Mamma, er det virkelig sånn? Skal du hele livet holde fast ved dette? svarte den femten år gamle Synnøve med en bittesmørk tone.
Ikke hele livet, bare så lenge vi har bestemor hos oss. Hvis hun går ut på gata, vil hun gå seg vill og
dø bak gjerdet, og vi vil leve med skyldfølelse. Kanskje vi bare skal la henne gå? utfordret Synnøve igjen.
Hva mener du med «la henne gå»? spurte mamma, forvirret.
La henne bli borte. Du sa jo selv at du er lei av å holde henne i hånden hele dagen.
Hvordan våger du? Hun er min svigermor, ikke blodet mitt, men for deg er hun bestemor.
Bestemor? Synnøve knepte øynene sammen, som hun alltid gjorde når hun ble sint. Hvor var hun da sønnen vår forlot oss? Da hun nektet å sitte sammen med meg? Med sitt eget barnebarn? Hun skånet deg ikke da du grep enhver liten jobb for å tjene en ekstra krone og klandret deg for at faren gikk.
Stopp med det med en gang! brøt mamma ut. Jeg har fortalt deg alt dette for ingenting. Hun sukket. Jeg har nok oppdratt deg feil. Hvis du ikke har noen medfølelse for andre, er jeg redd. Når jeg blir gammel, vil du behandle meg på samme måte? Hva skjer med deg? Du har alltid vært en snill jente. Du kunne aldri gå forbi et forlatt kattunge eller valp, du tok dem med hjem. En bestemor er ikke et valp mamma ristet tungt på hodet. Hun har allerede blitt straffet nok. Faren din forlot både oss og henne.
Mamma, jeg må gå på jobb, jeg blir for sen. Jeg lover å låse døren. Synnøve så skyldbetynget på moren.
Greit, så vi ikke sier mer enn nødvendig men hun stod stille.
Unnskyld, mamma, men det gjør vondt å se på deg. Huden og knoklene dine. Du er førti år gammel, men går som en gammel dame, knaker beina så sakte. Hvorfor ser du så hardt på meg? Hvem skal fortelle deg sannheten hvis ikke en fremmed datter? Synnøve hevet stemmen uten å merke det.
Takk. Pass på at hun ikke slår på gassen eller får vannet på badet.
Du ser, vi sitter fast med henne som om vi var bundet. Ikke noe liv. Mamma, la oss sende henne til et omsorgshus. Der blir hun overvåket hele tiden. Hun forstår ingenting
Igjen? avbrøt mamma Synnøve.
Det blir bedre for alle, spesielt for henne, fortsatte Synnøve, uvitende om morens voksende irritasjon.
Jeg vil ikke høre mer. Jeg har ingen planer om å levere henne bort. Hvor lenge har hun igjen? La henne bli hjemme
Hun vil klare seg med oss. Gå på jobb. Jeg blir, låser døren, jeg lover, svarte Synnøve hardt.
Unnskyld, jeg har gått for hardt til deg alle andre slapper av, mens du tar vare på bestemor.
De snakket uten å legge merke til den åpne døren til bestemorens rom. Hun hørte alt, skjønte knapt, og glemte det like etterpå.
Mamma gikk på jobb, og Synnøve gikk inn i sitt gamle rom, nå bebodd av bestemor Gry.
Hva vil du? spurte hun.
Bestemorens blikk var tomt.
Kom, jeg gir deg en godteri, Synnøve hjalp Gry opp og førte henne til kjøkkenet.
Hvem er du? Gry stirret på Synnøve med et tomt blikk.
Drikk te, sukkende la Synnøve ned en godteri ved siden av koppene.
Gry elsket søtsaker. Mor og datter hadde skjult godteri for henne, kun én per tesesjon. Synnøve så på hvordan Gry rev av den fargerike innpakningen. Gjennom det tynne gråe håret skinte blekt hodehud. Synnøve vendte blikket bort.
Tidligere hadde Gry farget og pusset håret, sett i en frodig frisyre, påført leppestift i en levende nyanse og malt øyenbrynene i en bue. Synnøve husket den søte duften av parfyme som alltid omga henne. Mannene så alltid på henne, helt til hun begynte å miste grepet om virkeligheten.
Synnøve kunne ikke sette ord på følelsene sine for Gry medfølelse, sympati eller avsky? Et lite klikk på døren avbrøt tankene hennes.
Kanskje mamma har glemt noe, tenkte Synnøve og gikk for å åpne.
Ved døren sto hennes klassekamerat, Eirik, en gut som mamma aldri hadde godkjent som venn, så han kom sjelden når hun var hjemme.
Hei. Hva gjør du så tidlig? Mor har nettopp gått, hvisket Synnøve.
Jeg vet. Hun så meg ikke.
