Mamma Ragnhild
Hva sitter du her og snufser for, da? Nå må du gi deg med all denne grininga! Det er jo fuktig nok ute som det er, og så lager du enda mer fuktighet her!
En stor, rund kvinne, nesten like bred som benken, satte seg ned ved siden av meg. Jeg skvatt nesten. Det var så typisk norsk å ikke sette seg ved siden av noen på en benk med mindre det var den siste plassen igjen, men her satt hun, åpenbart uten å bry seg om de uskrevne reglene. Og jeg hadde ikke flere krefter til å protestere uansett. Etter flere timer på Oslo S hadde jeg grått til jeg ikke hadde flere tårer igjen.
For et vær! Først regner det i strie strømmer, og så, med én gang sola titter fram, blir det badstue! Og jeg er for lengst klissvåt, her jeg går og peser!
Med et tungt sukk tok kvinnen en vannflaske opp av den slitne veska si og skrudde møysommelig av lokket.
Skal du ha litt vann? hun rakte flasken mot meg. De sier det hjelper om man gråter. Jeg syns ikke det hjelper. Kan drikke en hel bøtte funker fortsatt ikke.
Jeg visste ikke helt om jeg skulle svare eller bare ignorere henne, men blikket mitt møtte hennes likevel. Hvorfor måtte jeg? Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette akkurat nå, i tillegg til alt annet? Hvorfor straffet universet meg med folk jeg overhodet ikke ønsket nær meg? Jeg hadde aldri hatt særlig mye til overs for store mennesker. Ikke at jeg hatet noen, men jeg klarte bare ikke helt å forstå det. Hvorfor kunne de ikke bare ta litt vare på seg selv gjøre et par knebøy, spise litt mindre? Hele denne selvforakten avlet bare ubehag store klær, svette, kroppslukt Æsj. Jeg husket vi hadde vært i et spa en gang, jeg og venninnene mine. Da en stor kvinne vasset ut i bassenget, snudde Lise, bestevenninnen min, og ristet foraktelig på hodet.
Jeg bader i hvert fall ikke når hun er her! Nok for meg i dag.
Men vi hadde jo planlagt å være her hele dagen?
Ja, men ikke med det der! svarte Lise og rynket på nesa. Hun pekte bak seg og snudde seg mot oss med tårer i øynene av avsky. Jeg skjønte henne den gangen, selv om jeg aldri ville innrømme det.
Og her satt jeg nå, med en kvinne minst tre ganger større enn dama vi hadde spottet i spaet, og hun snakket og snakket. Jeg burde bare gått, men jeg orket ikke. Det var for kaldt til å være ute, men jeg hadde ikke noe sted å dra. Ikke nå. Ikke etter i går kveld.
Så, du sitter her uten koffert, uten veske. Ikke på vei et sted, altså. Venter på noen? Eller har du ingen steder å gå?
Jeg stirret inn i veggen, men til slutt vendte jeg blikket mot henne. Hun så på meg med de snilleste øynene jeg hadde sett. Plutselig hulket jeg høyt og ukontrollert uten at jeg visste hvordan det skjedde. Hun la en varm, trygg arm rundt skuldrene mine. For første gang på mange år kjente jeg en lukt av blomster ikke av svette, men noe trygt og mykt. Jeg kunne ikke plassere det med en gang, men så slo det meg: Sånn luktet hendene til mamma da jeg var liten, da hun vevde blomsterkrans og lot meg sitte i fanget. Jeg var bare fem da mamma døde en idiotisk bilulykke jeg aldri har tilgitt noen for. Dette var første gang på lenge noen luktet hjemme.
Hvem har såret deg, jenta mi?
Ingen Jeg ristet på hodet, men klarte ikke holde tårene tilbake.
Her, spis litt. Du er så tynn at man skulle tro du ikke har spist på ukevis!
Hun tok opp en pakke matpakker med grovbrød, skinke ja, skikkelig norsk mat og rakte det mot meg.
Jeg spiser ikke kjøtt svarte jeg, men stemmen min forsvant i et nytt hikst.
Spis, snill du. Det er kanskje viktig akkurat nå, sa hun og la en halv tomat på brødskiva for å friste meg.
Jeg spiste. Sulten var større enn prinsippene mine i det øyeblikket. Tårene rant fortsatt, men kroppen begynte å slappe av.
Hva gjør du her, egentlig? Hva har skjedd hvorfor sitter du alene på Oslo S uten en gang penger til billett?
Jeg fortalte. Alt. Hvor jeg hadde vært kvelden før. At pappa, mannen jeg alltid har sett på som min, plutselig visket ut alt jeg kjente. «Du er ikke min datter. Jeg venter min egen sønn nå.» Det hadde han sagt. Jeg burde kanskje forstått at det var en mulighet ste-mora mi, Silje, ny i huset, knapt eldre enn meg men likevel. Det knuste meg.
