Mamma, kan du smile
Siri likte ikke når nabodamene kom på besøk og ba moren hennes synge en sang.
Kom igjen Ingrid, syng litt, du har så fin stemme, og du danser jo så bra, da begynte moren å synge, nabodamene stemte i, noen ganger danset de alle sammen ute på tunet.
På den tiden bodde Siri med foreldrene sine i et lite bygdehus, og hun hadde en lillebror, Ola. Moren var alltid livlig og imøtekommende, og når naboene gikk hjem, pleide hun å si:
Kom innom en annen dag også, det var koselig, vi hadde det fint sammen, og de andre lovte alltid det.
Siri syntes det var pinlig når moren hennes sang og danset, og hun skammet seg litt, uten helt å forstå hvorfor. Hun gikk i femte klasse og en dag sa hun:
Mamma, kan du la være å synge og danse? Jeg blir flau, hun skjønte ikke selv hvorfor.
Selv nå, som voksen og mamma selv, klarer hun ikke å forklare det. Men Ingrid svarte henne:
Siri, du skal ikke skamme deg når jeg synger. Du burde heller bli glad. Jeg kommer jo ikke til å synge og danse hele livet, det er mens man fortsatt er litt ung…
Siri tenkte aldri så langt og forsto ikke da at alt ikke alltid varer evig.
Da Siri gikk i sjette klasse og broren Ola i andre, flyttet faren deres ut. Han pakket sakene sine og dro for godt. Siri visste ikke hva som hadde skjedd mellom foreldrene. Først som tenåring våget hun å spørre:
Mamma, hvorfor dro pappa fra oss?
Du forstår det når du blir voksen, svarte moren bare.
Ingrid kunne ikke fortelle datteren at hun hadde funnet mannen sin sammen med en annen dame, Mari, som bodde like ved. Den dagen var Siri og Ola på skolen, mens moren fant ut at hun hadde glemt lommeboken hjemme og dro tidlig hjem fra jobben.
Døra sto ulåst, hun ble overrasket mannen skulle jo være på jobb, klokka var bare elleve. Da hun gikk inn, fikk hun se ektemannen og Mari sammen i dobbeltsenga. Hun ble helt ut av seg, og både Even og Mari så bare på henne og smilte, som om det ikke var noe rart.
Senere den kvelden ble det husbråk da mannen kom hjem fra jobb. Barna var ute og hørte ingenting.
Du får ta med deg sakene dine, jeg har pakket dem til deg på soverommet. Jeg vil aldri tilgi deg, du må dra.
Even visste at hun mente alvor, men prøvde å snakke med henne.
Ingrid, jeg gjorde en feil… Kan vi ikke bare glemme det? Vi har jo barn…
Jeg har sagt du skal dra, svarte Ingrid og gikk ut på gårdsplassen.
Even tok med seg tingene sine og ruslet avgårde. Ingrid sto bak hushjørnet og så etter ham. Hun ville aldri se ham mer, for sviket satt for dypt.
Vi klarer oss vel på et vis, tenkte hun mens tårene rant. Jeg tilgir aldri.
Hun tilga ham aldri. Hun ble alene med to barn, og hun skjønte fort at det ville bli vanskelig, men ikke hvor tungt det faktisk skulle bli. Hun måtte jobbe to steder. På dagtid vasket hun gulv, og om nettene jobbet hun i bakeriet. Søvn fikk hun nesten aldri, og smilet hennes forsvant.
Selv om faren var borte, hadde Siri og Ola kontakt med ham, for han bodde bare fire hus lenger nede i gata. Hos Mari hadde han en sønn, omtrent på samme alder som Ola, og de gikk i samme klasse. Ingrid nektet ikke barna å besøke faren, og de lekte sammen hjemme hos ham eller ute, men kom alltid hjem for å spise. Mari foreslo aldri noe mat, kun lek.