Milla! ropte Gry fra kjøkkenet.
Hvem er Milla? spurte Eirik.
Det er hva Synnøve kaller moren sin, og hva hun kaller sin egen datter. Jeg skal ta henne til rommet. Gå inn på badet og sitt stille. I dag har hun en slags opplysning, dyttet Synnøve Eirik mot bade døren.
Det er ingen der. Synnøve gikk inn på kjøkkenet og så en tom kopp og en pakke på bordet.
Jeg vil ha te, mumlet Gry.
Men Synnøve skjønte at forklaringene hennes var forgjeves.
Gry glemte fort hva som nettopp hadde skjedd, men husket levende barndomsminner. Hun blandet ofte opp ting og klarte ikke å kjenne mor og datter. Likevel opplevde hun sjeldent små øyeblikk av klarhet.
Synnøve klarte ikke å forstå om Gry lurte for enda en godteri, eller om hun virkelig hadde glemt at hun nettopp hadde drukket te. Så hun sukket, satte en ny kopp med te foran Gry, og la en ny godteri på bordet.
Gry åpnet pakningen med sine uregjerlige fingre. Da koppen var tom, tok Synnøve Gry med tilbake til rommet, satte henne på sengen.
Nå kan du sove, sa hun og lukket døren.
Fra badet hørte Synnøve Eiriks stemme.
Kan jeg gå ut?
Ja. Gå til kjøkkenet, svarte hun, kastet et blikk på døren for å sikre at den var låst, og fulgte etter ham.
De satt ved kjøkkenbordet, hver med ett øreplug på hvert øre, og lyttet til musikken fra telefonen. Synnøve lukket øynene, nikket i takt. Hun merket ikke at Gry gled forbi gangen
Da Synnøve gikk ut i gangen for å lede Eirik, så hun døren stå på gløtt. Hun løp inn på rommet, men Gry var borte.
Døren Jeg låste den ikke. Hun har gått. Mor vil tro jeg gjorde det med vilje, mumlet hun, nesten i tårer.
Hvorfor tror hun det? spurte Eirik.
Jeg sa nettopp at hun skulle gå bort og forsvinne. Mor tror jeg bevisst lot døren stå åpen.
Greit, ta på deg jakken, så går vi på leting. Hun kan ikke ha gått så langt, foreslo Eirik.
Synnøve så på kleshengeren Gry sin strikkede kåpe lå på plass, så gjorde skoene.
Hun dro i tøfler og kåpe? hun spurte forvirret.
Kanskje hun gikk til naboene? Hun forlot trappen uten å kjenne leiligheten jeg går til bakgården, du ser deg rundt i andre leiligheter, sa Eirik og løp ned trappen.
Ingen svarte på ringeklokken i nabolaget. Synnøve ga opp å gå fra dør til dør, løp ut på gata. Eirik sprang rundt på lekeplassen, under busker, ved barnehagekanten
Ingen der. La oss lete i nabohusene. Du går til høyre, jeg til venstre. Den som finner henne først roper så. Møtes her, beordret Eirik og løp fra bakgården.
Synnøve nådde busstoppet, men Gry var ingen steder. Hvor lenge hadde hun gått? En halvtime? Førti minutter? Hvor langt kan man gå i tøfler og kittel?
Vi må ringe politiet, sa hun.
Vent. Hva pleide hun å snakke mest om? Hvor pleide hun å gå? spurte Eirik og stakk hodet inn.
Synnøve tenkte, men kom ingen på noe. Hun trakk på skuldrene.
La oss utvide søket. Du går mot skolen, jeg følger etter, vinket han i motsatt retning.
Gatelysene blinket sporadisk. De mørke, uopplyste delene av gaten forsøkte Synnøve å passere så raskt som mulig. Hun følte at noen gjemte seg bak buskene. Da hun nærmet seg skolen, husket hun en historie Gry hadde fortalt: En gang hadde hun glemt en skolesekken i klasserommet, men vakten hadde låst døren. Gry hadde hoppet ut av vinduet på første etasje og nesten brakk beinet.
Gry hadde aldri gått på den skolen, men hun fortalte historien hver gang hun så skolebygningen. Synnøve dyttet opp porten den var ulåst. Skolen lå i en Pformet bygning. Hun gikk rundt en fløy og så en gruppe gutter som lo.
Bestemor! skjønte Synnøve og løp mot dem.
Gry stod midt på skolegården i en gråblå kjortel. En av guttene strakte en tom sjokoladepose mot henne. Da hun rakte seg etter den, trakk gutten den tilbake, og de andre brøt ut i latter.
Hun forstår ingenting. Hvilken psykiatrisk avdeling har du rømt fra? Vil du ha en godteri? ropte en gutt igjen med posen.