Jeg pakket en tynn jakke og gikk. Hadde ikke venner jeg kunne dra til, vi hadde flyttet så mye rundt at det aldri ble tid til nære bånd. Og de jeg kjente, var ikke av typen som ville hjelpe ikke når alt handlet om utseende, trening, og å være best.
Den snille kvinnen lyttet, uten å avbryte. Hun ga meg et tørkle og en gammel Nokia og ba meg sende faren min en melding, bare så han visste jeg var i live. Hun passet på det skjønte jeg.
Jeg heter Ragnhild. Jeg bor like utenfor byen, i Drøbak. Bli med meg hjem du har ikke noe sted å være nå, gjør du?
Hvorfor vil du det? Du kjenner meg ikke, sa jeg.
Hun så meg rett inn i øynene. Fordi, vet du, det finnes ikke noe som heter andres barn. Og ingen skal være alene. Ikke i dag.
Så sa jeg ja.
På toget sovnet jeg på skulderen hennes og våknet først da hun vekket meg, blidt og mildt:
Nå er vi hjemme, jenta mi!
På stasjonen sto Marthe, en tynn, mørkhåret kvinne og ventet utålmodig.
Mamma Ragnhild! Jeg var så redd du ikke kom denne gangen. Hvordan går det med Ola?
Helt fint. Jeg stikker innom dem senere i uka. Men nå må vi hjem og spise er så sulten at jeg knapt orker mer prat.
Vi presset oss inn i Marthe sin gamle Toyota Corolla hun hadde fått katten sin malt på bagasjelokket av broren sin Runar, og lo høyt da jeg sa at det så ut som ekte gatekunst.
Alt virket rart og vennlig på en gang, for Marthe satte ferden videre til huset til Ragnhild, hvor en hel skokk med barn allerede ventet. Men det var ikke hennes barn ikke biologisk hun hadde funnet oss, sa Marthe seinere, og latt oss bli. Ragnhild hadde heller aldri fått egne kroppen hennes hadde ikke tålte det etter alt hun hadde vært igjennom.
En kveld ble jeg invitert hjem til Marthe. Hun viste meg gardinene hun hadde brodert selv, med små blå blomster på.
De er vakre, sa jeg.
Det var det jeg gjorde da jeg gikk gravid. Jeg kunne ikke gjøre annet når jeg måtte ligge på sykehuset. Ett sett for hver unge ett med forglemmegei for Vilde, valmuer for Hans, og prestekragene var Lise sine.
Vi fikk snakket ordentlig en kveld. Marthe fortalte om oppveksten sin hos fosterforeldre, om vold, rus, og flukt og hvordan Ragnhild hadde funnet henne på Oslo S, akkurat som hun fant meg.
Det er det hun gjør hun finner oss, de vi som ikke har noen. Hun har fått ordnet papirer for mange av oss, så vi har tak over hodet. Og Pål er den som sørger for at økonomien går rundt. Han og faren hans eier flere firma i Bærum og trår alltid til når noe trengs.
Jeg kjente hvor godt det var selv om vi ikke var «ekte» familie, fantes det ingen annen trygghet som dette. Alle passet på hverandre. Og jeg, med min ødelagte rygg og uavsluttede utdanning, fikk hjelp til å søke studieplass, fikk stipend fra Ragnhild og faren til Pål, og startet på en ny retning psykologi.
Pappa prøvde selvfølgelig å få meg hjem igjen. Han kom til og med til Drøbak en dag sammen med Silje. Han tilbød seg å hjelpe meg, betale leie, alt mulig. Men jeg takket nei.
Det er på tide at jeg tar ansvar selv nå, sa jeg. Akkurat som du alltid har sagt til meg: du må tåle å stå på egne bein.
Han fikk ordnet støtte så jeg kunne fortsette på deltidsstudier. Jeg vokste, sakte, måned for måned. Ragnhild ble den virkelige mammaen min vi var mange som kalte henne det. Da hun fikk hjerneslag to år seinere, flyttet jeg tilbake igjen den vinteren. Jeg hadde egentlig ikke råd, men jeg kunne ikke la være.
De seks månedene jeg passet på henne ble de tyngste og, merkelig nok, de lykkeligste. Hele huset myldret av barn, ungdommer og voksne som hadde fått en ny sjanse akkurat som jeg.
Ragnhild hostet, satt med pleddet på en benk som Marthe og Runar hadde bygd, drakk kaffe, og lo når småjentene neide og bukkede:
Nå sitter du på tronen, bestemor! Vil du ha te?
Det var så livsbejaende, så trygt, at jeg visste her hørte jeg til.
Først når Ragnhild var godt på beina igjen, reiste jeg til Oslo. Da jeg giftet meg våren etter, var det Ragnhild som gikk med meg opp midtgangen.
Mamma Ragnhild, du blir vel alltid ved min side?
Hun holdt på hånden min og sa:
Alltid, min jente. Alltid.
