Mamma er sliten
Liv skjelte ut kassadama så grundig at den stakkars damen nesten mistet strekkoden av synet.
Skal du virkelig bruke hele dagen på én kunde?! Hvis du ikke klarer jobben, kan du bare holde deg hjemme, altså!
Beklager, svarte den eldre kvinne bak kassen og bloppet varene så raskt hun maktet, enda hendene dirret.
Liv, mannen hennes, Espen, la forsiktig en hånd på albuen hennes, nå holder det. Vi går.
Liv snudde seg lynraskt mot ham:
Hold munn! Hvem ba deg si noe?
Espen så ned og tiet. Han visste sin plass.
***
Hjemme duftet det av krydret kylling. Svigermor, Astrid Johansdatter, sto over grytene og rørte i suppa.
Å, dere er hjemme! Jeg har kokt kyllingsuppe med nudler. Kom og sett dere, så spanderer jeg middag.
Jeg har sagt det hundre ganger: Hold deg unna kjøkkenet mitt! freser Liv. Bor du her, eller er du bare på besøk?
Astrid Johansdatter bleknet, satte sleiva fra seg og så flau ned i gulvet.
Jeg ville jo bare hjelpe…
Jeg trenger ikke din hjelp. Jeg klarer meg helt fint!
Sjuåringen, Eirik, fór ut fra stua:
Mamma! Hei! Vet du hva? Truls i oppgangen sa at jeg var pyse! Men jeg er ikke pyse, vel?
Ikke nå, Eirik! ser du at jeg har noe å gjøre?
Eirik stivnet, så bort på mormor. Hun så bare bort.
Liv marsjerte ut fra kjøkkenet og smalt døren.
***
Slik hadde de det alltid.
Liv våknet sur, la seg sur, og i mellomtiden rakk hun å skjelle ut alt fra kassadamer til ektemann, svigermor, sønn, kollegaer, og tilfeldige forbipasserende.
Noen sjeldne kvelder slo tanken ned i henne: «Herregud, hva er det jeg gjør?» Men tanken forsvant umiddelbart ut i en grå tåke uten utgang.
Espen tålte det. Det hadde han gjort i ti år, og lærdommen var enkel: Hold kjeft, hold deg unna trøbbel.
Han jobbet to jobber, hentet inn lønn, gjorde alt hun sa. Ofte satt han oppe om natten, etter at Liv hadde lagt seg, stirret i veggen med en kopp te og grublet.
Astrid Johansdatter hadde flyttet inn for tre måneder siden, for å hjelpe med Eirik, siden foreldrene jobbet så mye.
Nå fikk hun Vrisne-Liv-blikket daglig, og visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg.
Eirik… ja, Eirik gjorde sitt beste: løp, lekte, maste som unger gjør. Hver gang han nærmet seg mamma, var det som å gå rett inn i en mur.
Før gråt han av det. Nå bare gikk han til mormor og satt stille det føltes tryggere.
***
Fredagen kom med sitt vanlige kaos.
Liv var ekstra gretten da hun kom hjem: sjefen kjeftet, kollegaen tråkket henne på tærne, og på bussen ble hun tråkket på av noen i boblejakke.
Akkurat ti minutter før hun ramlet inn døra, hadde Eirik veltet saftglasset på den splitter nye beige sofaen, som fortsatt betales ned med avdrag til DNB.
Han sto paralysert ved den røde flekken, øynene på vidt gap.
Ser du hva du har gjort?! vet du hva den sofaen kostet?! roper Liv.
Det var et uhell, mamma. Vær så snill, ikke bli sint… jeg blir redd når du roper…
Redd, ja! skriker Liv enda høyere. Alt du kan er å ødelegge og lage problemer!
Unnskyld, mamma…
Marsj inn på rommet! Jeg vil ikke se deg!
Eirik gikk inn. Liv fortsatte å kjefte til ekkoet døde ut og stemmen sviktet.
***
Den natten fikk hun ikke sove. Hun tuslet inn på kjøkkenet og satte seg ved vinduet. Ute dryppet regnet jevnt mot ruten.
Liv bare satt der, stirret på de klissete regndråpene, og følte for å forsvinne fra alt. Skulle ønske alle bare lot henne være. At det kunne bli stille endelig.
