Jeg har verdens beste mamma! Hun fikk meg altfor tidlig bare 16 år gammel. Hele slekta mi ble sjokkerte, men foreldrene hennes støttet henne hele veien. Derfor ble jeg født som det snilleste og roligste barnet du kan tenke deg.
Hele familien var med på å oppdra meg. Besteforeldrene mine hjalp mye, slik at mamma kunne fullføre utdannelsen sin. Vi hadde aldri dårlig råd, for mamma stod på og jobbet, og vi slapp å bekymre oss for penger. Derfor kranglet vi heller aldri om økonomien.
Etter hvert vokste jeg opp, og da jeg selv var 16 år, ble jeg gravid. Den gangen viste kjæresten min seg å være en skikkelig mann han tok ansvar og vi giftet oss. Jeg ble mamma som 17-åring, og moren min ble bestemor allerede som 33-åring. Men hun var ikke fortvilet hun glødet av lykke. Vi var en samlet familie som tok vare på et lite barn igjen. Jeg fikk fullført skolen og skaffet meg etter hvert en flott jobb.
Nå er mitt eget barn tolv år, og jeg venter barn for andre gang. Alt var fint. Nøkkelordet her er “var”.
For litt siden bestemte plutselig moren min seg for å få enda et barn. Jeg spurte henne jeg ville vite hvorfor. Da fortalte hun at hun hadde forelsket seg. Problemet er bare at mannen er gift og ikke ønsker å forlate familien sin. Jeg er rett og slett i sjokk. Ingen samtaler hjelper. Dessuten fortalte mamma at hun allerede er gravid. Hun vil ikke ta abort, men har bestemt seg for å beholde barnet.
Vi satt oss ned og gråt sammen. For jeg vet at mannen hun elsker, aldri kommer til å gifte seg med henne, aldri vil vedkjenne seg barnet, og kommer heller ikke til å støtte henne økonomisk. Hun må klare seg alene. Han har dessuten sine egne barn.
Nå er mamma lei seg. Jeg kunne kanskje trøstet henne og vært en bedre støtte, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Hun er forelsket, gravid og forlatt. Kan det bli verre?
Jeg tenker stadig på hvordan det kommer til å bli når hun får dette barnet. Selv naboene og folk vi kjenner i hele Farsund kommer til å snakke bak ryggen hennes, kanskje til og med gjøre narr av mamma. Hun blir ikke bare alenemor, men også en som får barn langt opp i årene. Byen er liten, så alt sprer seg fort.
Jeg støtter henne så godt jeg kan. Hvis jeg også blir bitter eller lei meg, så knekker hun nok sammen. Bestemor og bestefar vet forresten ingenting ennå mamma har bedt meg om å holde det hemmelig.
Noen ganger virker det som hun vurderer abort likevel. Jeg vet ikke hva jeg skal råde henne til. Jeg er både redd og lei meg på mammas vegne, men forstår ikke helt hva som er best. Hele familien er imot at hun skal få barnet. Innerst inne tror jeg hun allerede elsker dette ufødte barnet. Hva skal vi gjøre? Skal vi hjelpe henne med å få det, eller overtale henne til å avbryte svangerskapet? Hun må nesten velge selv.
Jeg har fortalt alt til mannen min, som er den som forsørger oss alle. Han tok det overraskende rolig. Han er ikke redd for tøffe tider han sier at når vi har to barn, så har vi plass til tre. Men jeg er fremdeles redd. For hva, egentlig?
