«Mamma, det er oss… barna dine… Mamma…» Hun så på dem.
Liv og Eivind hadde levd i fattigdom så lenge de kunne huske. Liv hadde for lengst mistet håpet om et lykkelig og godt liv. En gang hadde hun vært ung og forelsket, og hun hadde drømt om en lys fremtid. Men livet ble ikke slik hun hadde sett det for seg. Eivind slet hardt, men tjente lite. Så, midt oppi alt, ble hun gravid. De fikk tre sønner, én etter en annen. Liv hadde ikke jobbet på lenge, og Eivinds enslige lønn rakk aldri langt nok. Barna vokste, og trengte både klær og sko.
Hele lønna forsvant til mat. Regninger og andre nødvendigheter tok resten. Tolv år med et slikt liv la sitt preg på hele familien. Eivind begynte å drikke. Han førte alltid hele lønna hjem, men hver dag var han beruset når han kom tilbake. Liv mistet etter hvert alt håp for ham og for selve livet deres sammen. En dag kom mannen hennes hjem enda mer beruset enn vanlig. Han holdt en halvfull flaske brennevin i hånden. Liv klarte ikke lenger, rev flasken ut av hånden hans og drakk av den selv. Etter den dagen begynte også hun å drikke.
Etter en stund følte hun seg nesten bedre. Alle problemene hennes virket fjernere. Hun kjente til og med en viss glede i kroppen. Fra da av ventet hun nærmest daglig på at mannen skulle skaffe mer drikke. Slik begynte de å drikke sammen.
Liv glemte barna sine. Folk i bygda undret seg over hvordan brennevin kunne forvandle et menneske slik. Snart gikk guttene rundt i bygda og ba om mat. En dag orket ikke en nabo mer og sa:
Liv, det er bedre å sende guttene på barnehjem enn å la dem sulte ihjel. Hvor lenge skal du drikke og glemme barna dine?
Liv husket disse ordene lenge. Tankene forlot henne ikke. Kanskje det beste hadde vært om barna ikke gikk i veien bestandig. Etter en tid ga Liv og Eivind slipp på barna sine. Guttene havnet på barnehjem. De gråt og ventet på moren og faren, men ingen kom. Liv og Eivind husket knapt sønnene sine.
Slik gikk flere år. Én etter én flyttet guttene ut av barnehjemmet. De fikk hver sin lille ettromsleilighet i det minste hadde de tak over hodet. Alle fant de seg arbeid. De støttet hverandre, uansett hva som hendte. Ingen snakket om foreldrene, men fremdeles lengtet de etter å se dem og spørre hvorfor alt ble slik.
En dag bestemte de seg for å besøke stedet der foreldrene bodde. På veien møtte de moren, som stavret seg hjemover bortover bygdeveien. Hun gikk rett forbi sønnene sine uten engang å se på dem.
Mamma, det er oss… barna dine… Mamma…
Hun så på dem med tomme øyne, men plutselig kjente hun dem igjen.
Hun begynte å gråte og tigge om tilgivelse. Men hvordan skulle hun kunne bli tilgitt? Guttene ble stående uten ord. Men til slutt bestemte de seg; hvem hun enn var, så var hun likevel deres mor. Og de tilga henne.
