Løftet
Jeg satt rolig bak rattet og styrte bilen med sikker hånd gjennom regnet, og ved siden av meg satt min gode venn, Jørgen. Vi var på vei hjem fra Stavanger, hvor sjefen hadde sendt oss på oppdrag for to dager. Stemninga var lett, vi følte oss ganske fornøyde.
Jørgen, det gikk virkelig unna med de avtalene! Kontrakten ble signert for over to millioner kroner, sjefen burde bli strålende fornøyd, sa jeg og smilte bredt.
Ja, vi hadde flaks, svarte Jørgen og nikket. Vi jobber jo i samme kontor og kjenner rutinene godt.
Det er alltid spesielt å komme hjem når noen venter på deg, sa jeg. Min Emilie er gravid, og sliter med kvalme, stakkars. Hun har det tungt, men vi har virkelig ønsket oss barn, så hun kjemper seg igjennom uansett.
Barn er fantastisk, men jeg og Ingrid får det ikke til, hun mister barnet hver gang… Nå har vi bestemt oss for å prøve IVF igjen, for første gangen gikk ikke, delte Jørgen åpenhjertig. Han og Ingrid hadde vært gift i sju år, håpet levde fortsatt, men skuffelsen var der.
Jeg giftet meg sent, først i en alder av trettito. Jeg hadde hatt mine forhold, men aldri følt noe overveldende. Så ble jeg hodestups forelsket i Emilie; hun var den eneste for meg fra første øyeblikk.
Da Jørgen møtte Emilie første gang, og seinere da han var forlover i bryllupet vårt, merket jeg et snev av sårt vennlig misunnelse i blikket hans. Emilie var vakker og mild, slik at enhver mann kunne falle for henne.
De tidlige høstregnet trommet jevnt på bilruta, vindusviskerne jobbet av og til, og vi pratet livlig sammen. Da ringte Emilie meg.
Hei, kjære! Ja, jeg kommer, er hjemme om et par timer. Hvordan går det? Ikke løft noe tungt, jeg ordner alt når jeg kommer. Glad i deg, vi sees snart.
Jørgen satt stille og tenkte på Emilie, hvor mye hun ventet på meg, og sammenlignet med Ingrid. Hun ringte ham aldri, var aldri bekymret. Ingrid likte struktur jobb og hjem, og det var hennes verden.
Plutselig måtte jeg brått svinge unna, for en varebil kom rett mot oss sammenstøtet var uunngåelig. I siste sekund traff vi en lyktestolpe på min side og raste ut på siden av veien. Da Jørgen våknet opp, var han blodig om armen, bilen sto på hjul, og døra på hans side sto åpen. Han så på meg, men jeg rørte meg ikke.
Folk stimlet til og biler stoppet. Jørgen fikk hjelp ut av bilen, han lå på våt gress og ventet på ambulanse. De la meg på båre, og Jørgen bøyde seg over meg mens jeg svakt hvisket:
Pass på Emilie for meg…
Vi ble kjørt til sykehuset. Jørgen hadde brudd i armen og sterk hjernerystelse. Han var våken og spurte hele tiden:
Hvordan går det med Erik, hvordan går det med min venn?
Senere kom beskjeden fra en sykepleier:
Erik overlevde ikke
Jørgen ble knust. Han kunne ikke gå i begravelsen. Ingrid besøkte ham og fortalte hvordan Emilie gråt i kirka, som om hun ikke kunne fatte at mannen hennes var borte.
Da han kom hjem fra sykehuset, dro han og Ingrid ut til graven og sto lenge i stillhet. Jørgen lovet meg i tankene:
Slapp av, kompis, jeg lover å ta vare på Emilie. Jeg skal hjelpe henne, akkurat som du ba om.
Etter et par dager dro han til Emilie. Hun åpnet døra og brast i gråt.
Hvordan skal jeg klare meg uten ham? Jeg klarer ikke å vende meg til at Erik er borte.
Emilie, jeg har lovet din mann å hjelpe deg. Vi skal klare dette sammen. Du ringer når du trenger, jeg kommer.
Tiden gikk. Emilie kom seg litt, men fryktet for at sorgen skulle skade babyen, legen advarte henne også. Jørgen kom to ganger i uka, handlet mat, kjøpte vitaminer og kjørte henne til helsestasjonen og dit hun trengte. Emilie brukte bare hjelpen om det var nødvendig.
Jørgen, jeg føler meg brysom, du bruker så mye tid på meg.
Ikke tenk på det. Jeg lovet det til Erik.
Jørgen følte motstridende følelser for Emilie hun var hans drømmekvinne, men samtidig var det så mye sorg rundt dem.
Mens Emilie slet med svangerskapet, var Jørgen og Ingrid igjen til utredning, prøver hos legen, nye rutiner, ny skuffelse barnløshet var deres vedvarende smerte. Ingrid visste ikke noe om den hjelpen som Jørgen ga Emilie. Han hadde henne lagret som “Frivillighet” på telefonen, for hvis Ingrid så navnet Emilie, ville hun stusse.
