Løvetannsyltetøy
Den lange vinteren var omsider forbi, og i år hadde kulda ikke vært så ille. En mild og snørik vinter, men nå var den lei for lengst. Vi lengtet etter grønt løv, farger, og muligheten til å ta av seg den varme vinterjakka.
Våren kom til den lille byen vår. Ingrid har alltid elsket våren, hun har ventet på naturens oppvåkning med lengsel og fikk endelig oppleve den. Sittende ved vinduet i tredje etasje tenkte hun:
Med varme vårdager virker det som byen våkner fra dvalen sin. Selv bilene durer på en annen måte, og torget livner opp. Folk i fargerike jakker og kåper går dit de skal, fuglene vekker oss tidligere enn vekkerklokka. Åh, det er fint om våren, men sommeren er enda bedre…
Ingrid har bodd i denne femetasjes blokka i mange år, og nå bor hun sammen med barnebarnet sitt, Synnøve, som går i fjerde klasse. For et år siden reiste Synnøves foreldre til Afrika for å jobbe som leger på kontrakt, og de lot datteren bli igjen hos mormor.
Mamma, vi gir deg Synnøve til oppbevaring. Vi kan jo ikke ta henne med dit, og vi vet jo at du passer godt på favorittbarnebarnet ditt, sa datteren til Ingrid.
Selvsagt passer jeg på henne, det blir bare hyggelig hva skulle jeg ellers finne på som pensjonist. Reis dere, så koser Synnøve og jeg oss her, svarte mormoren.
Hurra, mormor! Nå skal vi kose oss sammen, gå ofte i parken, foreldrene mine har jo aldri tid. De har ikke tid til meg, jublet barnebarnet.
Etter frokost sendte Ingrid Synnøve til skolen, og gikk i gang med dagens sysler. Tiden gikk rast.
Jeg går en tur til butikken, så rekker jeg det før Synnøve kommer fra skolen, tenkte hun mens hun gjorde seg klar til å gå ut.
Da hun kom ut fra oppgangen, satt allerede to naboer på benken. De hadde lagt puter under seg, for den var fortsatt kald. Fru Hansen en litt mystisk enke, ingen vet åssen hun er egentlig, kanskje sytti, kanskje eldre; hun bor i en liten ettroms, og sier aldri når hun er født. Og så var der Ragnhild, eldre og lesehest, alltid glad, ler høyt og er livlig stikk motsatt av Fru Hansen som er misfornøyd med alt.
Når snøen smelter og solen begynner å varme, er denne benken aldri ledig, noen sitter alltid der. Fru Hansen og Ragnhild er faste gjester, de kan sitte der fra morgen til kveld, bare avbryte for middag hjemme. Ingenting går dem forbi ikke engang en flue.
Av og til setter Ingrid seg ned med dem og diskuterer nyheter, hva de har lest i ukebladet, eller sett på NRK. Fru Hansen klager alltid på blodtrykket sitt.
God dag, damer, lo Ingrid, på vakt allerede, ser jeg!
God dag, Ingrid, ja vi må jo passes på, ellers får vi fravær. Skal du til butikken? Snakket Ragnhild enten spurte hun eller bare konstaterte, da hun så Ingrids veske.
Ja, jeg lovet Synnøve å kjøpe noe godt siden hun har fått femmere, svarte Ingrid og ruslet videre.
Dagen gikk som vanlig, hun hentet barnebarnet fra skolen, ga mat, og Synnøve satte seg med leksene mens Ingrid ordnet litt til, så på Dagsrevyen.
Mormor, jeg skal på dans, ropte Synnøve.
Hun sto allerede klar med sekken og mobilen. Synnøve har danset i seks år og elsker det, opptrer på mange arrangementer, og Ingrid er så stolt av sitt flotte barnebarn.
Da må du løpe, lille venn, svarte mormor mildt og fulgte henne til døra.
Senere satt Ingrid alene på benken utenfor mens hun ventet på Synnøve.
Sitter du her og lengter? sa naboen Knut, fra annen etasje, og satt seg ved siden av.
Det går ikke an å kjede seg en dag som dette! Våren er vakker, sola skinner, svarte Ingrid.
Ja, fuglene kvitrer, alt blir grønt, og det gule fra hestehoven overalt. De blomstene ser ut som små soler, sa Knut med et smil, og Ingrid nikket.
Akkurat da kom Synnøve løpende bakfra og kastet seg rundt halsen på mormoren mens hun ropte:
Voff, voff…
Så rampete, du skremmer mormor nesten fra vettet, lo Ingrid.
Nå, ikke snakk sånn, sa Knut og klappet henne vennlig på skulderen.
Kom nå, lille venn jeg har revet gulrøtter med sukker til deg, og stekt de kotlettene du er så glad i. Du er sikkert sulten etter dansen, sa Ingrid muntert.
Knut reiste seg også og fulgte etter.
Skal du gå inn fra det fine været? undret Ingrid.
