Ragnhild kom hjem i halvdårlig humør. I dag hadde hun tenkt å avlegge datteren et lite besøk. Hun åpnet døra, og der inne ventet det et kaos som kunne fått en vaskehjelp til å krysse seg. Datteren hennes, Ingrid, satt sammenkrøket på gulvet og tørket tårer. Hun hadde kranglet med Fredrik og kastet ham på dør. Ragnhild ante ikke at ting kunne gå så skeis. Ingrid hadde jo virket så fornøyd. De levde greit, oppdro to unger sammen, hadde til og med kjøpt leilighet på boliglån. Nå sto Ragnhild der som et spørsmålstegn og skjønte ingenting.
Mamma, alt var helt vanlig i morges hikstet Ingrid med røde øyne men på ettermiddagen ringte det på mobilen til Fredrik. Jeg tok telefonen. Og så hørte jeg en damestemme:
Elskling, hvor lenge må jeg vente egentlig? Jeg spurte hvem det var. Damen brøt samtalen og deretter tok hun aldri telefonen igjen. Da måtte jeg spørre Fredrik. Han sa det bare var en misforståelse.
Skjønner du, jeg er trofast mot deg! Men jeg tror ham ikke… Han pakket veska og gikk.
Ragnhild forsøkte å roe ned datteren. Kanskje det faktisk var en misforståelse, det hender jo folk ringer feil.
Neste dag ringte Ingrid igjen. Nå hadde Fredrik sendt inn skilsmissepapirer. Men han hadde lovet å betale ned lånet på leiligheten. Selv om, hvem vet, det kan jo fort snu. Hvis han ikke betaler, sitter Ingrid midt i smørøyet og mister leiligheten. Fredrik bedyret at leiligheten skulle gå til barna, men Ingrid hadde fått nyss i at mannen hennes sin kjæreste krevde halvparten av alt de eide.
De måtte visst også ha et sted å bo, for hun ventet barn. Om det stemmer, vet vel bare St. Peter. Etter at de gikk fra hverandre, har Fredrik lovet å ordne alt økonomisk. Han har kontakt med barna, for Ingrid ville ikke nekte det. Men dama hans liker det dårlig, så det er ikke godt å si om Fredrik holder løftet om lånet.
Noen ganger ser Ingrid på eksmannen og tenker at han virker grundig utslitt av denne nye dama. Han er også passe matt av hele graviditeten hennes…
