Liv, har du blitt sprø på dine gamle dager! Barnebarna dine går jo allerede på skolen, hvordan kan du tenke på bryllup nå? sånn svarte søsteren min da jeg fortalte henne at jeg skulle gifte meg.
Men hvorfor vente? Om en uke gifter jeg og Tor oss, og jeg må jo si ifra til søsteren min, tenkte jeg. Selvfølgelig ville hun ikke komme til vår lille feiring, vi bor jo på hver vår kant av landet. Og noen stor brudefest med rop om «kyss bruden!» i en alder av 60, det frister ikke. Vi skal bare ha en stille vielse og et hyggelig måltid sammen.
Vi kunne egentlig bare latt være å gifte oss formelt, men Tor insisterer. Han er gentleman til fingerspissene: åpner døra for meg, hjelper meg ut av bilen, og holder kåpen for meg. Nei, han vil ha det svart på hvitt. Han sa til meg: «Hva tror du jeg er, guttunge? Jeg vil ha noe seriøst.» Og for meg er faktisk Tor litt som en guttunge, selv om håret hans er grått. På jobben hans har folk respekt for ham, alle kaller ham bare fornavn og mellomnavn. Der er han streng og ryddig, men ser han meg, er det som om han blir førti år yngre. Han tar tak i meg og spinner meg rundt midt på gata. Det gjør meg både glad og litt flau. Jeg sier: «Folk ser jo på oss, de skal lee og fnise!» Men han bare ler og sier: «Hvilke folk? Jeg ser ingen andre enn deg!» Når vi er sammen, føles det virkelig som om jeg og Tor er de eneste i verden.
Men jeg har altså en søster jeg må fortelle alt til. Jeg fryktet at Ragnhild, som så mange andre, skulle dømme meg, men det jeg trengte mest var faktisk hennes støtte. Til slutt tok jeg mot til meg og ringte.
Livern, sa hun målløst da hun hørte at jeg skulle gifte meg, det er jo bare ett år siden du gravla Eivind, og så har du allerede funnet deg en ny mann! Jeg visste jeg skulle sjokkere henne, men hadde ikke ventet at Eivind skulle være grunnen til skuffelsen.
Hør nå, Ragna, jeg husker Eivind, brøt jeg inn. Men hvem er det som bestemmer hvor lenge man skal sørge? Kan du si meg en konkret tid? Når er det egentlig lov å være lykkelig igjen uten å bli dømt?
Søsteren min tenkte seg om.
Vel, for anstendigheten bør man vente minst fem år.
Så jeg skal altså si til Tor: unnskyld, du får komme tilbake om fem år, jeg skal bare sørge litt først?
Ragnhild svarte ikke.
Og hva får jeg igjen for det? fortsatte jeg. Tror du virkelig at ingen skal dømme oss selv etter fem år? Folk elsker å sladre uansett, men ærlig talt bryr jeg meg ikke om dem. Det er bare du som betyr noe. Hvis du absolutt insisterer, dropper jeg hele bryllupet.
Jeg vil ikke være den slemme her, gift dere når dere vil! Men vit at jeg verken forstår eller støtter deg. Du har alltid gått dine egne veier, men jeg trodde ikke du skulle miste vettet helt på dine gamle dager. Ta deg i akt, vent nå ihvertfall et år til. Likevel ga jeg meg ikke.
Du sier jeg skal vente et år til. Men hva om jeg og Tor bare har et år igjen? Hva da?
Hun snufset i telefonen.
Gjør hva du vil. Jeg skjønner at alle vil være lykkelige, men du har jo hatt mange gode år allerede…
Jeg lo.
Ragnhild, er du seriøs? Trodde du virkelig jeg var lykkelig alle disse årene? Kanskje jeg trodde det selv også. Først nå skjønner jeg hvem jeg egentlig var en arbeidshest. Jeg visste ikke at det gikk an å leve annerledes før jeg begynte å trives!
Eivind var en god mann. Vi oppdro to døtre og har nå fem barnebarn. Han lærte meg at familie er det viktigste. Jeg motsa aldri. Først jobbet vi oss halvt i hjel for våre barn, så for barnebarna. Nå ser jeg tilbake og innser at livet mitt har vært et evig jag etter trygghet, uten tid til å puste. Da eldste datteren min giftet seg, hadde vi allerede hytte, men Eivind skulle utvide, og på den måten dyrke kjøtt til barnebarna.
