Jeg satt ved kjøkkenbordet i leiligheten vår i Oslo og nippet til en kopp kamille-te mens jeg ventet på at Anders skulle komme hjem fra jobben. Lukten av te og den stille klokken som tikket på veggen ga meg en slags ro, men jeg merket likevel at tiden gikk saktere enn vanlig. Da jeg hørte nøkkelen snurre i låsen, reiste jeg meg og åpnet døren. Der stod Anders, med et alvorlig uttrykk og et blikk som var så kaldt som vinteren utenfor.
«Hei», var den første setningen jeg klarte å si, mens jeg så på ham med et lite smil, «du er sen igjen jeg har allerede spist middag og ventet på deg»
«Hei», svarte han kort. «Du kunne like gjerne ha ventet en stund til, jeg er ikke sulten. Jeg har bare noen få ting jeg må pakke, så drar jeg med en gang», fortsatte han uten å ta av seg skoene. Han gikk rett inn i stua, åpnet skapet og begynte å fylle kofferten med de første tingene han fant.
Jeg sto målløs og så på ham mens han kastet klær og bøker i kofferten som om han skulle flykte fra hele livet vårt.
«Anders, kan du forklare hva som foregår?» spurte jeg, men stemmen min dirret av sjokk.
«Skjønner du ikke? Jeg forlater deg», svarte han uten å se meg i øynene. «Hvor skal du?»
«Til en annen kvinne», sa han, og jeg kjente en kniv som gled gjennom hjertet mitt.
«Åh, så du har funnet deg en ung dame? Jeg er jo ikke gammel, jeg er bare fyrti år gammel alder er jo bare et tall», svarte jeg spottende, som om jeg prøvde å dempe smerten. «Jeg skal ikke gråte, han vil ikke se tårene mine», tenkte jeg og mumlet lavt, «og du har vært sammen med henne hvor lenge nå?»
«Nesten et år», svarte han rolig, og da han så overraskelsen i øynene mine, la han til: «Det er ditt problem. Jeg har klart å holde dette skjult så lenge du ikke har merket noe.»
«Du drar helt, eller?», spurte jeg plutselig.
«Synnøve, forstår du ikke? Jeg drar til den andre. Vi venter barn, og vi fikk ikke noe med meg, så Katarina får en sønn. Jeg gir deg en måned på å flytte ut av leiligheten min. Hvor du skal og hvordan du skal klare deg, er ditt ansvar. Vi skal bo med Katarina og barnet hennes i en leiebolig mens hun fortsatt bor på hybel», sa han, trakk på skuldrene og gikk.
Anders forsvant ut døren, og jeg ble stående alene med veggene som presset meg. Stillheten i leiligheten var kvelende. Jeg skrudde på TV-en, i håp om at noen stemme skulle dempe den indre tomheten. Vi hadde bodd sammen i tolv år, og nå var jeg bare en uke fra å finne meg selv igjen, men jeg klarte det.
Ettersom foreldrene mine hadde gått bort tidlig, arvet jeg et gammelt trehus i en liten bygda i Valdres. Jeg ønsket ikke å bo alene på landet; jeg hadde ikke tenkt meg til å leve i en avsidesliggende gård i 35 år. Så jeg bestemte meg for å selge huset og bruke pengene til å leie et rom i en kommunal bygning eller et studenthybel. Jeg solgte huset med en gang da jeg kom tilbake til bygda. En av naboene, Ingrid Haug, ventet allerede på meg.
«Synnøve, så bra du kom! Vi hadde akkurat tenkt å dra til byen for å lete etter deg», sa hun.
«Hva har skjedd?» spurte jeg.
«Det er sånn mine slektninger fra Nord-Norge ønsker å kjøpe huset ditt. De trenger et lite hus som de kan rive og bygge nytt. De vil gjerne være i nærheten av oss, søsteren min og hennes mann»
«Gud, Ingrid, det er derfor jeg kom. Så la dem ta det, men vi må bli enige om prisen. Her er telefonnummeret mitt», sa jeg og ga henne min mobil.
Alt ordnet seg raskt. Innen ti dager hadde jeg pengene på kontoen en liten sum, men nok til å leie et lite rom i en kommunal leilighet med felleskjøkken. To andre familier bodde i de andre rommene, og jeg fikk mitt eget rom, så jeg kalte det en kommunal leilighet.
Naboene var rolige, anstendige folk. Jeg så dem sjelden, siden jeg jobbet fra morgen til kveld. På jobben hadde jeg en kollega, Tor, og vi hadde begynt å date. Det virket som om alt gikk bra i hvert fall slik jeg trodde.
Like før den internasjonale kvinne dagen 8. mars fikk Tor plutselig beskjed:
«Jeg trenger tid til å tenke, jeg er usikker på følelsene mine. La oss ta en pause i forholdet vårt.»
«Ja, ta en pause men gå heller langt bort i skogen», svarte jeg irritert.
Den kvelden kom jeg hjem, sint og 36 år gammel, uten tid til pauser. Jeg bestemte meg for å spise opp stresset. Jeg åpnet kjøleskapet, men den lille skiven med skinke jeg hadde kjøpt for noen dager siden var borte. Jeg fikk et kribling i brystet.
«Hvem tok skinken min?» ropte jeg gjennom kjøkkenet.
