ikke rart, hun brukte jo halve fritiden på treningssenter og hadde PT.
Hvorfor ikke? Vi skulle jo være her hele dagen, jo?
Med det der? Marte pekte ekkelt bak seg. Orker ikke se på det engang, får helt avsmak!
Hun ramset så opp en hel harang som Kine ikke orka å huske på. Kine syntes egentlig det var ubehagelig det Marte sa, men samtidig kunne hun ikke nekte for at hun i bunn og grunn følte det samme. Sånn kan man jo ikke holde på. Kan du ikke ta deg sammen, får du være hjemme venninna hadde jo rett.
Nå satt hun altså selv på en benk ved siden av ei kvinne som var minst dobbelt så stor som hun husket fra bassenget, og det eneste dette mennesket gjorde var å prate og mase! Men Kine hadde ikke krefter til å gå. Hun hadde sittet her i flere timer allerede, først grått, så bare stirret tomt ut i lufta. Hun hadde ikke noe sted å gå ikke annet enn jernbanestasjonen. Likevel klarte hun ikke å la være å høre på den merkelige dama, og plutselig frøs hun til.
Du er jammen pen! Ingen koffert, ikke engang en liten veske. Du skal vel ikke reise. Venter du på noen? Eller har du ikke noe sted å dra?
Kine vrei blikket bort fra veggen og så på kvinnen likevel.
Hun hadde et snilt ansikt, store eplekinn, som lyste mot henne i et smil men smilet sloknet tvert da Kine plutselig hikstet og braste ut i gråt. Hva det var med denne dama, som klemte henne inntil seg så fort, kunne ikke Kine forklare noen gang. Hennes velstelte hode med siste mote-klipp ble trykket mot den lette sommerblusen til kvinnen, og stoffet ble straks gjennomvått. Kine innså plutselig at det slett ikke luktet svette; det var heller en søt duft av blomster der. Hun dro pusten, og undret på om det var vaskepulveret eller kanskje hun faktisk hadde vasket klærne sine i noen urter. Lukten var sterk, men likevel mild.
Så brått merket Kine at denne duften var akkurat sånn hennes egen mor luktet, de få minnene hun hadde mamma døde da Kine bare var fem. Den eneste klare erindringen hun hadde, var en blomstereng, hvor mamma flettet en blomsterkrans til henne. Og hendene luktet akkurat slik, søtt og trygt.
Hvorfor trekker du deg unna, da? Har noen gjort deg noe galt?
Kine ristet først, men nikka så.
Forbaska feiginger! Å gjøre slikt mot en så ung jente! kvinnen dro frem en pakke matpakker og et stort rødt eple fra veska. Se her! Kom igjen!
Hun åpnet matpakka, og Kine kjente magen knyte seg. Hun hadde ikke spist på nesten et døgn, og hun hadde ikke råd til mat heller.
Ta! Det er kyllingpålegg, sunt og godt. Hjemmelaget. Spis! Du er jo så tynn, ungen min.
Jeg spiser ikke kjøtt sa Kine lavt, sulten dirrende i stemmen.
Hva sa du? kvinnen presset matpakken i hånden hennes, lot som hun ikke hørte, og delte eplet i to med hendene i én kraftfull bevegelse.
Ikke noe Kine så på de sterke, grove hendene, bitemerker etter hardt arbeid, og innså at ideen om å rømme kanskje ikke hadde vært så god allikevel. Hun bet i matpakken og stønnet av lettelse.
Godt? Ja, det visste jeg. Resten er bare tull.
Kvinnen satt seg bedre til rette, nikket og pekte på matpakken.
Spis nå! Og fortell. Hva har skjedd hvorfor sitter du mutters alene, uten tingene dine og, så vidt jeg kan se, penger?
Kine nikket og tørket tårene, som plutselig kom igjen.
Gråt ikke enda, fortell meg alt først. Så kan vi gråte etterpå, og kanskje om vi er heldige ler vi til slutt.
Kine hadde helst ikke villet fortelle, men hadde lite valg. For henne var alt det som hadde skjedd nok til å fylle et hundreårsepos, men det var livet hennes hun hadde ikke noe annet.
Hun hadde stukket hjemmefra dagen før. Det var etter faren hadde sagt at han ikke var hennes pappa, at han skulle få et eget ekte barn, sitt eget kjøtt og blod. Kine var fremdeles sjokkert. Mannen hun hadde kalt far, som hadde oppdratt henne han var ikke hennes biologiske far? Ikke rart hun var totalt fortumla. Han hadde aldri gitt noen antydning til dette under oppveksten.