Vi leide et par mål jord og bandt oss til livet på landet i flere år. Han hadde dyr vi måtte stelle døgnet rundt. Vi la oss aldri før midnatt og stod opp før solen. Hele året bodde vi på hytta, og bare dro til byen i ærend. Hvis jeg en sjelden gang ringte mine venninner, så kunne en ha vært på ferie med barnebarnet sitt, en annen i teater med mannen. Jeg hadde ikke tid til kino, knapt nok til butikken!
Flere dager gikk vi uten brød fordi dyrene bandt oss totalt. Bare én ting ga styrke: barna og barnebarna manglet aldri noe. Den ene datteren fikk byttet bil, den andre pusset opp kjøkkenet da følte jeg det ikke var forgjeves. En gang kom kollegaen min på besøk.
Liv, jeg kjente deg nesten ikke igjen. Jeg trodde du nøt frisk luft her, men du ser jo helt utkjørt ut! Hvorfor sliter du deg sånn ut?
Man må jo hjelpe barna, svarte jeg.
Barna er voksne, de klarer seg nok, kanskje du skulle leve litt for din egen skyld?
Den gangen forstod jeg ikke hva det betydde. Men nå vet jeg: man kan faktisk leve for seg selv. Sove lenge, gå på butikken når man vil, gå på kino, svømmehall, ski. Ingen lider av det! Barna har det like bra, barnebarna også. Og viktigst, jeg har lært å se hverdagens små gleder.
Før var høstraking av blader et slit, nå gir bladene meg glede. Å gå i parken, sparke i løvet og le som et barn. Jeg har lært å elske regnet, for jeg må ikke lenger jage geitene inn under tak jeg kan sitte inne på kafé og se dråpene slå mot ruten. Først nå ser jeg hvor vakre skyene er, solnedgangene, og hvor deilig det er å gå på knitrende snø. Og det var faktisk Tor som åpnet øynene mine for alt dette.
Etter mannen min døde, gikk jeg nærmest i søvne. Det skjedde så brått et hjerteinfarkt, og Eivind forlot oss før ambulansen rakk frem. Ungene solgte alt, til og med hytta, og tok meg tilbake til byen. Jeg gikk rundt som en zombie, våknet tidlig, tuslet rundt i leiligheten og visste ikke hva jeg skulle gjøre.
Da Tor dukket opp, husker jeg godt hans første forsøk på å få meg med ut. Han var naboen min, og kjente svigersønnen vår. Han hjalp oss med å flytte ting fra hytta. Senere innrømte han at han syntes synd på meg, jeg så trist og forvirret ut. Han sa at han så energien i meg, men forstod at jeg måtte ut av sorg og depresjon. Han dro meg med ut i parken, vi satt oss på en benk, Tor kjøpte is og foreslo vi kunne mate endene i dammen. Jeg hadde hatt ender på hytta, men aldri tid til bare å se på dem. De var så artige å følge med på!
Tenk at man bare kan stå her og se på ender, lo jeg. Mine rakk jeg ikke engang titte på, det gikk bare i matlaging og stell, men her kan jeg bare nyte.
Tor smilte, tok hånden min og sa: Vent, jeg har så mye jeg skal vise deg! Det blir som å bli født på ny.
Og det hadde han rett i. Som et barn oppdaget jeg verden på nytt, og fortiden begynte å føles som en tung drøm. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg forsto at jeg trengte Tor og alt det vi hadde men en dag våknet jeg og visste at dette måtte jeg ha for å kunne leve.
Døtrene mine tok det tungt! Sa jeg sviktet minnet om faren. Det var vondt, jeg følte skyld. Tors unger derimot, de syntes det var fint trygt for pappa, sa de. Til slutt måtte jeg bare få det ut til søsteren min også, det som holdt meg tilbake.
Hvilken dag gifter dere dere, da? spurte Ragnhild etter vår lange prat.
Nå på fredag.
Hva skal jeg si da? Lykke til med kjærligheten på eldre dager, svarte hun tørt.
Fredagen kom. Tor og jeg handlet inn litt god mat, tok på oss det fineste vi hadde, ringte drosje og dro til rådhuset. Da vi kom ut av bilen, stod døtrene mine der med mennene sine og barnebarna, Tors barn med sine familier, og aller viktigst: søsteren min, med en stor bukett hvite roser og et smil med tårer i øynene. Ragnhild! Har du virkelig reist hele veien for min skyld? spurte jeg vantro.
Jeg må da se hvem jeg gir deg bort til, lo hun.
Det viste seg at alle hadde snakket sammen og avtalt dette bak vår rygg, og etterpå gikk vi sammen på kafé. Nylig feiret vi ettårsbryllupsdag sammen, og Tor er «én av gjengen» hos meg nå. Jeg må klype meg i armen av og til så lykkelig går det an å være, det føles nesten for godt til å være sant.
