Solveig, du er helt sprø i alderen! Du har barnebarn som allerede går på skole, og du vil gifte deg nå? dette hørte jeg fra søsteren min da jeg fortalte at jeg skulle gifte meg.
Hvorfor ta det så langt? Om en uke skal Einar og jeg gifte oss, så jeg tenkte at jeg måtte informere søsteren. Selvfølgelig ville hun ikke komme i bryllupet; vi bor på hver sin side av landet, ettersom hun bor i Tromsø og jeg i Kristiansand. I sekstiårene har vi ikke planer om storslåtte feiringer med «stakkars» skrik. Vi vil bare skrive under og ha en stille stund sammen.
Jeg kunne ha sagt ja til å avlyse, men Einar insisterer. Han er som en hær av hjerte og bein: han åpner døren i leiligheten for meg, holder armen når jeg går av bilen, hjelper med jakken. Han vil ikke leve uten en offisiell papirkraft. «Hva er du, gutt eller hva?», sa han, «jeg trenger et seriøst forhold». For meg er Einar likevel litt av en gutt, selv om han har grått hår.
På jobben blir han kun kalt med fornavn og patronymikon, og der er han streng og profesjonell. Når han ser meg, virker det som om han kaster bort fyrti år. Han kaster seg i en omfavnelse og begynner å snurre meg midt på gaten. Jeg blir både glad og flau. «Folk ser på oss og ler», sier jeg. «Hva slags folk? Jeg ser bare deg», svarer han. Når vi er sammen, føles det som om vi er de eneste på hele planeten.
Jeg har fortsatt en søster som må få høre alt. Jeg var redd for at Marte, som de fleste i familien, skulle dømme meg, men jeg trengte hennes støtte mest. Til slutt samlet jeg mot og ringte henne.
Solveig! ropte hun med sin karakteristiske stemme da hun fikk vite at jeg skulle gifte meg. Det er bare ett år siden Knut ble lagt i jord, og du har allerede funnet en erstatning!
Jeg visste at nyheten ville sjokkere henne, men jeg hadde ikke forventet at hennes sinne skulle handle om min avdøde ektemann.
Marte, jeg husker, avbrøt jeg henne. Men hvem bestemmer disse tidsrammene? Kan du gi meg et tall? Hvor lenge må jeg vente før jeg kan være lykkelig igjen uten å få kritikk?
Marte tenkte seg om.
Vel, for å være anstendig bør du vente minst fem år.
Skal jeg si til Einar: «Beklager, kom om fem år, mens jeg fortsatt bærer sorg»?
Marte var stille.
Hva vil det egentlig hjelpe? fortsatte jeg. Tror du at ingen vil dømme oss om fem år? Det vil alltid finnes de som vil slåss, men jeg bryr meg ikke om dem. Ditt syn er viktig, og hvis du insisterer, kan jeg avlyse bryllupet.
Vet du, jeg vil ikke være streng, men gif deg nå! sa hun. Jeg forstår deg ikke og støtter deg ikke. Du har alltid vært for opptatt av deg selv, men du trodde aldri du skulle overleve til alderdom. Vær så snill, vent ett år til.
Jeg ga ikke opp.
Du sier: vent ett år. Men hva om vi bare har ett år igjen sammen, hva da?
Marte trakk på skuldrene.
Gjør som du vil. Jeg forstår at alle vil ha lykke, men du har levd et langt og lykkelig liv
Jeg lo.
Marte, er du seriøs? Du har alltid trodd jeg var lykkelig? Jeg har også trodd det. Nå ser jeg at jeg har vært en arbeidshest. Jeg visste ikke at man kunne leve på en annen måte, med glede i livet!
Knut var en god mann. Sammen oppdro vi to døtre, og nå har jeg fem barnebarn. Han lærte meg at familie er det viktigste. Jeg protesterte aldri. Først jobbet vi hardt for familien, så for barnas familier, så for barnebarna. Når jeg ser tilbake, ser jeg at livet mitt har vært en uavbrutt løpende strøm av arbeid uten pauser. Da eldste datteren giftet seg, hadde vi allerede en hytte, men Knut ville utvide, så han startet med å holde eget kjøtt til barnebarna.
Vi leide en hektar jord, påtok oss byrden som vi bar i mange år. Han holdt drøvtyggere, som måtte mates hele dagen. På natten var han opp tidlig, allerede ved fem om morgenen på beina. Året gikk på hytta, vi dro sjelden til byen, og bare for nødvendigheter. Når jeg fant tid til å ringe venninner, skrytte de: «Barnebarnet har nettopp kommet fra havet», «Vi var på teater med ektemannen». Jeg hadde ikke tid til teater eller butikkbesøk!