Stemoren hadde hun heller aldri kommet overens med. Hvordan skulle hun det, når Inger var bare noen år eldre enn Kine selv? Inger var kald og avvisende fra første dag, men skjulte det godt.
Så koselig å møte deg, lille venn! kvitret hun, men Kine forstod at nå var det slutt på det trygge livet.
Kommentarer, sniking og tårer. Et dårlig kammerspill. Kine skjønte det, men klarte ikke endre noe og kanskje hun heller ikke ville, for faren hadde hun alltid stolt på.
Siste dråpen kom da hun ble kalt inn på pappas kontor hvor papirene lå på bordet, og han ba henne lese. Han sa rett ut at hun var adoptert. På spørsmålet om hvem hennes ekte far var, fikk hun aldri noe svar. Kanskje han ikke visste, kanskje han ikke ville si. Og moren ja, henne kunne hun ikke spørre lenger.
Den natta satt Kine lenge og stirret tomt inn i veggen, så tok hun bare jakken og gikk. Visste ikke hvor det ble til stasjonen hun dro. Telefonen var tom for strøm, og hun hadde ingen hun ville snakke med. Nære venner hadde hun ikke; familien hadde byttet adresse for ofte, så Kine ble aldri noen steder lenge. De hun snakket litt med nå, ville uansett ikke hjulpet: “Elsk deg selv! Drit i alle andre! Da blir du lykkelig!” hadde hun hørt i en gammel tegnefilm. Den rebelliske djevelfiguren på skjermen hadde hun likt så godt at hun bestilte en nøkkelring, som allikevel forsvant etter hvert.
Kvinnen lyttet nøye, spurte ikke underveis. Da Kine var ferdig, tok kvinnen frem en pakke med servietter.
Tørk tårene.
Hun rota litt i veska og dro frem en diger lommebok.
Jenta mi, snakke med faren må du nok gjøre, men det haster ikke. Mobilen funker?
Den er tom.
Her, ta denne!
Hun ga henne en gammel knappetelefon.
Er du skeptisk? Den er ikke trendy, nei, men jeg liker den. Datteren min kjøpte til meg. Store taster og bra lyd. Send en sms. Bare så han vet du lever, selv om han ikke er noe superpappa bestandig.
Hun så på Kine, som fomla med tastene, og tenkte sitt. Så reiste hun seg bestemt og rista litt på den våte blusen.
Jeg heter Kaja, bor rett utenfor Drammen, i en liten bygd. Vil du bli med meg hjem? Du har jo ikke hvor du skal dra, og jeg tror ikke det er det verste for deg akkurat nå?
Hvorfor?
Hvorfor, liksom? Kine så forundra ut. Jeg er jo fremmed for deg. Hvorfor vil du hjelpe meg?
Kaja smilte, strøk Kine på haka. Fordi, kjære deg, det finnes ikke fremmede barn. Barn skal ikke være alene i verden.
Men jeg er jo ikke barn lenger
Jo, du er det. Kom igjen, vi har et tog å rekke, og vi må ha billett!
Slik havnet Kine hos Kaja Karlsen.
Togturen forløp stort sett i stillhet. Senere skulle Kaja forklare Kine at hun ventet til hun selv var klar til å dele mer. Du kan ikke tvinge deg inn i andres sorg, man må vente. Noen trenger tid, skjønner du, og da vil de fortelle alt når de er klare.
Kine sovna nesten med det samme på toget, og våkna ikke før Kaja rista forsiktig i skulderen hennes.
Nå er vi hjemme, vet du!
På perrongen sto en tynn, lang kvinne og vinket ivrig. Kine skvatt da denne nesten overrumplet Kaja med en bjørneklem:
Mamma Kaja! Jeg har ventet to tog! Trodde du ikke kom! Hvordan går det med Nina?
Går fint, la dem og Jarl, drar innom om noen dager og ser til dem.
Snakka med legen?
Han skulle fikse det, virker flink. Ung, men kunnskapsrik.
Hvem er det? Kvinnen så spørrende på Kine.
Ikke mas, Silje. Vi er sultne etter reisen.
Ok, bli med!
Gamle Toyotaen utenfor fikk Kine til å le.
Hva? Det er airbrush! Broren min, Sindre, malte den.
Airbrush, ja. Kine smilte og dro fingeren over tegninga av katta Findus på panseret.
Kor har du funne så ei klok ei, mamma Kaja? Silje lo, åpna bildøra og hjalp Kaja.
På stasjonen.