Etter nok et forsøk uten resultat, kom det spenninger i ekteskapet med Ingrid. Hun trodde Jørgen hadde skylden, han igjen var bare trett.
Ingrid så at mannen hennes endret seg han ble ukonsentrert, opprørt, dro ofte ut. Utroskap var lite trolig, deres forhold var ellers nært.
Jørgen innså at selvfølgelig gikk ikke privatlivet så bra akkurat da, men karrieren blomstret. Han fullførte det store prosjektet han og Erik hadde startet, og signerte en meget lukrativ avtale.
Emilie ble bare mer hjelpeløs jo lenger svangerskapet gikk. foreldrene hennes bodde langt nord, hun hadde ingen nære i Oslo. Hun hadde hodepine, hovne bein, men klaget aldri til Jørgen.
En dag kom han inn med mat og fant henne stående på en gardintrapp, i ferd med å henge opp nye gardiner.
Jeg har vasket vinduet og ville bare ha opp gardinene, sa hun vennlig.
Kom deg ned med én gang, sa Jørgen bestemt og så på den store magen, hva om du faller, skader babyen? Det der er ikke ufarlig.
Han hjalp henne ned, og de sto tett ved siden av hverandre, og Jørgen kjente et stikk gjennom kroppen.
Takk, Jørgen, sa hun og løp mot badet, kvalmen kom og gikk.
Jørgen tørket svetten og tenkte i stillhet:
Ser du dette, Erik, der du er nå? Du ba meg jo hjelpe.
En annen gang ba Emilie ham:
Jørgen, kan du hjelpe meg å innrede barnerommet før babyen kommer jeg har funnet noen fine tapeter.
Han måtte selvfølgelig håndtere hele barnerommet, og ville ikke at Emilie skulle ta i for mye, og de ordnet alt sammen. Jørgen følte seg dratt mellom to verdener Ingrid ble utmattet av barnløsheten, mens Emilie nærmet seg fødsel.
Ingrid innså at hun måtte skjerpe seg hvis hun ville beholde ekteskapet. Hun begynte å skrive artikler til magasiner, og en dag fikk hun tilbud om fast spalte i et kjent ukeblad. Det tok hun med glede det ga henne noe å fokusere på. Hun fikk en fin sum utbetalt, og kom hjem fornøyd med matvarer og et par flasker vin.
Hva skjer? Har vi fest? spurte Jørgen, som kom rett fra jobb.
Ja, nå skal vi feire. Endelig fikk jeg den kontrakten jeg har ventet på.
De satt sammen, spiste, drakk litt vin og så favorittfilmen deres på TV. Alt var som før.
Plutselig ringte Jørgens telefon. Ingrid så på skjermen Frivillighet. Han gikk raskt ut på kjøkkenet.
Hva har skjedd? spurte han lavt.
Jørgen, unnskyld, men jeg tror fødselen er i gang Jeg har allerede ringt ambulansen.
Det er jo for tidlig.
Syv måneder det kan skje, sa hun, tydelig med smerter.
Ok, jeg kommer til Ullevål med én gang.
Han kastet på seg klærne, Ingrid stirret bekymret.
Skal du dra nå?
Ja, det er sjefen, han trenger en prat om det frivillighetsprosjektet… Jeg forklarer senere. Tro meg, jeg har ikke noe valg.
Men Ingrid trodde ikke på det.
Frivillighet, sjefen, du prøver bare å lure meg, mumlet hun.
Jørgen spratt ut og kjørte i all hast til sykehuset. Da han kom fram, hadde Emilie ankommet før ham. Han ventet to timer før sykepleieren sa at Emilie hadde fått en liten gutt. Han pustet lettet ut og dro hjem, helt utslitt, og tenkte:
Takk Gud, det gikk bra, jeg var virkelig nervøs.
Ingrid hadde ventet på ham, så på hvor utmattet han var.
Den frivilligheten din tar virkelig på, sa hun spydig.
Jørgen sank ned på sofaen.
Ja, Ingrid. Emilie har akkurat fått en sønn. Jeg lovet Erik å hjelpe henne. Hun har ingen andre.
Nå forstår jeg, mumlet hun stille, og neste steg er vel at du skal hjelpe Emilie med den nyfødte, ikke sant?
Ja, sa han oppriktig.
Vel… du kjenner meg, jeg kommer ikke til å finne meg i dette, at du bruker tiden din på en annen kvinnes barn, særlig når det ser ut til at vi aldri får egne. Så jeg kommer til å kreve skilsmisse. Kanskje finner jeg en annen mann og rekker å bli mor.
Jørgen så forbauset på henne, forsto at hun la all skyld på ham for at de ikke fikk barn.
Det er ditt valg, Ingrid. Jeg sier ingenting. Jeg må holde løftet mitt til Erik.
Tiden gikk, Ingrid krevde skilsmisse. Jørgen flyttet inn hos Emilie og lille Even. Etter hvert giftet de seg, og to år senere fikk de en datter sammen.
Takk for at du leste. Lykke til videre.