Noen ganger fulgte Maris sønn med Siri og Ola hjem til dem, og naboene stirret forbauset. Ingrid ga mat til alle sammen, og hun hadde ingenting imot stesønnen til sin tidligere mann. Men Siri så aldri moren smile lenger. Hun var snill og omsorgsfull, men trakk seg mer og mer inn i seg selv.
Siri kunne komme hjem fra skolen og ønske så sterkt at moren skulle prate med henne, så hun fortalte historier fra skoledagen for å få henne i tale.
Mamma, tenk at Petter hadde med seg en kattunge på skolen, og den satt og mjauet under timene. Læreren skjønte ingenting, hun trodde det var Petter selv som tullet. Men vi sa det som det var:
Han har en kattunge i sekken! Da ble både Petter og katten kastet ut, og moren hans måtte komme til skolen!
Ja vel… Såpass, svarte moren bare.
Siri merket at moren ikke gledet seg over noe mer. Noen netter hørte hun moren gråte, og hun så henne kunne stå og stirre lenge ut av vinduet. Først som voksen forsto Siri hvordan det måtte ha vært.
Hun var helt sikkert utslitt, jobbet to steder og sov ikke, og det fristet henne heller ikke å kjøpe vitaminer for hardt opptjente kroner. Hun gjorde alt for meg og Ola. Vi var alltid pent kledd, alt var rent og strøket, husker Siri.
Den gangen pleide hun å be:
Mamma, kan du ikke smile til meg, jeg har ikke sett deg smile på så lenge.
Ingrid var glad i barna på sin måte, men hun klemte dem sjelden. Av og til sa hun at hun var stolt av dem, fordi de var flittige på skolen og aldri bråkte. Maten var alltid god, huset rent og ordentlig.
Siri kjente morens kjærlighet når hun flettet håret hennes. Da strøk Ingrid forsiktig datterens hode, men skuldrene hennes var sunket av sorg. Ingrid mistet fort tennene sine, og hun lot aldri sette inn nye.
Etter ungdomsskolen falt det Siri aldri inn å begynne noe annet sted. Hun ville ikke forlate moren alene, for hun visste det kostet penger å reise bort for å studere. Hun fikk jobb som butikkmedarbeider i nærbutikken. Hun håpet hun kunne hjelpe til hjemme, for Ola vokste fort og trengte nye klær og sko.
En dag kom Alf innom butikken. Han var ikke fra bygda, men fra en annen bygd nesten en mil unna. Siri fanget straks oppmerksomheten hans, selv om han var ni år eldre enn henne.
Hva heter du, skjønne deg, spurte han og smilte, du må være ny her, jeg har aldri sett deg her før.
Siri, og du er vel ikke herfra heller?
Nei, jeg kommer fra nabobygda, åtte kilometer unna. Jeg heter Alf.
Slik møttes de. Alf begynte å kjøre til Siri nesten hver kveld, hentet henne etter jobb, og de ruslet eller satt i bilen og pratet. Han tok henne også med hjem til seg. Han bodde sammen med moren sin, som var syk, kona hadde flyttet til byen med datteren deres, for hun orket ikke ta seg av svigermor.
Alf hadde stort gårdsbruk og et pent hus. Han spanderte ekte rømme, kjøtt og sjokolade, og Siri syntes det var koselig i hans hjem. Moren til Alf lå bare inne på sitt eget rom.
Siri, kanskje du vil gifte deg med meg? spurte Alf en dag. Jeg liker deg så godt. Men du må vite at moren min må ha hjelp, men jeg passer på at du ikke blir overlatt alt.
Siri ble glad, men holdt maska. Å passe på gamle folk var hun ikke redd for. Alf ventet spent.
Jeg burde si ja da får jeg både spise kjøtt og rømme hver dag tenkte hun, og sa høyt: Ja, jeg vil det.
