Ragnhild, har du blitt gal nå på dine gamle dager? Barnebarna dine går jo allerede på skolen, skal du gifte deg nå? sa søsteren min, da jeg fortalte at jeg skulle gifte meg.
Men hvorfor vente? Om en uke skal jeg og Torstein gifte oss, så jeg måtte jo si ifra til søsteren min, tenkte jeg. Hun kommer nok ikke til å være med på feiringen, vi bor jo på hver vår kant av landet. Og et stort bryllup med rop om «kyss!» i en alder av seksti, det frister ikke lenger. Vi skal bare gifte oss stille og rolig, og feire sammen.
Vi kunne kanskje latt være å gifte oss, men Torstein insisterer. Han er en gentleman til fingerspissene: åpner døra for meg, gir meg hånda når jeg går ut av bilen, hjelper meg på med kåpa. Nei, han vil ha papir på forholdet. Jeg er da ingen guttunge lenger, jeg trenger noe seriøst, sa han. For meg er Torstein alltid som en ungdom, selv om håret er grått. På jobb kaller de han høytidelig fornavn og etternavn. Der er han alvorlig og streng, men ser han meg, koker det av glede, og han kan svinge meg rundt på gata. Jeg blir glad, men det er pinlig. Alle ser jo på, protesterer jeg. Men han bare ler: Hvem da? Jeg ser bare deg!
Når vi er sammen, føles det som om vi er de eneste i verden, bare oss to.
Men jeg har også en søster som må få vite alt. Jeg var redd for at Ingrid, som mange andre, ville dømme meg. Men jeg trengte mest av alt hennes støtte. Til slutt tok jeg motet til meg og ringte.
Ragnhild, sa hun sjokkert da hun hørte at jeg skulle gifte meg, det er jo bare et år siden vi gravla Per, og nå har du allerede funnet deg en ny! Jeg visste jeg kom til å overraske henne, men trodde ikke det var min avdøde mann som skulle bli hovedproblemet.
Ingrid, jeg husker det, avbrøt jeg. Men hvem bestemmer egentlig hvor lenge man skal sørge? Har du en fasit for når det er greit å bli lykkelig igjen uten å bli dømt?
Ingrid var taus et øyeblikk.
For skikk og bruk burde du vente minst fem år.
Så da skal jeg si til Torstein: kom tilbake om fem år, jeg må sørge mer?
Ingrid svarte ikke.
Hva får vi ut av det? fortsatte jeg. Tror du noen gang alle vil akseptere oss? Folk sladrer jo uansett. Det er bare ditt syn som betyr noe for meg, og hvis du insisterer, så avlyser jeg bryllupet.
Jeg vil ikke være syndebukk, gift dere bare! Men jeg støtter deg ikke, Ragnhild. Du har alltid gått din egen vei, men jeg trodde aldri du skulle miste forstanden sånn. Ha litt respekt, vent i det minste et år.
Men jeg ga meg ikke.
Om vi bare har ett år igjen å leve, da?
Ingrid snufset.
Gjør som du vil. Jeg skjønner at alle vil være lykkelige, men du har jo levd et godt liv…
Jeg lo.
Mener du virkelig at jeg var lykkelig alt dette livet? Det trodde jeg også, men nå ser jeg at jeg bare var et arbeidsjern. Jeg visste ikke at livet kunne være noe annet enn slit og ansvar!
Per var en god mann. Sammen oppfostret vi to døtre, og nå har jeg fem barnebarn. Per mente familien var det viktigste. Jeg motsatte meg aldri. Først jobbet vi livet av oss for å hjelpe barna, så for å hjelpe deres familier, så for barnebarna. Når den eldste gifta seg, kjøpte vi hytte, men Per ville utvide for å kunne produsere kjøtt til barnebarna.
Vi leide en stor tomt og dro på oss et stort ansvar. Han skaffet dyr, og det var alltid noe å stelle med. Aldri i seng før midnatt, opp igjen klokka fem. Vi bodde fast på hytta, og til byen dro vi kun for ærender. Når jeg ringte venninner, skrøt de at den ene akkurat hadde vært på cruise med barnebarnet og den andre på teater med mannen. Jeg hadde ikke tid til en gang en tur i butikken!
