Lykkelige kvinner ser alltid smashing ut
Marianne tok ektemannen sin svik tungt. Hun sto plutselig alene ved førti, mens datteren studerte på universitet i Bergen. Odd, ektemannen, kom hjem for to måneder siden og sa med nøktern stemme:
Jeg går fra deg, jeg har forelsket meg.
Hva? I hvem da? spurte hun forskrekket.
Tja, slik menn bare forlater kona si. Ble forelsket i ei annen, får det bra med henne, og ved siden av henne glemmer jeg deg helt. Så ikke mas, jeg har bestemt meg svarte Odd, som om det ikke var noe spesielt.
Han pakket fort sammen tingene sine og gikk. Først senere skjønte Marianne at han hadde samlet sakene sine litt etter litt, og den dagen kastet han bare restene i kofferten og smalt døra igjen bak seg.
Marianne gråt og sørget, og trodde aldri noe godt skulle skje henne igjen. Livet virket slutt, eller bare stanset opp. Hun ville ikke se eller snakke med noen. Likevel ringte telefonen stadig. Datteren ringte, venninna ringte, og Marianne svarte motvillig og la fort på. På jobben gadd hun heller ikke prate med kollegaene, som sendte henne ulike blikk noen med medlidenhet, andre med et snev av skadefryd.
Hun håpte til og med:
Kanskje Odd blir lei av hun som tok ham fra meg og kommer tilbake. Og da kunne jeg tilgi ham og ta ham imot; jeg elsker jo ham fortsatt.
En lørdag våknet Marianne opplagt til vanlig tid, men hadde ingen lyst til å stå opp og dessuten, ingen grunn til det. Likevel kom hun seg opp. Rundt klokken elleve ringte mobilen.
Hvem er det som ringer så tidlig? Jeg vil ikke prate med noen, besluttet hun, og lot være å svare, men kastet et blikk på skjermen. Ukjent nummer. Kanskje det er Odd, tenkte hun. Kanskje han har mistet mobilen eller skiftet SIM-kort? Kanskje han vil komme tilbake skulle kanskje ha svart.
Mens hun vurderte dette, ringte telefonen på nytt.
Hallo, hallo? svarte hun høyt.
Hei! sa en glad og lys kvinnestemme.
Hvem er dette? sa Marianne tørt og irritert.
Marianne, er det deg? Hva har skjedd med stemmen din? Kjenner du ikke igjen gamle venninner? Det er meg Ingrid!
Marianne ble skuffet; hun hadde håpet det skulle være Odd.
Og så…?
Marianne, er det virkelig deg? Går det bra med deg?
Ikke i det hele tatt svarte hun og la på, tårene trillet.
Hun satt seg ned i sofaen for å prøve å roe seg, og etter en stund ringte det på døra. Marianne spratt opp og igjen det håpet.
Kanskje Odd har kommet til fornuft tenkte hun og åpnet døra.
Hei! sa en strålende pen kvinne, som Marianne så vidt kjente igjen som sin gamle venninne og klassekamerat Ingrid.
Ingrid var velstelt, hadde knallrød leppestift, fin kåpe, og hun luktet så godt at Marianne med ett våknet opp. Etter videregående flyttet Ingrid til Oslo for å studere, og siden hadde de bare møtt hverandre én gang for femten år siden. De hang sammen på diskotek, møtte gutter, og delte alle hemmeligheter.
Ingrid, så flott du har blitt! slapp det ut av Marianne.
Heisann, venninna mi! Jeg har alltid vært sånn, men du hun granskede henne fra topp til tå, skal du slippe meg inn, eller?
Kom inn mumlet Marianne og slapp henne inn.
Ingrid kom ikke tomhendt. Hun smatt inn på kjøkkenet, dro opp ei flaske spansk vin, bløtkake og appelsiner fra posen.
Finn frem glassene, dette må vi feire, jeg husker ikke sist vi pratet sammen. Hundre år siden! pratet Ingrid i vei. Marianne sa ingenting, fant frem glassene og skar opp kaken.
Ingrid spurte ikke mer, hun åpnet vinflasken, skjenket i glassene og skålte:
Skål for gjensynet! og drakk. Marianne fulgte med, og tømte glasset.
Andre glasset skålte Ingrid for dem. Etter dette ville Marianne åpne seg, for det boblet innvendig. Ingrid lyttet uten å avbryte, og da Marianne var ferdig med fortellingen sin, trakk Ingrid på skuldrene.
Kjære deg, jeg trodde du hadde virkelig fått en tragedie.
Er ikke dette en tragedie da? Du skjønner det ikke, mannen din har aldri forlatt deg sa Marianne trist.
Nei, kanskje ikke! Mannen min har ikke forlatt meg, jeg forlot ham, fordi han fikk seg ei ung dame på si. Jeg søkte skilsmisse før han rakk å skjønne hva som skjedde. Han trodde han bare kunne ha det moro, og jeg skulle ikke merke noe
Kanskje du ikke elsket ham.
