Utsatt liv
Mamma, kan jeg ta en sjokolade fra boksen? Bare én, vær så snill! Ingeborg smøg seg rundt skapet hvor Sissel med stort strev hadde gjemt unna de sjeldne godbitene hun hadde fått tak i.
Nei! De er til kakebordet. Spiser du alt nå, har vi ingenting igjen til jul.
Ingeborg ble mutt. Hva gjorde det når man spiste sjokoladen, egentlig? Det var jo bare én hun ba om, ikke hele boksen! Hvorfor var mamma alltid slik? Hvis det var noe godt, så måtte det spares til senere, og hvis det var noe fint, så var det til pent. Men Ingeborg hadde så lyst til bare å spise en sjokolade, ta på den nye kjolen pappaen hennes hadde kjøpt i Oslo, og gå på besøk til Silje. Mammaen til Silje sa aldri nei når Silje ville gå i noe nytt i barnehagen. Ingeborg hadde faktisk hørt at hun sydde de fleste klærne selv. Det gjorde ikke noe Silje var alltid finest kledd i gruppen uansett. Ingeborg måtte gå i en gammel polkadottkjole som hun for lengst var lei.
Den gang forsto ikke Ingeborg hvor vanskelig det var for foreldrene hennes å skaffe de søtsakene og kjolene. Moren hennes jobbet på folkebiblioteket, og faren var ingeniør. Fra hun var liten hadde hun hørt ordet skaffe. Det betød at de fikk noe nytt, noe du ikke bare kunne kjøpe i butikken. Slik fikk hun de fine skoene, og mamma de nye støvlene. Riktignok måtte de spise potet og makaroni nesten hver dag i en måned etterpå, men moren var så glad at hun nesten ikke ville bruke støvlene til å begynne med, bare se på dem. Akkurat de støvlene husket Ingeborg best av alt, til og med som voksen hver skramme og hver slitt hæl.
Tiden gikk, og alt forandret seg etter hvert. Butikkene fikk alt mulig, og det var ikke lenger et problem å kjøpe klær eller unne barna godteri. Utfordringen var pengene. Ingeborg gikk i åttende klasse da pappa kom fra jobb en dag og fortalte med glede i stemmen:
Jeg fikk jobben!
Hun skjønte ikke stort hva det betød, men slik foreldrene hennes jublet, ante hun at noe bra var på vei. Så fikk hun rett. Han begynte i et firma som drev med elektronikk, og der fikk han brukt evnene sine som aldri før. Plutselig så hun en fremmed trygghet hos sin alltid litt tankefulle, av og til misfornøyde, pappa. Han hadde funnet sin plass og viste seg å være en kløpper til å organisere. Snart gikk det fort fremover i karrieren hans.
Livet ble lettere. Moren trengte ikke lenger sitte med familieøkonomien om kveldene og prøve å finne plass til nye klær i budsjettet. Plutselig fikk Ingeborg sine første dongeribukser, moderne joggesko alt det andre også. Hun slapp tanken om å gå ut i lære så fort som mulig for å tjene egne penger, og bestemte seg for å søke universitetet. Foreldrene støttet henne naturligvis. Hun leste dag og natt i to år, glemte både diskoteker og venninnekvelder, og besto alle opptakene med glans. Nå kunne hun faktisk unne seg en pause, men tenkte at det var tid for å fokusere: utdanning og god jobb først, så alt det andre. Slik gikk det; hun fikk et rødt vitnemål, fikk etter hvert en kjempegod jobb pappa hadde blitt godt kjent i bransjen og hjalp henne inn.
Alt var på plass. Nå kunne hun kanskje begynne å tenke på seg selv, kanskje stifte familie. Men nei, karrieren først! Aldri mer ville hun streve slik foreldrene gjorde. Hun fikk det til. Foreldrene var over seg av stolthet over datteren: smart, dyktig, egen leilighet og bil, reiser til utlandet. Men fortsatt alene.
Ingeborg tok det ikke så tungt. Hun var aldri noen perfekt pike, og det var ikke akkurat mangel på beilere, men alvorlige forhold ville hun ikke binde seg til. Hvorfor? Det var jo så mye å rekke mens man var ung. Fikk hun barn ville hun ikke få tid til det igjen.