Hun merket ikke at hun sovnet der, før hun våknet kald i grålysningen.
Alt var stille. Espen sov, Astrid Johansdatter sov, og Eirik sov.
Liv måtte på do. På vei tilbake gikk hun forbi Eiriks rom. Døra sto litt på gløtt. Hun sjekket om han hadde sparket av seg dyna.
Eirik lå sammenkrøllet rundt puta. På nattbordet lå en kladdebok, full av tegninger av tanks.
Liv ville til å gå, men blikket falt på et ord som sto skrevet midt på siden: «Mamma».
Hun tok boka, satte seg på sengekanten og begynte å lese.
En dagbok.
Første side, september.
I dag skrek mamma igjen. Pappa sier hun er sliten. Jeg ville klemme henne, men hun dro seg unna. Det er sikkert fordi jeg er dum.
Liv svelger. Blar om.
Oktober. Mormor har bursdag. Jeg tegnet et kort med blomster. Hadde tenkt å gi det til henne på morgenen, men mamma kjeftet på pappa, så jeg lot være. La det under puta. Kanskje jeg tør neste gang mamma er ute.
En side til.
November. Jeg ødela bilen som pappa kjøpte til meg. Med vilje. Trodde kanskje mamma ikke kom til å kjefte mer hvis jeg ødela noe mitt eget. Men hun skrek likevel. Sa jeg ikke skjønner hva ting er verdt og at jeg er teit.
Livs hender begynner å riste.
Desember. Det er snart jul. Jeg skrev brev til julenissen. Ba om at mamma kunne slutte å kjefte. Men det er vel ikke mulig å få slikt i gave.
Januar. På skolen måtte vi skrive hva vi vil bli når vi blir voksne. Jeg skrev: usynlig. Så mamma ikke kan se meg, og ikke skrike lenger. Læreren ble rar og ringte pappa. Han kom og pratet med meg. Sa mamma egentlig er snill, men at hun har det tøft. Jeg husker hun var snill før, at hun klemte meg, lo. Nå ler hun aldri mer.
Liv blir sittende, helt stille. Tårene drypper ned på kladdeboka, løser opp blekket.
Februar. I dag sølte jeg saft på sofaen. Mamma skrek veldig lenge. Når hun skriker, føles det som jeg dør litt og litt. Først i ørene, så hjertet, så sjelen. Jeg tenkte: hvis jeg dør i søvne, kommer hun til å gråte? Eller sier hun: heldigvis, én mindre å irritere seg over?
Boka faller ut av hendene hennes. Skuldrene rister, men hun lager ikke en lyd. Hun tør ikke vekke sønnen. Hun er redd for å bli avslørt, redselen for alt.
Hun sitter sånn lenge. Kanskje en halv time. Så legger hun boka tilbake. Går ut.
Tar seg til senga. Legger seg ved siden av Espen. Stirrer i taket til vekkerklokka ringer.
***
Neste morgen våkner Eirik først.
Titter ut fra dyna, strekker seg, husker plutselig hva som skjedde i går og sukker.
I gangen er det helt stille. Merkelig mamma pleier jo for lengst å klirre med tallerkener og kjefte på alle som ikke er våkne.
Han kikker inn på kjøkkenet.
Mamma sitter ved vinduet. Kjefter ikke. Drikker ikke engang kaffe. Bare sitter og stirrer ut. Foran henne har teen blitt lunken.
Mamma? spør Eirik forsiktig.
Hun snur seg. Ansiktet ser rart ut, ikke sint, ikke trett bare noe annet. Eirik klarer ikke sette ord på det.
God morgen, sier Liv lavt. Kom og spis.
Han setter seg. Mamma gir ham en bolle med havregrøt. Setter seg tvers over.
Eirik spiser, men studerer henne. Venter på at hun skal eksplodere. Men det skjer ingenting.
Mamma, sier han til slutt, hva er det?
Ingenting.
Hvorfor sier du ikke noe?
Jeg tenker.
På hva da?
Hun ser lenge på ham. Så stryker hun ham over håret. Helt uten grunn.
På deg. På oss, faktisk.
Eirik blir sittende med skjea midt i munnen.
Mamma, er du syk?
