Solveig, du vil bli skyldig i hans død! På hvem er du skyldig? Selvsagt på Eirik! Ja, akkurat du! Ikke rart! Og hvem var den vakre jenta som satt på benken i gårgården med bare knærne blottet? Det er jo helt ufint! Eirik har en skjør sjelsstruktur Han har sikkert bare sett nakne jenterkner i kroppsøving på barneskolen, og det var for lenge siden! Så hva gjør det om det er masse jenter i miniskjørt? Du sammenlignet dem! Ja! Deres knær og dine! Det er jo en helt annen sak for Eirik og spesielt for ham!
Stemmen i røret ble hardere:
Jeg lager ingen oppdiktelser, jeg ser ham akkurat nå, han skriver et dødsbrev Ja! Han sier det rett frem: Jeg kan ikke leve uten henne! Det brenner i hjertet mitt, forstår du? Han skriver sånn, men ser ikke på meg! Jeg tror jeg heller tar en øl altså, jeg dør! Ja, ordet dør står i store bokstaver! Hvordan kan jeg ikke se det? Jeg har bestemorens kikkertsikte fra hytta! Jeg kan se alt jeg vil med den!
Telefonen ble stille en kort stund, bare den bekymrede pusten til den som snakket høyt med seg selv kunne høres:
Åh, for min tålmodighet Vi er for sene, Solveig, så sene. Jeg har tatt en skarp kniv, og jeg begynner å pønske blod Du sier du tror du rekker det? Så løp, løp, redd prinsen din!
Bestemor Lise, med de smale, lumske øynene, nøt å se den spenstige Solveig storme inn i den sølvtrådete leiligheten til den knappe Eirik, med en ubrukelig mengde kjærlighet, et ønske om å mate ham med lapskaus og drømme om en haug med småbøller.
Eirik hadde ingen sjanse. Den tynne, drømmende unge mannen bodde alene: for et halvt år siden giftet moren seg på ny og flyttet til sin ektemann, og lot ham med en treroms leilighet. Hun befalte ham strengt at han skulle gifte seg med en gang og gi henne barnebarn i hvert fall ett. Og det måtte skje raskt, uten forsinkelse!
Eirik gikk med på det: familielivet fristet ham. Men å finne en kjæreste var som å finne en nål i en høystakk. Han var genial på elektronikk, men taus, usikker og sjenert i samtaler. Han klarte ikke å ta initiativ selv, og løp fra aggressive jenter som om han var et jetfly på flukt. Bestemor Lise var enig: hun ville ikke bo med en frekk, pågående nabo.
Derimot var Solveig! En gravid, huslig, høflig dame. Ikke den vakreste, men sjarmerende, med et rundt ansikt fullt av fregner. Hun trengte bare litt tid til å bli sett og hørt noe unge gutter som ham aldri klarte.
Alle deres gadgets pøh, så slitsomt ord ga kun korte opplysninger. Foto eller video og så er det folk som Nina på TikTok som aldri viser seg, i motsetning til de påtrengende kjerringene som Eirik fryktet som ild. Utseendet! Sminke! Som hekser på en heksesabbat! Moderne jenter er som klovner på sirkus sammenlignet med billettselere i kinosalen! Du kan huske billettseleren, men ikke klovnen. Med klovnen har du knapt ett ord, men med billettseleren har du i det minste noen setninger.
Eirik, som av og til kastet et blikk på naboen Solveig, klarte aldri å finne sin lykke. Han kunne like gjerne ha dødd som en forlatt sjel, mente bestemor Lise. Hvorfor dø? Av sult! Av kulde! Av mangel på kvinnelig varme!
I hjemmet var Eirik som en forvirret pinnsvin i tåken. Han spiste instant nudler og dumplings, om han husket å ta kjelen av platen i tide. Og han var en mester på smørbrød. Kaffen hans var også ikke dårlig.
En dag prøvde han å kutte agurk til en salat. Han skar seg, gikk for å hente bandasje og grøt, men akkurat da hørte han noen banke på døren. Han måtte åpne, selv om fingeren blødde.
Med store, redde øyne kastet Solveig seg på ham. Hva hun sa eller prøvde å overtale ham til, vet bestemor Lise aldri. Kikkerten sender ikke lyd, men den er trist! Heldigvis så den lumske lokale Amor, altså bestemor Lise, hvordan Solveig senere i sin leilighet ga Eirik lapskaus, poteter med kjøttboller, vakker rødkålssalat og fruktkompott. Ut fra gutten så han likevel appetittlig ut nemlig veldig.
Eirik smilte bredt, ensomheten forsvant fra blikket hans, og livet hans fikk endelig litt mening.
Etter en måned giftet de seg. Bestemor Lise ble invitert til bryllupet. Hun fikk et stykke av den store kake, og den største biten tok hun med seg hjem. Da hun skulle gå, lo bruden Solveig og spurte den gamle dame:
Så han skulle egentlig dø, var det? Hva sa du om at han pøklet seg selv? Ja, akkurat i fingeren!!! Å, bestemor Lise, du vet, jeg ble så flau da jeg sa at jeg skulle redde ham, men han rakte bare fingeren! Å, bestemor Lise!