Først da hun var 35, innledet Ingeborg sitt første ordentlige forhold. Hun og Morten var kolleger og hadde sittet i nabokontorer i årevis, men hadde aldri virkelig snakket sammen. Hun ante ikke at Morten likte henne. Han var kjekk, reflektert og skarp akkurat det Ingeborg satte høyest. Morten gikk ikke rundt grøten lenger, og på et firmaarrangement la Ingeborg, småbrisen, hodet på skulderen hans under en dans.
Bli sammen med meg. Vi har begge suksess, og tida begynner å bli knapp. Kanskje på tide å lage familie. Jeg har vært glad i deg lenge. Nei, mer enn det. Jeg elsker deg, Ingeborg!
Hun lo:
Morten, du tuller. Vi har god tid! Alt er mulig.
Men neste morgen, etter å ha sett ham dypt i øynene, hørte hun plutselig seg selv si:
Ja.
Det ble en stor bryllupsfest, mor Sissel gråt av glede hun hadde nesten gitt opp håpet om barnebarn og tre år senere forstod Ingeborg at alt hun hadde oppnådd ikke betydde noe mot det hun hadde vunnet på å utsette det viktigste.
Mamma livet mitt er liksom borte, alt det vi skulle det er borte hun klarte ikke gråte, bare stirret på prøveresultatene. Hvorfor var jeg så dum, mamma?
Jenta mi, vent nå litt. Dette er bare én leges mening. Medisinen går fremover, det kan skje mye.
Når, da?! Ingeborg kastet papirene ut over stuegulvet.
Ellers var alt hjemme hos foreldrene omtrent som da hun var liten. De ville ikke ha penger til verken oppussing eller møbler, selv om pappa hadde sluttet å jobbe og var sjuk, og mor knapt forlot huset. Ingeborg gjorde selvfølgelig noe likevel, fylte opp kjøleskapet deres med det hun selv spiste, og restaurerte møblene i stedet for å skifte dem ut. Vintagemøbler var nå på moten, liksom. Hun fikk pusset opp leiligheten deres, men det var for ti år siden nå, stirrende på veggen, kom hun på at tapetene burde vært byttet, og parketten slipt. Rart hva man tenker på idet livet rakner.
Tror du ikke jeg skjønner at det er tiden jeg ikke har mer av, mamma
De satt lenge uten å legge merke til at skumringen la seg, uten å høre telefonen ringe. Ingeborg gråt og roet seg, men sa lite. Til slutt så hun mot morens ansikt i mørket:
Takk, mamma.
For hva da, Ingeborg?
For at du lyttet. Jeg har ingen andre å gå til nå. Hvem trenger meg lenger?
Slutt med det der! Sissel ga henne et kjærlig klem over munnen. Jeg trenger deg! Pappa trenger deg! Morten trenger deg!
Ikke Morten lenger.
Hvorfor ikke, Ingeborg?
Fordi det er mitt problem, ikke hans. Han har heller ikke tiden på sin side. Barn kan han nok fortsatt få.
Ingeborg ga mamma en kort klem og gikk. Uten å høre flere argumenter, forbredte hun seg på å dra hjem.
Jeg klarer meg, mamma. Ikke bekymre deg, sa hun, sendte et slengkyss og lukket døra. Sissel sank sammen på stolen i gangen. Hvorfor, Gud, skulle hennes datter gjennom dette?
Å dra hjem orket hun ikke, så hun tok en omvei ned til bryggen. Årstiden gjorde det lite fristende å gå der, men det trengte hun ikke bry seg om. Bare et par hundeeiere og noen eldre folk som hutret seg forbi i regn og vind.
Ingeborg så etter dem, og plutselig, uten varsel, kom gråten. Hele livet hadde hun tenkt hun skulle få det slik: sammen til alderdommen, forstå hverandre uten ord alt dette skulle bli deres, sammen. Men det kommer aldri Nå innså hun hvor mye hun egentlig hadde elsket Morten. Hun hadde bare utsatt sannheten, slik hun hadde utsatt alt Nå spilte det ingen rolle. Når man virkelig elsker et menneske, handler det ikke om hva man selv vil det er den andre det gjelder.