Som meg, da Silje så på Kine. Kan du tegne, eller?
Ja, har gått på billettskole.
Da må du snakke med Sindre. Han har lært seg alt selv.
Så stilig! Kine smilte.
Ja, du får hilse på ham! Sett deg inn, vi skal hjem.
Silje kjørte med så mye sving at Kine lukka øynene flere ganger.
Ikke kjør så fort, Silje, Kaja seg småhumrende bak. Jeg tåler det, men hun er jo ny med villkjøringa di.
Da lærer hun det nå da! Silje stoppa foran en stor gård. Kom inn!
Så stimla en hel bøling unger rundt dem utendørs, ga Kine hakeslepp.
Alle mine, vennen. Kaja strevde seg ut av bilen. Men jeg bor alene altså. Barna bare henger her. Jeg bor sentralt, så folk samles. Kom igjen!
Unger klemte og lo og fikk klapp på hodet og kinn.
Fine små!
Kina tilbragte nesten en uke med Kajas folk før hun fattet hvem som var slekt med hvem. Først da Silje leverte sin egen lille sønn for barnepass og tok Kine med rundt, skjønte hun det.
Se! Silje pekte. Her bor tre av oss: Lena, Mats og Tove. Du så dem da vi kom. Naboen har to Ole og Veronika. Veronika gifta vi bort i forrige måned. I motsatt ende bor jeg med broren min og Nina, som mamma var på besøk hos. Hun har Jarl, som ble født med hjertefeil. De følger ham godt opp håper på operasjon snart.
Jeg vikler meg bort i slekta!
Det ordner seg. Vi er mange, men du lærer det.
Kaja er jammen ei klippe. Så mange barn! Er alt sammen hennes?
Da lo Silje godt.
Hun har ikke født oss, vet du. Vi er alle fosterbarn, akkurat som deg.
Kine snubla.
Hæ?
Vent, lang historie. Kom inn.
Siljes hus var lite, men lunt og hjemmekoselig. Kine fikk en kopp varm sjokolade, planta på kjøkkenet, og så på de broderte gardinene.
Du liker dem? Vår datter Vilde laget de med forglemmegei-blomster.
Overraskende vakkert! sa Kine.
Mamma lærte meg det, jeg kunne jo ingenting før jeg flytta hit. Foreldra mine var alkoholikere, barndommen husker jeg nesten ikke. Mamma sa at den som får vondt ofte nok, til slutt bare glemmer for å ikke bli gal.
Dissosiativ amnesi, kanskje.
Hva sa du?
Hukommelsestap.
Hvordan vet du det?
Jeg ville bli psykolog, leste masse. Men måtte droppe det da jeg ble syk de to siste skoleårene, så jeg tok betalt plass i stedet. Faren min betalte, nå spørs det om jeg får fullført. Og hvor skal jeg få penger fra?
Hvordan var du syk?
Ryggproblemer. Hadde en operasjon. Nå går det bedre.
Jaja, ta deg en skive til! Men altså, mamma slo meg sønder og sammen. Ingen kom og reddet meg. Til slutt rømte jeg hjemmefra, og Kaja fant meg på en benk i byen, akkurat som deg. Hun tok meg med, matet meg og sendte aldri vekk. Hun tok meg og broren min til seg, gikk gjennom et byråkrati verre enn noe mareritt. Hun adopterte oss til slutt. Hun gjorde det med mange av oss.
Bare hvorfor har hun ingen egne barn?
Silje ble stille.
Hun kan ikke. Har vært syk i mange år. Diabetes, hjertet og alt det der. Hun fortalte det aldri før, ville ikke miste oss. Men kroppen har sin grense, og hun fikk ordentlig behandling til slutt. Man kan si mye om Kaja, men hun ga aldri opp. Hun var vakker som ung, folk gikk etter henne i store flokker. Hun ville bli lege, men litt uflaks, slet hun med eksamen, og forelsket seg i feil fyr. Volden fra mannen hennes gjorde at hun til slutt ikke kunne få barn. Hun kom seg hjem, tok vare på foreldrene sine som døde tidlig, ble igjen alene helt til hun begynte å finne og samle slike som oss.
Men hvordan klarer hun det økonomisk?
Silje blunka. Akkurat det har vi fleipa mye med. Noe er fra staten hun kan alle rettigheter ned til punkt og prikke og det er alltid masse papirarbeid, men viktigst er Pål.
Hvem?
