Vet du hva, jeg tenkte på en trist historie jeg hørte om en liten gutt som het Lars. Han vokste opp med bare moren sin, hun hadde alltid vært der for ham helt fra han var baby. Faren hadde stukket av lenge før Lars ble født, så det var bare de to. En kveld sa Lars til seg selv at han skulle være modig mens moren var borte, og at han skulle vente tålmodig til hun kom hjem igjen.
Tiden gikk, én time, to timer – men moren kom ikke tilbake. Lars, som bare var fem år, begynte å gråte og listet seg inn på soverommet for å se om mamma kanskje lå der, men det gjorde hun ikke. Skoene hennes som hun hadde gått ut med, var også borte.
Da begynte en ordentlig uro å sette seg i kroppen hans, og tårene trillet igjen. Til slutt sovnet han, helt utslitt av alt.
Han våknet av at morgensola snek seg inn på sengekanten. Lars reiste seg og begynte å lete etter moren på nytt. Han ville aldri gå til naboen, for moren hadde alltid advart mot ham en sur onkel som drakk altfor mye og likte å krangle. Lars var skikkelig redd for ham.
Så han gikk ut og håpet at han kanskje ville finne mamma der. Men folk som gikk forbi, la ikke merke til den lille gutten. Etter hvert ble han så sliten av letingen at han satte seg på en benk. Der satt det allerede en eldre dame. Lars satte seg ved siden av henne, og tause tårer kom. Den gamle damen så på ham og spurte hva som hadde skjedd.
Du burde gå hjem, sa hun, og trodde han bare var litt rampete. Hun ga ham et eple. Men Lars ville bare fortsette å lete. Ingen voksne han møtte så ut til å bry seg. Alle hastet videre med sine egne saker.
Til slutt var Lars så trøtt at han sovnet i parken. Da det ble kveld, begynte han å fryse, og magen rumlet. Noen ringte til politiet. Slik havnet Lars på politistasjonen, og derfra ble han etter hvert levert til en dame alle kalte tante.
Jeg vil ha mamma! hulket Lars, han håpet så inderlig at hun skulle komme nå. Men i det rommet han ble vist inn i, var det ingen mamma.
En annen tante kom og fant frem noen klær, hjalp ham å ta på seg og tok ham etterpå i hånden bort til et annet rom. Der var det flere barn som han. Lars satt lenge lent mot veggen og følte seg helt ør og forvirret. Han skjønte at mammaen hans nå var langt borte, kanskje så langt unna at hun aldri ville komme hjem til ham igjen.
P.S. Det triste er at moren til Lars ble påkjørt av en bil og døde den kvelden hun gikk ut.
