Jeg er født i en enkel, varm og overraskende stille familie. Vi er fire barn: to eldre brødre, en søster og jeg, den yngste. Jeg har alltid hatt mange kallenavn Ola, Olina, Oline men pappa har et eget, mykt navn til meg: Løila. Han sier det som om han vugger meg på en myk bølge, som om navnet bærer med seg sommerens varme og hjemmets trygge favn. Jeg insisterer på at alle skal bruke akkurat dette, slik pappa kaller meg.
Foreldrene mine lever et helt vanlig liv, men akkurat slike mennesker gjør verden vakker. Mamma jobber i en liten dagligvarebutikk i Oslo, mens pappa er vaktmester på en skole. De lever enkelt, men rolig og omsorgsfullt, i en stille allianse der høye ord er sjeldne, men der det finnes en solid, pålitelig og stille varme.
Pappa kommer hjem med lukten av maskinolje, vind og asfalt. Han har alltid noen poser med seg: krukker med sylteagurk fra naboer som ikke har nok kroner, poser med poteter, vannmeloner han drar med seg i de mest ubeleilige øyeblikk. Han er en av dem som ikke klarer å gå forbi en andres nødrop.
Mamma styrer husholdningsbudsjettet. Hun har sin egen lille verden av orden, tall og nøyaktighet. Hun kaster aldri bort penger, men når det gjelder bøker, kurs eller fritidsaktiviteter, gir hun uten å nøle. På egenhånd sparer hun med pappa, men på oss bruker hun ingen sparepenger. Hver fredag, som en slags rite, setter hun seg foran TVen, tar frem en eske med garn og begynner å sy. Mamma reparerer klærne våre like tålmodig som hun pleier å berolige oss med sin ro og oppmerksomhet.
Mamma er myk, rolig, litt rund i kroppen, med tykt, mørkt hår som hun ofte knytter til en stram knute. Jeg har aldri hørt henne krangle med pappa. De kan snakke i timer stille, rolig, som om de deler et eget lite univers som bare de forstår.
Pappa snakker kort og enkelt med oss.
Så, gutta, alt i orden?
Han klapper oss lett på hodet, en etter en. Når han løfter meg opp i armene og kaster meg lett opp i luften, får jeg et øyeblikk hvor jeg ser verden fra toppen, som om jeg svever. Disse stundene er mine favoritter. Jeg tror vår familie er perfekt, som i eventyrbøkene hvor alt er på sin plass.
I skole er jeg annerledes: høylytt, livlig, følelsesmessig. Dikt flyter lett, tekster enda lettere. Allerede i femte klasse vet jeg at jeg vil stå på scenen. Jeg drømmer om teaterstudier. Da jeg forteller dette til mamma, nesten mister hun teen sin på dukken. Pappa ler:
Hva, Løila? Gi det et forsøk.
Jeg går min egen vei jeg øver, spiller på skolefester, skriver tekster, gratulasjoner, små skuespill. En dag bestemmer jeg meg for å skrive en kort bok om en jente som leter etter seg selv.
Jeg tviler helt til siste stund på om noen i det hele tatt skal lese manuskriptet. Jeg skriver i hemmelighet, om natten, i korte pauser mellom oppgaver. Det føles for personlig, som en uferdig skisse. Jeg bestemmer meg for å vise den kun én person min beste venn, Kari. Når hun leser, sier hun plutselig:
Jeg vil gi et eksemplar av boken din til hver kvinne som kommer på bursdagen min
Jeg tror først jeg har hørt feil.
Hvilken bok? Hva snakker du om? Det er bare kladd
Kari vipper lett på hodet, smiler varmt:
Løila, du har gitt meg ditt vennskap i mange år, og du har lagt sjelen din i det. I år vil jeg gi boken din som en takk. Jeg har råd til det.
Ordene hennes ryster meg. Jeg kverner i to dager, prøver å overbevise meg selv om at dette er feil, at det er useriøst. Men Kari har allerede ordnet en grafisk designer, funnet en trykkerikontakt og insisterer:
La den bli publisert. Jeg vet at folk vil like den. Du får se.
Boken tar av umiddelbart fordi den er ærlig, levende, uten kunstige pyntegjenstander. Folk kjenner seg igjen i den, ser sine egne frykt og håp, hører sannheten mange er redde for å si høyt. Boken selger, blir bestilt som gave, og jeg bestemmer meg for å skrive noe dypere om familie, om røtter, om de som har gjort meg til den jeg er.
Dette blir døren til det jeg ikke er forberedt på.
Jeg må snakke med foreldrene. Jeg vil vite mer om deres fortid, datoer, historier. Jeg ringer mamma; hun svarer med lange pauser.
Pappa er ikke her, sier hun. Han er borte på en oppgave.
Jeg blir overrasket; mamma pleier å vite hvor pappa er. Jeg ringer pappa; han svarer med en livlig stemme:
Hei, Løila! Jeg er hos bestemor. Jeg reparerer gjerde.
Hvorfor sa ikke mamma det?
På vei hjem merker jeg at pausen i mammas stemme bærer en annen tyngde. Når jeg kommer inn, står hun på kjøkkenet. Hun ser på meg og sier lavt:
Vi har gått fra hverandre med pappa sånn er det noen ganger
Pappa og mamma, som jeg har holdt som et ideal inne i meg.
Jeg får ingen luft, ingen tanker. Brødrene og søsteren har visst dette lenge, men har ikke fortalt meg fordi jeg nettopp har fått mitt første barn. «Vi ville beskytte deg» Beskytte meg fra min egen familie?