Pål. Også et “funnet barn”. Han hadde spesielle utfordringer, men Kaja fikk ham hjem, og etterhvert fant en velstående far dem. Han hjelper oss alle, sørger for alt vi trenger. Røde tall er fremmede her, liksom. Kaja fikk tilbud om å bli husholderske for Pål, men sa nei hun skulle ikke forlate noen av oss. Så de er venner, nesten som bestemor og bestefar i barnebøkene.
Og sånn holder vi på her, Kine. Skulle du trodd det hvis du hørte det en plass?
Nei, det er helt eventyrlig.
Ja, men her lever vi. Kaja er limet, og vi hadde nok aldri eksistert uten henne.
En dag kom Kines far kjørende til bygda. Kaja hadde funnet ham, tatt en prat og resultatet sto plutselig foran Kine, skamfull og nervøs.
Kom hjem, jenta mi? Unnskyld alt
Nei, pappa. Det er best jeg klarer meg selv nå. Vil ikke rote til for dere.
Skal jeg skaffe deg leilighet, hjelpe deg?
Kine kastet et blikk på Kaja og nikket.
Ville satt pris på litt hjelp i starten, men jeg skal finne mine egne bein. Blir voksen nå.
Er det fordi du ikke stoler på meg lenger?
Hun ristet på hodet.
Nei, jeg lever det rådet du alltid ga én må ta ansvar for seg selv. Nå gjør jeg akkurat det.
Faren hennes betalte for at hun kunne bli ferdig utdannet. Kine ble en ettertraktet barnepsykolog i Drammen og omegn, fullt med kø for å komme til. Inger fikk en sønn, og Kine gledet seg for farens skyld, men var bare på besøk av og til. Ikke av sinne, men fordi dette familien hun fant hos Kaja var blitt ekte. Da Kaja etterhvert fikk et kraftig slag og ble pleietrengende, dro Kine tilbake for å bo med henne. Det siste halve året med Kaja ble både det tyngste og det lykkeligste, for nå var hun en av dem, og var trengt.
Familien gjorde alt Kaja reiste seg igjen, om enn sakte, og guttene bygde en fin benk ved porten så Kaja kunne sitte der og le med barna når de prøvde å imponere henne.
Hva synes du om tronen da, bestemor? Trenger du te?
Barna løp og maste, Kaja flirte og løftet hånda:
Å, nå er dere rampete! Kommer til å må legge inn VAR for neste mål!
Kine dro først tilbake til byen da hun så Kaja var i balanse, og det var selvsagt Kaja mamma Kaja hun først inviterte i bryllupet sitt.
Blir du der med meg, mamma Kaja?
Alltid, min kjære. AlltidKine så bort på den store kvinnen som nå satt i den hjemmelagde tronen, omringet av barn, latter og liv. Solen mistet de siste dråpene regn fra den våte takrennen, og ettermiddagssolen brøt skyene over tunet. Kaja kastet et blikk mot Kine, og det var noe i det smilet alle kjente og elsket: en styrke, en ro, og en varme som aldri skulle ta slutt. Kine bøyde seg ned og la armen rundt skuldrene hennes, akkurat slik hun selv en gang var blitt løftet inn, våt og fortapt, for første gang.
Kaja dro Kine inn til seg, hvisket: Hjem er ikke et sted, barnet mitt. Det er de menneskene du holder fast i de som aldri gir slipp. Vi slipper ingen.
Kine knep øynene igjen, kjente at hendene til Kaja fortsatt luktet søtt av blomster, og kjente den trygge verden hun så lenge hadde drømt om, endelig var hennes. Bak dem steg latteren og barnestemmene i takt med den lune kveldsvinden.
Fra en verandadør vinket Silje med to kopper te, og Sindre kom ut med gitaren. Noen nysgjerrige naboer kastet seg med, og en liten gutt ropte:
Fortell et eventyr, mamma Kaja!
Kaja reiste seg, stødig, løftet stemmen og begynte å fortelle, som hun alltid gjorde: Historien om ei jente med blomster i håret, som blei funnet i regnet, men fant solen på en benk en dag. Alle samlet seg tettere. Og idet mørket la seg over gården, visste Kine at ingen av dem ville være alene mer. Ikke i kveld, ikke noen gang. For én familie kan skapes av mange slags brikker så lenge ingen gir slipp.
Mamma Kaja smilte ut over dem, og for første gang i sitt liv følte Kine seg hel. Helt til slutt, akkurat da natten snek seg inn, hvisket Kaja lavt:
Herfra og inn i drømmene, vennen min. Her slipper vi aldri hverandre.
Og der, under lyden av latter, barnesang og vind i trærne, begynte Kine endelig sitt eget eventyr.