Hun så ut over den våte, mørke Akerselva og mintes årene med foreldrene: søndagsturer med den lille belønningen, alltid en is, uansett vær. Merkelig, hun ble aldri forkjølet, ikke en gang om vinteren. Sine egne barn ville hun ikke få dra på slike turer med.
Hun hevet blikket fra det kalde dypet nedenfor og ristet på hodet. Nok nå! Selvmedlidenhet hjalp ingen. Hun måtte finne en ny vei å leve på. Alle prestasjonene hennes føltes plutselig verdiløse. Ingen karriere eller reiser kunne veie opp for det hun hadde mistet. Hun måtte finne noe nytt. Men hva? Den tanken kunne hun ikke svare på. Én ting var sikkert; en samtale måtte tas uansett. For hvis hennes tid fortsatt var hennes, så var ikke Mortens tid det lenger.
Da hun kom tilbake til bilen, så hun straks fire tenåringsgutter sirkle rundt den. Hun så seg rundt. Tomt Ingen til å hjelpe hvis noe skjedde. Men i det samme kjente hun verken frykt eller uro bare likegyldighet. Hva spilte det for rolle nå?
Hun stakk hendene dypere i lommene og gikk bort.
Hva skjer her, gutter?
De snudde seg, nokså unge ennå.
Er dette bilen din?
Ja.
Under panseret! Vi må åpne. Få det ut! de snakket i munnen på hverandre, og Ingeborg skjønte at de ikke ville skade henne.
Vent litt. Bare én av dere, hvis du kan forklare. Hva er det?
Lederen blant guttene tok et steg fram.
Det er en kattunge. Vi så den løpe inn under bilen, så forsvant den oppover hånda di. Den kan være på dekkene, eller enda lenger inni. Kan du åpne? Ellers blir den skadet.
Ingeborg hevet øyenbrynene.
Sikker?
Ja, vi så den. Når det er kaldt, kryper de under biler for å få varme. Vanlig sak.
Hun åpnet dørene, så panseret, og derfra dro guttene ut en skitten, svart kattunge som gjorde motstand.
Den biter jo! lo gutten mens han overrakte pusen til Ingeborg. Her, ta den du!
Skal jeg? Jeg har aldri hatt katt før, gutter.
Det går bra! Bare gi mat!
De lo og stakk. Ingeborg fant en hundrelapp og ga dem. Dyrene skal alltid ha litt for jobben, sa mamma.
Takk! ropte guttene og vinket farvel.
Ingeborg satte seg i bilen og så på sin nye middagsgjest.
Hva gjør jeg med deg da?
Kattungen la seg straks til rette på fanget og malte høylytt.
Ja, ja Her gikk det fort: gammel, katt og alene alt på en gang. Da drar vi hjem, pus.
Hun utsatte samtalen med Morten til neste morgen, og vasket pusen. Hvor i all verden har du fått så mye lopper fra? skrek hun mens hun holdt den under springen. Morten stod klar med håndkleet.
Merkelig, sa han. De fleste katter hater vann, denne sitter helt rolig.
Den maler også. Du hører det ikke, men det kjennes ut som en motor i hendene mine.
Hun svøpte kattungen og gikk for å gi mat.
Da den var mett, la den seg ved Ingeborg på sofaen, og til slutt torde Morten seg:
Hva sier du, Ingeborg? Hva er statusen?
Hun sukket. Det hadde nok vært bedre å vente til morgenen, men det fikk stå til.
Vi må skilles, Morten.
Hva? Hvorfor det?
Fordi jeg ikke kan få barn. Det er min skyld. Men du, du kan fortsatt rekke det. Du har tid til å finne noen og bli far.
Morten så forbauset på henne.
Er det alt? Tror du jeg er en maskin? At jeg bare finner en annen? Jeg elsker deg, Ingeborg, og for meg betyr ikke barn i ekteskapet alt. Det betyr alt at det er deg som er ved min side. Men du har tydeligvis bestemt alt på forhånd.
Han reiste seg, tok kattungen med, og sa tørt:
Jeg tar sofaen i kveld. God natt.
Ingeborg nikket stumt. Hun hørte ham gå ut av rommet, og snufset lavt. Men hun bet seg fast i tanken: denne avgjørelsen var riktig. Bedre å gi ham friheten før livet ga dem begge bitterhet.