Noen ganger gikk vi dager uten brød, fordi dyrene holdt oss fanget. Det eneste som ga meg styrke var at barna og barnebarna var mette. Den eldste datteren byttet ut bilen takket være gården, den yngste pusset opp leiligheten så alt vårt strev var ikke forgjeves. En gammel kollega kom på besøk og sa:
Ingrid, jeg kjente deg ikke med en gang. Jeg trodde du var på et friluftsopphold og hentet energi. Men du er nesten død! Hvorfor gjør du dette mot deg selv?
Hva annet skal jeg gjøre? Barna trenger hjelp, svarte jeg.
Barna kan klare seg, men du burde leve for deg selv.
Jeg forsto da ikke hva «å leve for seg selv» betydde. Nå vet jeg at jeg kan sove så lenge jeg vil, gå i butikker, gå på kino, svømme, stå på ski. Ingen lider av det. Barna har ikke falt i fattigdom, barnebarna har ikke sultet. Det viktigste er at jeg har lært å se vanlige ting med nye øyne.
Før samlet jeg falne løv i sekker på hytta og tenkte hvor mye søppel det var. Nå gir løvet meg humør. Du går i parken, kaster bladene med foten og gleder deg som et barn. Jeg har lært å elske regnet, for nå kan jeg bare stirre på det fra et koselig kafévindu i stedet for å jage kyr under taket. Jeg har oppdaget de fantastiske skyene og solnedgangene, og den sprø krystallklare snøen. Jeg har sett hvor vakker vår egen by Stavanger er! Alt dette åpnet øynene mine, takket være Einar.
Etter at Knut døde, var jeg som i en drøm. Det skjedde plutselig: han fikk et hjerteinfarkt og døde før ambulansen rakk frem. Barna solgte gården og hytta med en gang og flyttet meg tilbake til byen. De første dagene vandret jeg som en gal, uten å vite hva jeg skulle gjøre. Jeg stod opp klokken fem, gikk rundt i leiligheten og spurte meg selv hvor jeg skulle gå.
Da Einar kom inn i livet mitt, husker jeg hvordan han tok meg med på en tur første gang. Han var nabo og svoger, hjalp oss med å flytte ting fra hytta. Senere innrømmet han at han først ikke hadde lagt merke til meg, men så den forvirrede, slukke kvinnen og fikk medfølelse. Han forsto at jeg var i ferd med å gjenoppstå, men trengte en liten dytt. Vi gikk til parken og pustet inn frisk luft. På en benk kjøpte han is, og foreslo så at vi skulle gå til dammen og mate endene. Jeg hadde aldri hatt tid til å bare se på endene før. De plasket så søtt da de fanget brødsmuler.
Det er nesten utenkelig å bare stå og se på endene, sa jeg. Jeg har aldri hatt tid til å nyte dem, bare til å mate og rengjøre dem. Men nå kan jeg bare stå og se.
Einar smilte, tok meg i hånden og sa: Vent, jeg skal vise deg så mye mer! Du vil føle deg som om du blir født på ny.
Han hadde rett. Som et lite barn oppdaget jeg verden på nytt hver dag, og livet mitt ble lettere enn en tung drøm. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg innså at jeg helt desperat trengte Einar, hans stemme, latter og milde berøring. Nå er jeg sikker på at uten ham, uten dette øyeblikket, kunne jeg ikke leve videre.
Døtrene mine tok imot forholdet vårt med kritikk. De mente jeg forrådte farens minne. Det gjorde vondt, jeg følte meg skyldig. Einars barn var derimot glade, de sa at de endelig følte fred. Jeg måtte fortsatt fortelle alt til søsteren, men jeg trakk den samtalen fram til siste stund.
Når skal dere gifte dere? spurte Marte etter vår lange prat.
På fredag.
Hva kan jeg si? Lykke og kjærlighet i alderdommen, sa hun kort og gikk sin vei.
På fredagen kjøpte Einar og jeg mat for to, tok på oss finstasen, ringte en drosje og dro til rådhuset. Da vi steg ut av bilen, ble jeg målløs: ved inngangen sto døtrene med sine ektefeller og barnebarn, Einars barn med sine familier, og mest av alt, søsteren min! Marte holdt en bukett med hvite roser og smilte gjennom tårene.
Ingrid! Kom du forbi meg? kunne jeg ikke tro mine øyne.
Jeg må se hvem jeg gir deg bort, lo hun.
Det viser seg at de hadde avtalt alt på forhånd og booket et bord på en kafé dagen før.
Nå har vi feiret ett år siden bryllupet. Einar er blitt en del av vår familie. Jeg kan fortsatt ikke tro at alt dette skjer med meg; jeg er så lykkelig at jeg nesten er redd for å kvele den følelsen.
Livets lærdom er klar: selv når du tror at tiden er ute og at du har mistet alt, kan nye veier dukke opp som en vårsol over snøen. Det handler om å åpne hjertet, la seg bli inspirert av de små øyeblikkene, og huske at kjærligheten alltid kan finne en ny plass, uansett alder.