Du fristet med kotletter, nå vil jeg hjem og spise litt selv. Men kom gjerne ut igjen senere, eller bli med på en tur, sa Knut.
Vi får se, jeg har mye å gjøre…
Men hun kom ut igjen om kvelden, benken var ledig. Hun sa farvel til naboen og smilte for seg selv. Ingrid og Synnøve gikk inn, Knut fulgte etter.
Mormor, Knut er litt forelsket i deg, lo Synnøve i gangen.
Sånn tull, avfeide Ingrid.
Jeg ser hvordan han ser på deg, jeg. Skulle ønske Martin fra parallellklassen så på meg sånn alle jentene ville vært misunnelige!
Sett deg til bordet, du er jammen observant, smilte mormoren. Martin får nok sett.
Senere gikk Ingrid ut igjen, og Knut satt allerede på benken og ventet. De andre faste var ikke der.
Fru Hansen og Ragnhild gikk nettopp hjem for å spise, sa Knut fornøyd.
Fra da av begynte Ingrid ofte å møte Knut, av og til gikk de i parken rett over veien. Sammen leste de aviser, diskuterte oppskrifter og historier, delte tanker om skuespillere.
Knut har ikke hatt det lett. Han hadde kone og datter og et barnebarn, men ble enkemann altfor tidlig. Datteren, Vera, vokste opp, giftet seg og flyttet til en annen by, fikk en sønn Knut så dem sjelden, og det var lite glede fra deres besøk. Vera skilt seg etter femten år, oppdro sønnen alene.
Ingrid, Vera kommer på besøk om to dager, hun ringte meg i morges. Vi har ikke snakket sammen på mange år, sa Knut. De hadde for lengst begynt å si “du” til hverandre og snakket om alt.
Kanskje hun savner deg, man søker jo familien mer jo eldre man blir, foreslo Ingrid.
Jeg vet ikke
Vera kom. Hun var fortsatt like streng og stille, lite smil. Knut ventet nervøst på en alvorlig samtale, og den kom snart nok.
Pappa, jeg er her for å snakke om noe, begynte Vera. Kan du ikke selge leiligheten og flytte til oss? Bli hos meg og barnebarnet, det blir mye hyggeligere…
Knut følte seg presset og ville slett ikke flytte fra hjemmet sitt til en fremmed by han avslo, sa at han var vant til å bo alene.
Vera ga seg ikke, hun hørte om vennskapet med Ingrid og gikk til henne på besøk. Hun hilste høflig, satte seg på kjøkkenet, og Ingrid serverte te, godteri og syltetøy.
Hva kan jeg gjøre for deg, Vera? spurte Ingrid vennlig.
Jeg ser du og pappa er gode venner, kunne du ikke overtale ham til å selge leiligheten? Han trenger da ikke så stor plass alene. Kan du ikke tenke på andre enn dere selv? sa Vera skarpt.
Ingrid ble overrasket over Veras kynisme og svarte at hun ikke kunne hjelpe henne. Da mistet Vera besinnelsen rød av sinne og frustrasjon skrek hun:
Skjønner nok… kanskje du selv vil ha leiligheten? Du har funnet deg en ensom gammel mann for barnebarnets skyld Dere sitter og koser dere på benken, rusler rundt og diskuterer løvetann… Begge gamle løvetann, ha! Har du søkt om giftermål? Bare prøv deg, det får du ikke til, og hun byttet til “du” og la til, ikke en sjanse, gamle kjerring! Hun smelte igjen døra og gikk.
Ingrid syntes det var flaut, bekymret for om naboene hørte. Men Vera dro fort, og Ingrid begynte å unngå Knut, gikk omveier hvis hun så ham, skyndte seg inn.
Men livet gir seg ikke så lett. En dag kom Ingrid hjem fra butikken og der satt Knut på benken med en bukett løvetann, og han hadde faktisk begynt på en krans.
Ingrid, du må ikke løpe fra meg, sa han, sett deg et øyeblikk. Unnskyld for det Vera sa til deg. Jeg vet hvordan hun kan være Vi har snakket sammen, jeg vil fortsatt hjelpe barnebarnet, men hun Slik oppfører man seg ikke… Hun dro, sa hun ikke har noen far mer Og jeg… han tidde, rakte henne den uferdige kransen av løvetann og fortsatte ta den! Jeg har faktisk laget løvetannsyltetøy, sunt og godt, du må smake. De er fine i salat også, sa han med et smil.
Etterpå lagde de salat sammen, og Ingrid drakk te med løvetannsyltetøy hun likte det virkelig godt. Senere ruslet de til parken.
Jeg har siste nummer av vårt favorittblad, sa Knut la oss lese det på benken under linden.
Ingrid satte seg ved siden av ham og lo. Samtalen fløt av gårde, og de glemte alt annet. De hadde det godt sammen, de to.
Takk for at du har lest, følger og støtter meg. Jeg ønsker deg alt godt i livet!
