Den kommende bryllupsdagen min, som skal finne sted om bare noen få dager, er fortapt i en merkelig tåke av mammas uberegnelige innfall og krav. Hun insisterer på at jeg kun inviterer pappa helt uten hans nye kone, som hun fortsatt hater så inderlig. Foreldrene mine har vært skilt i årevis; pappa har gått videre, giftet seg på nytt, men mamma lar fortsatt de gamle sårene dryppe, som om de aldri vil gro. Hun kaller den nye konen, Ingrun, for ekteskapsbryter, og mener hun stjal pappa fra henne for lenge siden. I drømmens rare logikk ser jeg for meg mamma, rasende, som kaster pappa ut av huset under et snøstorm, mens Ingrun står på utsiden og roper: Han elsker deg ikke, han er bare her for datteren deres. La ham gå now.
En stund nektet mamma meg til og med å snakke med pappa, og jeg ble sittende fast, alene på et stort norsk fjell, uten å kunne rope ned til noen. Men til slutt kunne jeg ikke ignorere savnet. Pappa og Ingrun fikk en liten gutt min lillebror, Mikkel og huset deres føltes som en eventyrskog der jeg fikk løpe rundt og leke med ham. Nå er Mikkel blitt ti år gammel, men han har fortsatt snøfnugg i håret. Da jeg delte den glade nyheten om bryllupet mitt med pappa, lyste han opp og tilbød meg en stor gave: en leilighet i Oslos mest drømmende gate. Han ville sikre fremtiden vår meg og min kommende mann. Jeg svevde oppover i glede, men så falt jeg hardt, for mammas ord ble tunge og kalde i luften.
Hun nekter å la pappa og Ingrun komme i bryllupet, sier at Ingrun er en tyv av andres ektemenn, og hvis hun ser henne der, nekter hun å komme selv. Da hun fikk høre om pappa sitt ønske om å gi meg en leilighet, kalte hun meg forræder fordi jeg tok imot. Nå står jeg midt mellom to iskalde fossefall, revet mellom kjærligheten til min pappa og trangen til å gjøre mamma glad.
Hele dagen renner saltvannet stille nedover kinnene mine. Forloveden min, Even, forsøker å snakke med mamma, prøver å bryte isen og forklare at standpunktet hennes ikke er rimelig. Men det hele bare forvandler mammas ansikt til en statue av misnøye, og nå er hun også sint på Even. Jeg klarer ikke begripe hvorfor hun behandler meg på denne måten. Selv om jeg skjønner at pappa kanskje såret henne for lenge siden, må man klare å tilgi og så gå videre for å finne fred.
Alt føles så vanskelig og vondt. Jeg ligger i sengen og ønsker at alt kan løse seg så ingen må fryse i denne drømmen at vi alle kan finne glede, selv midt i den snåle drømmeverdenens virvar.
