Mamma, han vil at jeg skal gjøre det for ham… Han sier at alle gode kvinner kan det… Så jeg er ikke god? Lær meg det, da… Alle andre kan det, så da burde jeg også kunne det… Jeg er fortsatt forbløffet over at niesen min fant en mann – alt takket være moren sin. Da Alina var barn, nektet søsteren min å sende henne i barnehage; som tenåring fikk hun ikke gå ut, hun holdt seg hjemme hele tiden, hun ble nesten som en eneboer. Da hun studerte her i byen, passet moren på at hun alltid var hjemme før klokken 18. Jenta var 20 år, og moren ringte klokken halv åtte og skrek fordi hun fortsatt ikke var hjemme. Det var helt absurd. Alina møtte sin kommende ektemann i sitt andre studieår; de studerte sammen på biblioteket, han var to år eldre, han ga henne notatene sine, hjalp henne, og før han visste ordet av det hadde han falt for henne – da startet de å gå ut sammen. Det var da niesen min begynte å trosse alle morsregler. Niesen min giftet seg til slutt, og moren tillot henne å begynne et nytt liv. Nå vil jeg fortelle en historie som skjedde nylig. Jeg satt hjemme hos søsteren min da Alina ringte, og stemmen hennes vekslet mellom gråt og latter, nesten uforståelig: – Mamma, han vil at jeg skal gjøre det for ham… Han sier at alle gode kvinner kan det… Så jeg er ikke god? Kan du lære meg? Hvis alle de andre kan det, burde jeg også kunne det… I det øyeblikket endret ansiktet til søsteren min seg lynraskt, hun ba datteren roe seg og forklare hva det er alle gode kvinner kan. – Suppe, mamma, sa hun, og vi brast ut i latter. – Ikke le av meg! Du lærte meg aldri å lage suppe, jeg har prøvd oppskrifter på nettet men det smaker ikke noe godt! Søsteren min og jeg forklarte henne straks steg for steg hvordan man lager suppe, mens vi lo av hverandre underveis. Senere på kvelden ringte niesen min og takket oss for hjelpen, mannen hennes ga henne et kompliment, maten var kjempegod, og nå sier hun at hun endelig føler seg som en ekte kvinne!

«Mamma, han vil at jeg skal gjøre det for ham Han sier at alle flinke kvinner kan det Så jeg er ikke flink? Lær meg det Hvis alle andre kan det, burde jo jeg også klare det»

Jeg blir fortsatt overrasket over at min niese har funnet seg en mann og alt på grunn av moren hennes.

Da Ingrid var liten, nektet søsteren min å sende henne i barnehagen. Som tenåring fikk hun ikke gå ut med venninner eller på kino, hun var stort sett bare hjemme, som en liten eneboer. Da hun studerte på Universitetet i Bergen, sørget moren for at hun alltid var hjemme før klokken seks om kvelden. Ingrid var blitt 20 år, og fortsatt ringte moren henne halv åtte om kvelden og kjeftet fordi hun ikke var kommet hjem enda. Det var nesten latterlig og helt ute av proporsjoner.

Ingrid traff sin fremtidige ektemann i sitt andre studieår. De møttes på universitetsbiblioteket, han var to år eldre, hjalp henne med notater og var alltid hjelpsom. Plutselig hadde han falt for henne, og snart begynte de å treffes på fritiden. Det var der og da niesen min begynte å bryte mors strenge regler, én etter én.

Til slutt giftet Ingrid seg, og moren hennes måtte la henne starte sitt eget liv.

For litt siden satte jeg hjemme hos søsteren min, da telefonen ringte. Det var Ingrid stemmen hennes skalv, blanding av latter og gråt, så vi knapt forsto noe av det hun sa:

Mamma, han vil at jeg skal gjøre det for ham Han sier at alle flinke kvinner kan det Så jeg er ikke flink? Kan du lære meg det om alle andre klarer det, så burde jo jeg også klare det

Ansiktsuttrykket til søsteren min skiftet lynraskt; hun ba datteren roe seg, og spurte spent hva alle flinke kvinner visstnok kunne.

Suppe, mamma! svarte Ingrid, og vi brast ut i latter begge to.

Ikke le av meg! Du lærte meg aldri å lage suppe, jeg har lett etter oppskrifter på nettet, men de smaker jo ikke noe godt!

Søsteren min og jeg forklarte henne rolig og grundig hvordan hun skulle lage en ordentlig god suppe trinn for trinn, mens latteren trillet mellom oss.

Utpå kvelden ringte niesen og takket ektemannen hennes hadde rost henne: «Det var nydelig,» sa han, og Ingrid lo i telefonen, «nå føler jeg meg som en ordentlig kvinne!»Da vi endelig la på, satt vi igjen med en varm følelse i kroppen, både av lettelse og latter. Søsteren min pustet tungt ut, men smilet hennes var mykere enn jeg hadde sett på lenge. «Kanskje jeg skulle lært henne litt mer,» sa hun, litt sjenert. Jeg klappet henne på skulderen.

«Hun klarer seg fint,» svarte jeg. «Hun har lært å be om hjelp og det er kanskje det viktigste av alt.»

Ute hadde mørket falt stille over hagen. Jeg så på søsteren min, og så for meg Ingrid med supperørede kinn, lykkelig på sitt lille kjøkken, stolt av å ha gjort noe helt på egenhånd. Kanskje var det ikke suppen som var poenget, tross alt men nettopp denne, første smaken av frihet.