«Synnøve, jeg kastet den for to dager siden. Den hadde blitt grønn og luktet vondt. Jeg tenkte at du sannsynligvis ikke ville spise den, så jeg kvitte meg med den», svarte naboen min, den eldre kvinnen Vigdis Iversen, rolig og litt listig.
«Dere vet jo at man ikke skal ta andre folks mat», protesterte jeg. «Det er ikke deres plass å bestemme hva jeg skal spise.»
Jeg mistet besinnelsen og slapp all min frustrasjon på Vigdis. Jeg hadde nettopp blitt forlatt av mannen min, mistet et hjem, og nå ble jeg også såret av en kollega. Det virket som om all lykke hadde flyktet fra meg.
«Vigdis Iversen, ikke bli så sint», sa Olav Lund, naboen i rommet ved siden av, med en rolig stemme. Han var en sixtiseks år gammel, gråhåret, intellektuell mann med briller, som ofte satt i sin gamle stol med en avis eller en bok.
«Synnøve er bare sint fordi noen andre har gjort henne trist», forklarte Olav, uten å løfte blikket fra avisen. «Ikke ta det personlig.»
«Hva vet du da?» svarte jeg, «ingen har spurt deg om noe.»
«Jeg vet litt mer enn du tror», svarte Olav med en viss visshet.
«Hvis du er så smart, hvorfor bor du i denne fattige kommunale leiligheten?» presset jeg videre, og jeg kunne ikke stoppe meg selv.
Jeg bestemte meg for å be om unnskyldning. Jeg gikk bort til Vigdis og sa:
«Unnskyld meg, Vigdis, jeg vet ikke hva som kom over meg. Det har bare blitt for mye Du hadde rett, Olav»
Vigdis smilte og ga meg en klem.
«Det er greit, Synnøve. Kom og sett deg ved bordet, vi drikker te og spiser kaker. Du bør også be Olav om unnskyldning, han har vært urettferdig behandlet. Han var professor ved universitetet, hadde en stor leilighet i sentrum, men da hans kone ble syk med en hjernekreft, måtte han låne store penger til en operasjon i Israel. Operasjonen hjalp ikke, og hun døde kort tid etter. Olav mistet jobben, tok seg av henne, og da hun gikk bort, solgte han leiligheten og betalte ned gjelden. Så endte han opp her.»
Jeg ble så rørt at jeg nesten begynte å gråte.
«Takk for at du fortalte meg dette», sa jeg. «I morgen vil jeg be Olav om unnskyldning.»
Dagen etter, etter jobb, banket jeg forsiktig på Olavs dør med en liten gave i hånden. Han åpnet.
«God kveld, Olav», sa jeg og rakte ham gaven, «vær så snill, tilgi meg. Jeg unnskylder meg på vegne av Gud. Jeg var urettferdig i går.»
Han lyttet tålmodig, og da jeg var ferdig, sa han:
«For en hyggelig overraskelse. Jeg tar imot både gaven og unnskyldningen din, men du må feire med meg i dag er bursdagen min.»
«Gratulerer med dagen, og gaven er akkurat i rett tid», svarte jeg, «jeg vil gjerne hjelpe.»
Sammen med Vigdis dekket vi bordet. Mens vi satte på tallerkenene, fortalte jeg henne om livet mitt: hvordan jeg som ung student trodde på en gift mann, ble gravid, og han tok meg med til sykehus og betalte for alt. Så slo vi opp, og jeg klarte ikke å bli gravid igjen, kanskje derfor han forlot meg.
Da vi var ferdige med å dekke, banket det på døren. En høy, smilende mann på rundt førti år kom inn. «Hei, jeg er Mats, sønnen til Vigdis», presenterte han seg.
«Hei, Synnøve, kom inn», svarte jeg og inviterte ham til bordet.
Samtalen fløt lett; vi ønsket Olav lykke og helse. Mats viste seg å være en livlig fyr med mange historier fra da han var geolog og nå kjøretøyfører på lange turer. Han fortalte om sin mor, som hadde en liten forelskelse i Olav, og om hvordan han sjelden var hjemme. Vinteren hadde akkurat kommet i Oslo, snøen falt tungt, men vi følte oss varme ved bordet.
Etter noen timer gikk Olav og Vigdis tilbake til sine rom. Mats foreslo: «La oss gå en tur, fortell meg mer om deg. Jeg er sjelden i byen, men jeg har en leilighet i sentrum, og moren vil aldri flytte fra bygda. Jeg tror hun har en liten forelskelse i Olav, og jeg tror han også liker henne.»
Vi gikk en tur i den stille snødekte gaten, snakket og lo. Tre dager senere skulle Mats dra på en lang kjøretur. Jeg spurte ham: «Skal du være borte lenge?»
«Nei, bare en uke. Jeg kommer tilbake. Vil du vente på meg?»
«Selvfølgelig, jeg venter», svarte jeg. Så begynte vårt forhold, som utviklet seg til ekte kjærlighet. Vi giftet oss, og etter et år ble vår lille sønn, Arne, født. Når Mats var på lengre reiser, gikk Arne og jeg tilbake til vår kommunale leilighet for en stund.
Dagene gikk, og Vigdis og Olav var alltid der for oss, og de elsket barnebarnet vårt. Det finnes ingen bedre barnevakter for lille Arne enn dem.