Siri, du aner ikke hvor glad jeg ble! Jeg elsker deg… Jeg trodde aldri at du ville si ja til en voksen, fraskilt mann. Jeg lover jeg aldri vil såre deg.
Han jobbet og hjalp til hjemme.
Etter bryllupet reiste Siri hjem til Alf og begynte å bo hos ham. For å være ærlig, det fristet ikke lenger for henne å bo hjemme. Ola var stor nå, gikk på bilmekanikerlinje i byen og var bare hjemom i helgene.
Tiden gikk. Siri var lykkelig, og etter hvert fikk de to sønner tett etter hverandre. Hun jobbet ikke utenom hjemmet, det var nok å gjøre med barn og gårdsbruket. Svigermor døde etter et par år, men arbeidet tok ikke slutt av den grunn. Alf insisterte ofte:
Nå skal ikke du bære tunge bøtter, Siri. Jeg gjør det. Du melker kuene og mater høner og ender, så tar jeg grisene.
Hun visste at Alf var glad i henne, og han avgudet barna. Selv om hun vokste opp uten mye gårdsdrift, lærte hun seg alt på et blunk. Alf var raus.
Siri, vi kan vel ta med litt kjøtt, rømme og melk til mora di. Hun må jo kjøpe alt, mens vi har eget og ferskt.
Ingrid tok imot alt med takknemlighet, men hun smilte aldri. Selv med barnebarna var hun alltid alvorlig. De besøkte henne ofte, Siri syntes synd på henne og visste ikke hvordan hun skulle hjelpe henne tilbake til livet.
Kanskje du skal gå til presten i kirken og spørre om råd? foreslo Alf, og Siri grep ideen.
Presten lovte å be for Ingrid og sa:
Be Gud om at moren din skal møte et godt menneske på sin vei.
Siri ba ofte for det.
En dag spurte Ingrid datteren:
Du, Siri, har du mulighet til å låne meg noen kroner? Jeg vil sette inn tenner.
Herlighet, mamma, det skal jeg gladelig betale for, sa Siri, men visste at moren ikke ville ta imot alt.
Hun ga moren pengene hun manglet, og Ingrid lovet å betale tilbake. Det gikk noen uker. Siri rakk ikke besøke moren så ofte, de ringte på telefonen, og mannen hennes var opptatt med å hjelpe onkelen sin, Kåre. Kåre ville flytte til bygda, kona ville ikke ha ham i huset lenger, barna var voksne. Alf hjalp til med papirer på gården han nyss hadde kjøpt; et godt og solid hus.
Alf og Siri besøkte ham noen ganger. Så en dag kom Alf hjem og sa:
Vet du, jeg tror onkel Kåre tenker på å gifte seg! Jeg var innom ham, og han snakket i telefonen. Jeg skjønte det med en gang…
Det synes jeg er bra, svarte Siri, Han er jo fortsatt ung, og huset hans er flott, så det er klart han må ha seg ei husmor også.
Like etter kom Kåre til dem.
Jeg ville invitere dere på middag. Jeg har truffet min første kjærlighet igjen fra skoletida, og i morgen flytter hun inn. Vil bare at dere skal komme på middag dagen etter.
To dager senere tok Alf og Siri med seg en gave og gikk på besøk. Da Siri kom inn i huset, ble hun stående som forvandlet. Der sto moren hennes! Ingrid smilte sjenert, men så så lykkelig ut.
Mamma! Jeg vet ikke hva jeg skal si Men hvorfor sa du ingenting?
Jeg ville vente, i tilfelle det ikke skulle gå… svarte Ingrid.
Og du da, onkel Kåre, hvorfor sa du ikke noe?
Jeg var redd hun skulle ombestemme seg Men nå er vi lykkelige.
Siri og Alf ble utrolig glade på vegne av Ingrid og Kåre. Nå strålte virkelig moren hennes og hun smilte hele tiden.
Takk for at du leste, og takk for all støtte og gode ord. Lykke til i livet!
