For tre måneder siden tok livet mitt en ganske uventet vending. Jeg hadde alt på stell: en flott mann, ei datter og en trofast hund. Men en dag, over en kopp kaffe, fortalte mannen min meg tørt at han hadde møtt noen andre, og nå skulle han flytte inn hos henne. Det var lite jeg kunne gjøre han hadde bestemt seg så jeg tok det som det kom, med sammenbitte tenner.
På det tidspunktet skjønte jeg at det kom til å bli hardt. Nå måtte jeg plutselig ha ansvar for alt alene og forsørge datteren min, og det var jo ikke akkurat lukrativt med min lønn. Så, en sur novemberkveld da jeg la dattera mi og gikk ut for å lufte bikkja, møtte jeg på en gammel dame.
Det regna skrått, blåste, og alt var gråere enn en tirsdag i februar. Der satt den gamle dama mutters alene på en benk i parken, pensjonist så det sang. Ved siden av henne sto ei velbrukt håndveske, og det var tydelig hun frøs. Jeg gikk bort og spurte forsiktig om det var noe jeg kunne gjøre for henne.
Hun så på meg med dønn slitne øyne og fortalte stille at hun hadde blitt bedt om å forlate hjemmet sitt. Med én gang fikk jeg vondt av henne, så jeg ba henne med inn til oss. Vel hjemme lånte jeg henne et ullteppe, kokte en rykende kopp te og fant fram litt mat.
Hun het Åse og ville gjerne fortelle meg hvordan hun hadde endt ute i regnværet. Det var ikke akkurat noen lykkefortelling.
Åse hadde ei datter som hun hadde oppdratt helt alene etter at mannen døde for mange herrens år siden. Åse hadde jobbet ræva av seg for å gi dattera et godt liv. Men kanskje nettopp fordi moren alltid jobbet, vokste dattera opp til å bli passe utakknemlig. Aldri hadde hun hatt jobb, hun levde kun på pengene til Åse, og nå, som 35-åring, skyldte hun på mora for alt hun ikke hadde fått til. Tydeligvis hadde Åse bare stått i veien for at datteren skulle få gifte seg. Nå ville hun ha mora vekk, sendt på landet til slekt, så hun kunne regjere alene i leiligheten på 40 kvadrat.
Jeg lot selvfølgelig Åse overnatte hos oss den kvelden.
Neste morgen ville Åse pakke sammen og gå, men jeg foreslo at hun bare kunne bli litt lenger. Av en eller annen grunn stolte jeg blindt på henne hun kunne jo være hjemme hos oss mens jeg var på jobb, passe min datter og gå tur med Bisken. Det syntes Åse hørtes trivelig ut.
Det viste seg faktisk at Åse hadde sitt eget småbruk utenfor byen, en fabelaktig liten hytte, men dessverre, ingen vedfyring eller elektrisk varme. Men vi fant tonen så godt at hun nesten ble som en ekstra mor for meg. Dattera mi Elin forgudet Åse og kalte henne bare «beste», og behandlet henne deretter.
En dag tok vi turen sammen ut til Åses hytte. Den lå idyllisk til, omringet av furuskog og med en liten innsjø like ved. Jeg var nesten på gråten av den vakre utsikten. Hytta var hjemmekoselig og velholdt, det var lett å se at hun var et ordentlig husmenneske.
Vi hadde det faktisk ganske topp. Så kom naboen til Åse innom på kaffe og skravla litt. Da han fikk høre hva Åse hadde vært igjennom, sa han med en gang at han og et par andre skulle bygge vedovn nesten før vi rakk å blunke. Da kunne hun holde varmen og lage mat inne.
Åse var heldig som møtte folk som orket å stille opp i tøffe tider. Vi knytta bånd, og til slutt spurte vi om hun ikke ville bli boende hos oss for godt. Og om sommeren dro vi alle sammen ut til hytta og koste oss skikkelig. Åse takket jublende ja.
Slik mistet både Åse og jeg de gamle familiene våre, men fant i stedet en ny og vi oppdaget at vi kanskje aldri har vært så glade før.
