«Mamma, det er oss, dine egne barn … Mamma …» Hun så på dem. Anne og Robert hadde levd i fattigdom hele livet. Kvinnen hadde mistet håpet om et lykkelig og velstående liv. Hun hadde en gang vært ung og forelsket og drømt om en lys fremtid for dem. Men livet ble ikke slik hun hadde sett for seg. Robert jobbet hardt og tjente lite. I tillegg ble hun gravid. De fikk tre sønner, én etter én. Anne hadde ikke jobbet på lenge. Mannens lønn strakte ikke til. Barna vokste til og trengte klær og sko. Hele lønnen gikk til mat. I tillegg kom regninger og andre nødvendigheter. Etter tolv år på denne måten hadde familien fått merke det. Robert begynte å drikke. Han tok alltid med hele lønnen hjem, men kom hver dag tilbake beruset. Anne mistet sakte men sikkert motet for ham på grunn av livssituasjonen deres. En dag kom han hjem full. Han holdt en halvfull vodkaflaske i hånden. Anne orket ikke mer, og rev flasken ut av hånden hans og drakk den selv. Fra det øyeblikket begynte hun også å drikke. Etter en stund følte hun seg bedre. Alle problemene virket som de bare forsvant. Hun ble til og med litt gladere. Fra da av ventet hun nesten hver dag på at mannen skulle komme hjem med drikke til henne. Slik begynte de å drikke sammen. Anne glemte barna sine. Folk i bygda undret seg over hvordan sprit kunne forandre et menneske så mye. Etter hvert gikk guttene rundt i bygda og tigget etter mat. En dag fikk en nabo nok og sa: – Anne, det er bedre at du sender dem på barnehjem framfor å la dem sulte i hjel. Hvor lenge skal du drikke og ikke bry deg om barna dine? Anne husket de ordene godt. De satt fast i hodet hennes. Det ville kanskje vært enklere uten barna i veien. Etter en tid ga Anne og Robert til slutt opp barna sine. Slik havnet guttene på barnehjem. De gråt og ventet på mor og far, men ingen kom for å hente dem. Anne og Robert husket knapt sønnene sine. Slik gikk det flere år. En etter en forlot guttene barnehjemmet. De fikk hver sin lille ettromsleilighet. Men de hadde i det minste et sted å bo. Alle fikk seg jobb. De støttet alltid hverandre. De snakket sjelden om foreldrene, men de ønsket likevel å se dem og spørre hvorfor de gjorde det mot dem. En dag møttes de, satte seg i bilen og kjørte til huset der foreldrene bodde. På vei dit møtte de moren sin, som slepte seg hjemover. Hun gikk forbi uten å legge merke til sønnene. – Mamma, det er oss, dine egne barn … Mamma … Hun så på dem med tomme øyne. Så kjente hun dem igjen. Hun begynte å gråte og ba om tilgivelse. Men hvordan kunne de tilgi henne? Guttene bare stod der, uten å vite hva de skulle si. Men så bestemte de at, uansett hvem hun hadde vært, var hun fortsatt moren deres. Og de tilga henne.

«Mamma, det er oss… barna dine. Mamma…» Hun så på dem.

Inger og Olav hadde levd i fattigdom så lenge de kunne huske. Inger hadde for lengst mistet håpet om et lykkelig og godt liv. Hun hadde vært ung, forelsket og drømt om en lys fremtid for dem begge. Men livet ble ikke som hun hadde sett for seg. Olav jobbet hardt, men tjente bare noen få kroner. Likevel ble hun gravid. Tre sønner kom til verden, én etter én. Inger hadde ikke hatt arbeid på mange år. Det var umulig å klare seg kun på mannens lønn. Barna vokste, trengte klær og sko.

Hele lønningen gikk til mat. I tillegg gikk det med til strøm, husleie og andre nødvendigheter. Tolv lange år på denne måten tynget familien ned. Olav begynte å drikke. Han tok fortsatt med seg lønnen hjem til Inger, men hver kveld var han ustø og beruset når han kom over dørstokken. Inger mistet troen på ham og på livet de levde sammen. En kveld kom Olav hjem beruset igjen, med en halvtom flaske akevitt i hånden. Inger klarte ikke mer, rev flasken fra ham og drakk selv. Fra den kvelden begynte også hun å drikke.

Plutselig følte hun seg lettere. Alle bekymringer ble borte en stund. Hun lo, følte seg friere. Etter det begynte hun nesten hver dag å vente på at Olav skulle komme hjem med mer drikke. Snart satt de der sammen.

Inger glemte barna sine. Folk i bygda begynte å hviske: Hvordan kan spriten forandre et menneske slik? Etter hvert gikk guttene fra dør til dør og ba om brødskalker eller litt melk. En dag mistet en nabo tålmodigheten og sa:

Inger, det er bedre du setter dem bort på barnehjem enn å la dem sulte. Hvor lenge skal du drikke og glemme barna dine?

De ordene brant seg fast i Inger. Hun tenkte ofte på det. Kanskje livet hadde vært enklere uten barna som tråkket rundt dem. Etter en tid tok Inger og Olav den vanskelige avgjørelsen de ga fra seg guttene. Slik havnet de på barnehjem. De gråt, ventet på mor og far; ingen kom. Inger og Olav glemte barna sine som om det var mulig.

Årene gikk. En etter en forlot sønnene barnehjemmet. De fikk små ettroms-leiligheter fra kommunen, hadde i alle fall tak over hodet. Alle fikk seg arbeid, og de holdt alltid sammen. Ingen snakket om foreldrene, men innerst inne ønsket de å finne dem og spørre: Hvorfor gjorde dere dette mot oss?

En dag samlet de seg og kjørte til huset hvor foreldrene hadde bodd. På veien møtte de moren sin, hun subbet sakte oppover bakken. Hun kjente dem ikke igjen, bare så tomt forbi dem.

Mamma, det er oss… barna dine. Mamma…

Hun stanset opp, vendte blikket mot dem så løste ansiktet sitt opp og gråten kom. Hun ba om tilgivelse, men hvordan kan man tilgi en slik svik? Sønner sto tause, visste ikke hva de skulle si. Men én ting var sikkert: Uansett hvem hun var blitt, så var hun moren deres. Og de bestemte seg. De tilga henne.