Jeg elsket ham, virkelig! Men jeg kan ikke tåle å bli tråkket på. Å bli lurt er ikke kjærlighet sa Ingrid bestemt.
Herregud, du får det til å høres så enkelt ut sa Marianne.
Ja, du gjør det bare vanskelig for deg selv. Sånn har du alltid vært. Hvor er datteren din?
Studerer, bor hos tanta si i Bergen.
Skjønner. Så Odd har forlatt både deg og datteren deres, og du gråter fortsatt etter ham?
Men jeg elsker ham jo
Stopp der, Marianne! Nå skal jeg fikse deg. Depresjonen har tatt deg.
Fikse? Med piller hjelper ingenting.
Hva slags piller da! Nei, det finnes gamle, solide løsninger for sånt: Ny frisyre, shopping og litt kjærlighet!
Åh, Ingrid sa Marianne med et sukk.
Kom igjen, vi drar på kjøpesenter. Tar en tur innom frisøren også, sa Ingrid bestemt. Du har jo litt ekstra penger?
Ekstra? Ja, Odd og jeg sparte til ny bil.
Han får klare seg med den gamle da! Nå søker du skilsmisse, og lover meg at du aldri tilgir eller tar ham tilbake. Hør, vil du ta halvparten for den gamle bilen også?
Nei, la ham ha den svarte Marianne bestemt. Ingrid, har du flyttet fra Oslo for godt? Du sa ikke noe.
For godt. Jeg vil ikke bo der mer. Sleng av deg pysjen, vi tar oss en ordentlig handletur! Forresten, Rita Pettersen ringte; det er klassefest om en uke, og du skal med. Mange kommer, også noen av gutta flere skilt. Husk hvor forelsket Vidar var i deg helt fra syvende klasse
Herregud, Ingrid, hvem vil ha meg nå, gammel og sliten.
Pøh! Du må slutte å tenke sånn. Du må like deg selv! Vi skal gjøre deg til ei ung hoppe igjen lo Ingrid, idet hun forlot leiligheten. Du kjenner tante Kari, ikke sant, som bor nær mora di? Hun skal nå gifte seg for femte gang, men er visst i tvil mellom to friere.
Etter frisørbesøket gjenkjente ikke Marianne seg selv i speilet.
Forvandlingen er utrolig, sa hun til seg selv. Helt ny hårfarge, kort klipp aldri trodd det ville kledd meg. Ung og pen. Takk og lov for Ingrid! Uten henne ville jeg rotet meg helt bort.
På festkvelden møttes nesten alle klassen på en kafé. Mange kjente ikke igjen Marianne, men Vidar stilig og selvsikker kastet blikk etter henne hele kvelden.
Marianne, jeg kjente deg ikke igjen. Du har blitt enda vakrere enn du var som tenåring! Jeg likte deg alltid, men du valgte Odd! Forresten, hvor er han?
Nei du, han forlot meg lo hun.
Forlot? Slutt å tøyse! Slike kvinner blir ikke forlatt sa Vidar oppriktig.
Jo da, men det var bare for det beste.
Det tror jeg på, Marianne. Jeg er også skilt nå, to år siden. Vi hadde det fint, jeg har firma, og vi har en voksen sønn. Men da det ble problemer med firmaet, kalte kona meg for taper, og dro til en yngre kar sikkert mer suksessrik. Nå, to år senere, går alt mye bedre!
To måneder senere. Marianne gikk tur langs brygga med Vidar, hånd i hånd etter teaterbesøket. Plutselig fikk hun øye på Odd, slank og grå, som ruslet alene. Han så ut til å ikke kjenne henne igjen med en gang.
Ser ut som hun ikke gir ham så mye mat, tenkte Marianne.
Odd møtte blikket hennes, med et spørsmål er det henne? De gikk forbi, men plutselig hørte hun:
Marianne?
Hun snudde seg sakte, smilte og sa:
Å, hei, det er deg Dette er Vidar, min fremtidige ektemann.
Hei, nei, jeg kjente deg ikke igjen sa Vidar.
Odd sto målløs, og Marianne var egentlig overrasket selv Vidar hadde ennå ikke fridd.
Hvordan går det? spurte Marianne muntert.
Jo, det går sånn passe Du har virkelig forandret deg. Du ser fantastisk ut.
Marianne smilte igjen og grep hånden til Vidar.
Vet du, lykkelige kvinner ser alltid smashing ut.
Så du har det bra nå? mumlet Odd.
Selvsagt. Og det blir bedre og bedre! sa Marianne, og gikk bort sammen med Vidar, mens hun kjente det brennende blikket fra eks-mannen i ryggen.
Dagboken min har lært meg: Livet fortsetter, og lykken kommer først når man våger å slippe det gamle og leve for seg selv.




