Nylig, som i et tåkelagt landskap, snublet jeg over en gammel notisbok som tilhørte mannen min. I den var det oppført alle utgifter han hadde hatt for min sønn på syv år… Min sønn går nå i første klasse. Jeg og faren hans skilte oss for lenge siden, som om vi var to båter som drev fra hverandre over stille fjorder.
Da min sønn var fire, møtte jeg en mann han sa med lav stemme at han elsket meg, og skulle elske min sønn som sin egen. Det var som om hele luften i Oslo luktet av løfte, og jeg trengte ikke mer enn det.
Men i det virkelig drømmende livet var mannen min ikke noen far for min sønn, ikke egentlig. Likevel, akkurat da, føltes hans respekt og små oppmerksomheter for gutten min som nok. Etter et år, på et underlig vis, ble vår datter født, som om hun hadde stukket hodet ut fra et speilegg på kjøkkenet en tidlig morgen. Mannen min sirklet deretter rundt henne med all sin oppmerksomhet, det var jo hans barn.
Nå er jeg på foreldrepermisjon, slik at han alene er den som holder familien økonomisk over vann. Hver gang vi driver gjennom Frognerparken, eller leker på sandkassen ved blomstene, fortsetter mannen min å kjøpe små overraskelser og is til min sønn.
For noen netter siden åpnet jeg den notisboken og ble stående som forhekset. Sidene var delt inn i tre merkelige seksjoner, nesten som drømmevinduer: dato, navn, beløp Leker 400 kroner, Is 400 kroner, Husker 300 kroner.
Under en grå sky spurte jeg mannen min hvordan han hadde tenkt seg dette. Han så ikke engang opp da jeg viste ham boka, som om han var en statue på Karl Johan. I hans verden var dette bare naturlig. Han sa, med lav og rolig stemme, at når foreldrepermisjonen min var over, skulle jeg tilbakebetale alle utgiftene han hadde brukt på min sønn. I tillegg anbefalte han at jeg ikke skulle vente, men heller gå til retten og kreve barnebidrag fra min tidligere ektemann, så det ville være lettere for meg å betale denne gjelden. Han la til, som under et vindkast, at det eneste som betyr noe for ham nå, er vår egen datter.
Jeg brast ut i gråt, som regnet mot rutene på Grünerløkka en høstkveld. Jeg kan ikke skilles fra ham, vi har jo en datter, og jeg elsker ham i drømmene mine. Men denne småligheten kan jeg ikke tilgi. Ingen vet hva som hender videre alt glir ut i det uvisse som i en drøm.