Nei, vennen. Tvert imot. Jeg tror jeg begynner å bli frisk.
Han skjønner det ikke helt, men han nikker. Det viktigste er at hun ikke roper.
Spis opp, sier Liv. Snart må du på skolen.
Eirik skyller ned grøten med melk, reiser seg for å kle på seg. Ved døra stopper han.
Mamma, noen…jeg mener… i dag etterpå, kan du prøve ikke… rope?
Liv setter seg på huk.
Hør på meg, sier hun oppriktig. Jeg vet ikke om jeg klarer det. Men jeg skal gjøre det beste jeg kan, sånn at du aldri trenger å være redd meg igjen. Skjønner du?
Eirik nikker.
Men hvis du begynner igjen? spør han forsiktig.
Da sier du bare: «Du begynner igjen nå.» Da skal jeg våkne.
Til hva da?
Til alt, sier hun, og kysser ham i panna. Ha en fin dag.
Eirik går.
Liv blir stående alene i gangen. Hører at heisdøra smeller igjen, og stillheten siger på.
Espen kommer ut, bustete og trøtt.
Er du våken så tidlig? spør han.
Fikk ikke sove.
Han ser spørrende på henne.
Går det bra?
Ja, er svaret. Kom og spis.
Espen følger etter til kjøkkenet, setter seg.
Liv henter te til ham.
Espen, spør hun plutselig. Hvorfor i all verden er du gift med meg?
Han setter teen fra seg.
Hva?
Hvorfor elsker du meg? Jeg er jo jeg oppfører meg jo som et troll.
Han ler tørt.
Du er ikke et troll. Du har bare glemt hvem du er.
Og hvem er jeg da?
Du er mange ting, smiler Espen. Jeg husker, jeg. At du kan være varm, tullete, morsom, kline så hardt at jeg mister pusten. Jeg har ikke glemt det, Liv. Du har bare glemt det selv.
Liv tier stille.
Jeg håper at du blir sånn igjen, sier Espen. Jeg kan vente, hvor lenge det tar.
Hun tar hånden hans, klemmer den.
***
Hele den dagen ropte hun ikke én eneste gang.
Eirik kom hjem fra skolen, slengte sekken, og ga henne en spontan klem.
Mamma! Jeg fikk femmer i norsk!
Så flink du er! svarer Liv. Jeg er stolt av deg!
Han stivner av overraskelse.
Mener du det?
Ja. Ordentlig.
Eirik smiler bredt så bredt som han ikke har gjort på lenge.
Vet du, mamma… jeg tenkte på skolen i dag: Kanskje du gir meg en klem i kveld? Og du gjorde det på ekte!
Tulling, sier Liv og presser ham inntil seg. Nå skal jeg klemme deg hver dag!
***
Senere om kvelden titter Liv inn på rommet hans. Eirik sover allerede. Kladdeboka hans ligger åpen på pulten.
Hun blar opp siste side. Tar pennen. Skriver nederst:
Eirik, jeg er så glad i deg. Unnskyld. Jeg skal gjøre mitt aller beste.
MammaHun lukker boka forsiktig, lar hånden hvile et øyeblikk på den, som om hun overfører et løfte inn mellom sidene.
Så går hun lydløst inn på sitt eget rom. Trekkene er kjølige mot kinnet når hun kryper ned ved siden av Espen. I mørket strekker hun ut hånden mot ham. Han våkner søvnig, blunker forfjamset, men lar fingrene finne hennes.
Hun trekker pusten. Kjennes levende, som om hun har sluppet inn noe nytt sammen med natteluften. Et slags håp, og et svakt, men tydelig, ønske om tilgivelse.
En morgen senereikke i morgen, men en annen dag mellom hverdageneskal hun kanskje våkne med latter på leppene igjen. Kanskje rope, men på en annen måte: etter Eirik, til frokost, ut av vinduet med glede.
Inntil da holder hun fast i løftet hun har skrevet, og i stillheten som er begynnelsen på noe nytt. For første gang på lenge er det ikke bare stille i huset, men også i hjertet hennes.
Slik ligger hun, helt stille, med Espens hånd i sin, og tenker at det aldri er for sent å lære seg å være snill. Ikke mot kassedamer, ikke mot familie, og ikke minst mot seg selv.