Hold dere vekk! ropte Synnøve høyt.
Guttene snudde seg mot henne.
Se, en til!
Hvem er du? Barnebarn?
Du har rømt med bestemor fra psykiatrisk avdeling?
Barnebarnet er ingenting. Vil du ha en godteri? gutten med posen gikk mot Synnøve.
De andre fulgte etter.
Synnøve trakk seg tilbake. Guttene presset seg sammen som en mur rundt henne, med Gry i midten. De så ikke lenger ut til å le, men truet med sin styrke. Synnøve støttet seg mot gjerdet, porten ble stående åpen. På et signal stormet guttene mot henne.
Hun svingte armene i luften, prøvde å holde dem på avstand, men det var tre gutta. En grep tak i armene hennes, de andre presset henne hardt mot gjerdet. De gni seg mot henne, prøvde å avgjøre hvem som skulle ta første slag
Hold dere unna! ropte Eirik like ved.
To gutter slapp taket, men den tredje holdt fortsatt fast. Da begynte guttene å slåss med Eirik. Synnøve sparket gutten som holdt henne, han skrek og slapp taket. Hun så en bit av en planke på bakken, løftet den, sprang mot de som slåss, og prøvde å treffe en i hodet, men traff i stedet seg selv i ryggen.
Gutten ga seg, kastet seg på Synnøve, og hun løp mot gjerdets port.
Ung jente, kom hit! Vi har ringt politiet ropte en mann og en kvinne fra den andre siden av gjerdet. Disse guttene er helt utenfor kontroll
Rykte om politiet fikk guttene til å løpe. Synnøve gikk tilbake til Eirik.
Du må hjelpe meg etter dette. Ingen takknemlighet, mumlet mannen bak henne.
Det er bra at alt er i orden, la kvinnen si.
Synnøve hjalp Eirik opp fra bakken. De gikk mot den skjelvende Gry. Hun skrek, trodde det var en ny mobbing.
Hei, det er meg, Synnøve. La oss gå hjem. Synnøve omfavnet bestemor.
Hvem er du? Jeg venter på Borghild. Han har snart sluttet timen
Borghild, du er gammel nå. La oss gå.
Jeg hørte alt, sa Gry plutselig.
Hva hørte du? spurte Synnøve, redd men allerede klar over hva som foregikk.
Kanskje forsto Gry mer enn de trodde?
Milla vil ha meg inn på et omsorgshus. Ikke lever meg bort, hulket Gry.
Greit, vi går hjem. Det er kaldt, og du har kun en kjole på. Du blir syk, de legger deg på sykehuset
Jeg vil ikke på sykehuset, protesterte Gry.
Synnøve, Eirik og Gry kom hjem. Synnøve skiftet på Gry, ga henne varm te med en godteri, og la henne i sengen.
Hvordan skal du komme deg hjem? Skitten, i blod, Synnøve og Eirik sto i døråpningen.
Det er greit, hovedsaken er at vi fant deg. Du var modig, ikke skremt, smilte Eirik.
Jeg var skremt som aldri før. Hvis du ikke hadde kommet i tide
Alt er bra. Unnskyld, jeg er skyld i at døren ikke ble låst
Synnøve lukket døren bak Eirik og satte seg ved kjøkkenbordet. Hjertet hennes roet seg, men tankene fortsatte å spinne. Hun tenkte på at om hun ikke hadde funnet bestemor, ville hun ha levd med skyldfølelsen moren hadde advarset henne om. Heldigvis hadde alt endt bra.
Hun var flau over krangelen med moren. Hun bar ikke bare ansvar for Gry, men også for moren som hadde kjempet mot kreft i to år. Nå kom den tidligere ektemannen til moren for å be om hjelp Synnøve var kun femten, med livet foran seg, men Gry hadde ikke så mange år igjen. La henne leve i sin egen glemsel, i sin barndom.
Hun kunne ikke forestille seg at moren, når hun ble gammel, ville slutte å kjenne igjen Synnøve. Tankene om å miste fysisk helse i stedet for sinn, slo henne. Nei, det ville vært bedre uten sykdommer, særlig de uhelbredelige. La folk dø av alderdom.
Synnøve grublet over livets urettferdighet. Kanskje Gry ble straffet for noe, men både hun og moren led, mens Gry forsto ingenting. Hadde de fortjent dette? Trengte dette for å lære Synnøve medfølelse og anger? Teste henne? Forberede henne på livet? Hindre henne i å si eller gjøre noe uforsiktig?
For første gang reflekterte hun over ting som andre tenåringer nok aldri tenker på. Det føltes som om natten hadde gjort henne eldre enn et helt liv. Da moren kom,Moren smilte svakt, og jeg visste at vi alle hadde lært noe viktig den dagen.