Noen ganger satt vi uten brød i dager, fordi småbruket bandt oss fast. Det eneste som ga oss styrke, var vissheten om at barna og barnebarna hadde det godt. Den eldste kunne skifte bil, den yngste pusse opp leiligheten da følte vi at alt slitet ikke var forgjeves. En gang kom en tidligere kollega på besøk og sa:
Jeg kjente deg nesten ikke igjen, Ragnhild. Trodde du skulle nyte livet og slappe av på hytta, men du ser jo helt utslitt ut! Hvorfor piner du deg sånn?
Barna trenger jo hjelp, svarte jeg.
Barna klarer seg, Ragnhild. Du burde heller tatt vare på deg selv.
Jeg skjønte aldri hva hun mente å leve for seg selv? Først nå forstår jeg at livet kan nytes: å sove så lenge jeg vil, gå på kino, dra i svømmehallen, gå på ski. Ingen lider av det! Barna sultet ikke, barnebarna heller ikke. Men viktigst, jeg lærte å se verden på en ny måte. Når jeg tidligere løvde i sekker på hytta, irritert over alt arbeidet, gir løvet meg nå glede. Går jeg i parken og sparker løv, føler jeg meg som et barn.
Jeg har lært å like regnet. Nå slipper jeg å løpe ut og samle inn geiter, men kan i stedet føle meg varm i et koselig kafévindu. Nå kan jeg se hvor vakre skyene er, og hvordan solnedgangen virkelig lyser opp Oslo. Alt dette var det Torstein som viste meg.
Da Per døde, gikk jeg som i en tåke. Alt skjedde plutselig: hjertestans, og så var han borte før ambulansen kom. Barna solgte unna alt, hytta inkludert, og hentet meg tilbake til byen. De første ukene var jeg fortapt, visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg våknet automatisk klokken fem, gikk rundt og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.
Så traff jeg Torstein, som var nabo og kjent med svigersønnen min. Han hjalp oss å flytte ting fra hytta. Senere sa han at han ikke hadde noen baktanker, men så en sliten, trist kvinne han fikk lyst til å hjelpe. Jeg visste du hadde livsglede, du trengte bare å vekkes litt, sa han.
Han tok meg med ut i parken. Vi satte oss på en benk, han kjøpte is, og så ville han mate endene i dammen. Jeg hadde ender på hytta, men aldri tid til å se på dem. De er jo så morsomme, hvordan de stuper etter mat!
Utrolig at man kan stå her og bare se på endene, sa jeg. Jeg hadde aldri tid til å se på mine egne, bare stelle og ordne.
Torstein smilte og tok meg i hånda. Vent bare, jeg skal vise deg så mye! Du skal føle deg som nyfødt.
Og det stemte. Jeg oppdaget verden på nytt hver dag, og likte det så godt at livet mitt før føltes som en tung drøm. Jeg vet ikke helt når jeg skjønte at jeg ikke kunne klare meg uten Torstein, men plutselig visste jeg at det vi hadde, var ekte. Uten ham, og alt dette, ville livet vært tomt.
Døtrene mine tok forholdet vårt svært tungt. De mente jeg sviktet farens minne, og det gjorde vondt. Jeg følte meg skyldig. Torsteins barn, derimot, var glade på hans vegne, de syns det var fint at noen brydde seg om ham. Siste hinder var søsteren min, og jeg hadde utsatt det lenge.
Når skal dere gifte dere? spurte Ingrid etter den lange samtalen.
Nå på fredag.
Jeg kan ikke si annet enn lykke til, svarte hun tørt og la på.
Fredagen kom, jeg og Torstein kledde oss fint, handlet inn det viktigste og tok taxi til rådhuset. Men da vi gikk ut av bilen, ble jeg stående med åpne øyne: ved inngangen sto døtrene våre, svigersønnene, barnebarna og Torsteins familie og aller fremst sto Ingrid! Hun holdt en stor bukett hvite roser og smilte gjennom tårene sine.
Ingrid! Har du reist hele veien for meg? spurte jeg overrasket.
Klart jeg måtte se hvem du gifter deg med! lo hun.
Det viste seg at de alle hadde ringt rundt på forhånd og bestilt bord på kafé sammen.
Nylig feiret jeg og Torstein ettårsbryllupsdag. Han har blitt en selvskreven del av familien. Og jeg må fortsatt klype meg i armen: Det føles nesten for godt til å være sant. Jeg er så skammelig lykkelig, at jeg nesten er redd for å si det høyt.
Og det er nettopp dette jeg vil si videre: Det er aldri for sent å finne gleden igjen. Livet er altfor kort til å leve for andres forventninger. Våger du å velge din egen lykke, kan det hende du ser verden med helt nye øyne.