Jeg drar til pappa, krever forklaring. Han er stille, ser ned på gulvet. Mamma forteller også sjelden, men en kveld kaster hun alt:
Hvorfor trodde du vi levde lykkelig, Løila? Du var liten, du så ikke alt. Vi har ikke snakket i uker. Han kan ikke elske. Aldri.
Mamma, hvorfor sier du så?
Han sa det selv.
Noe i meg knekker. Jeg svarer ikke på pappas samtaler, slutter å tenke på boken, slutter å være meg selv.
Når Kari foreslår en reise til India, tror jeg først ikke.
Er du seriøs? Nå? Jeg kan ikke begynner jeg med vanlige unnskyldninger.
Men om kvelden forteller jeg mannen min om samtalen. Han lytter, smiler rolig og sier:
Dra. Du trenger dette.
Jeg åpner munnen for å protestere, men han avbryter mildt:
Løila, dra. Vi klarer oss.
Så drar jeg.
Retretten ledes av en rolig kvinne, Jaya Shanti. Hun ber meg kalle henne akkurat slik. Læreren hennes ga henne dette navnet under en lang praksis i et ashram: «Jaya» betyr seier, «Shanti» fred. Hun er en som har funnet sin egen natur.
Hun er lysende ikke naiv, men klar. Hun sier aldri nei, aldri. Det er ikke underkastelse, men aksept. Vi drar til et gammelt tempel i Bergen kalt Rottemarkedet, der hundrevis av hellige rotter forfedrenes sjeler blir matet og æret. Vi, jenter, blir sjokkerte, men Jaya setter seg på huk og mater dem med korn fra håndflaten, hviskende:
Livet kommer ikke alltid i den formen vi forventer. Men liv er liv, uansett hvor det dukker opp.
Hun gleder seg over solen, hvert blad, hver gressstrå, skyggen fra en furutrær, skyenes ujevne linjer. Hun lever i nåtiden ikke som et slagord, men som pust.
Den kvelden, etter meditasjon, er solen i ferd med å gå ned, tung og fuktig som om den smelter på horisonten. Jaya foreslår at vi sitter i stillhet på taket av hytta. Alle andre har gått til sine rom, men jeg blir med. Jeg ser på solnedgangen, og inni meg er det verken tristhet eller ensomhet, men noe som ligner på uro.
Jaya sitter ved siden av meg, ser rolig ut i horisonten. Hun stiller ingen spørsmål, hun er bare der for at jeg skal føle hennes nærvær. Når jeg puster tungt, snur hun seg mot meg.
I stillheten din er det spenning, Løila, sier hun. Du sitter stille, men inni deg blåser vind.
Jeg smiler svakt:
Jeg er alltid sånn. Tenker for mye.
Nei, svarer hun mykt. I dag tenker du ikke. I dag gjemmer du deg.
Hun ser på meg uten press, og legger til:
Noen ganger tier folk ikke fordi de ikke vil snakke, men fordi de er redde for å høre sin egen sannhet.
Det treffer meg. Jeg vender bort, vil ikke at hun skal se hvordan leppene mine skjelver.
Hun fortsetter, så subtilt at det virker som om hun leser tankene mine:
Når en kvinne skjuler sannheten, skjuler hun den først for seg selv. Hjertet vet alltid. Det er nå urolig, som en liten fugl som leter etter et gjemmested.
Så stiller hun det viktigste spørsmålet:
Hvor kommer denne fuglen fra, Løila? Hvor kommer denne uroen?
Et øyeblikk. Hun ser rett i hjertet mitt, ikke i øynene.
Det er da Jaya viser sin ekte styrke. Hun stiller ikke med ord, men med tilstedeværelse, og leder meg til sannheten.
Jeg forteller henne alt. Helt og holdent.
Hun lytter lenge, så sier hun:
Du elsker foreldrene dine dypt, og du vil redde dem fra bruddet. Men barn redder ikke foreldre. Barn elsker, og gir slipp. Du har tatt på deg en byrde som ikke er din. Du kan ikke holde dem sammen. Du trenger ikke være dommer, fredsmekler eller terapeut. Du er bare en datter. Det er det viktigste. Gjenkjenn din plass, så blir livet lettere.
Jeg gråter, og hun stryker hånden over min palm.
Du er en datter, ikke en dommer. sier hun.
For første gang på lang tid puster jeg ut fritt.
Når jeg kommer hjem, ringer jeg først pappa.
Pappa, sier jeg, tilgi meg, jeg elsker deg. Hører du? Jeg elsker deg.
Det er stillhet, så kommer hans lite hakende stemme.
Jeg har ventet, Løila så lenge på telefonen din.
Senere på kvelden besøker jeg mamma. Vi sitter på kjøkkenet, og hun blir plutselig den hun var før: lysende, litt sjenert, litt morsom. Vi snakker til natten faller på. Jeg ser nu at hun ikke bare er «mamma», men en kvinne med sin egen skjebne, sin egen smerte, sine egne valg, sin egen frihet.
Noen dager senere åpner jeg laptopen og begynner på en ny bok. Ikke om den perfekte familien, men om en levende familie. Om kjærligheten som tar mange former. Om veien som er en vei. Om minner, aksept, om at lys ikke alltid er der alt er riktig, men der alt er ærlig.
Jeg vet nå at jeg skal skrive den som en kvinne. Som Løila, som har funnet sin egen verden inni seg.