Hele natten tenkte hun på livet sitt med Morten, veide for og imot. Hun sovnet først mot morgengry, sammenkrøket i stolen under et teppe. Hun hørte hverken at Morten sto opp, matet katten, eller dro. Hun våknet først til lunsj, under et varmt pledd. Ved siden av lå en lapp: Kommer hjem i kveld vi snakker. Ikke tro du slipper unna meg. Elsker deg.
Katten stirret med grønne øyne.
Hva vil du? sa hun, og reiste seg. Jeg vil ha kaffe. Hva med deg?
Hun smilte for første gang på flere dager, da katten løp mot kjøkkenet.
Rask til å tilpasse deg.
Mens kaffen putret, kjente hun seg litt lettere til sinns. Om det var lappen fra Morten eller bare tiden, visste hun ikke, men det var noe nytt i luften. Kanskje et håp, kanskje bare luft. Hun ringte jobben og sa hun var syk og tok en fridag. Bestilte time til klipp og negler, og gikk ut.
Regnet høljet. Biler skvulpet forbi, og Ingeborg ble klissvåt hadde glemt paraply. Hun satte seg i bilen, ristet av seg nederlagsfølelsen, og kjørte videre.
Hos frisøren var det forsinkelser på grunn av regnet. Ingeborg bladde i et tilfeldig magasin kun reklame og noen artikler om morskap. Hun himlet med øynene. Hva var sjansen for å velge det heftet? Hun bladde videre, og plutselig stanset hun. Et bilde av en gutt med store grønne øyne stirret på henne. En urolig følelse bredte seg. Hun kikket på teksten under bildet og ble sittende som paralysert.
Frisøren så forvirret ut etter henne i salongen, men Ingeborg var borte og også magasinet ingen merket forsvant.
Morten så forundret på henne da hun stormet inn på kontoret hans.
Se på dette! Hun slengte bladet foran ham og pekte på bildet.
Hvem er det, Ingeborg?
Jeg vet ikke. Det står bare navn og alder. Men SE!
Hun dro ham bort til speilveggen, rakte bladet og snudde ham. Ikke likt noen du kjenner?
Morten så på bildet, deretter i speilet og rygget. Gutten på bildet så ut som ham selv, bare tretti år yngre.
Utrolig mumlet han.
Det viktigste, Morten, jeg orker ikke utsette mer. Jeg vet ingenting kanskje har gutten fått fosterforeldre, kanskje ikke. Men her og nå, aldri mer skal jeg utsette det jeg kan gjøre i dag!
Seks måneder senere hentet de Lars på barnehjemmet. To år senere fant Ingeborg et bilde av ei jente i et lignende blad. Marika var bare halvannet år, og noen annen mamma enn Ingeborg kjente hun aldri. For henne var Ingeborg alt. Fem år etter fikk Ingeborg rare symptomer hun trodde var tidlig overgangsalder legen lo og sa, så heldig du er! Juliane ble født til termin, til stor overraskelse for hele storfamilien.
Sissel rakk å møte sitt barnebarn Juliane, men gikk bort året etter. Sykdommen hadde tæret lenge, men hun ga aldri opp og ville tilbringe all tid hun kunne med barnebarna.
Dere er min glede. Mitt liv lever gjennom dere
Da Ingeborg ryddet foreldrenes leilighet for å gjøre klar til pappas flytting, fant hun ytterst i skapet en skoeske. Da hun åpnet, fikk hun et hikst og tårene strømmet. Så høyt hun hulket, at barna ble redde.
Mamma? Hva skjer? Lars løp bort.
Ingeborg tok ut de gamle støvlene og klemte dem til seg. Slik gråt hun ut sorgen hun hadde båret siden moren gikk bort. Nå rant alt ut.
Hvorfor gråter du, mamma? Marika la armene rundt henne. Da det ikke hjalp å se henne i øynene, bare klemte hun.
Juliane la på og gråt hun også, og Morten og Lars kom fra kjøkkenet og ble forskrekket.
Hva har skjedd? spurte Morten mykt.
Jentene tidde og snudde seg mot pappa alt var trygt nå, mamma ville snart stoppe.
Åh, Morten! Hun hadde dem ennå Hun har spart på dem helt til nå
Ingeborg satte støvlene til side og lette videre. Pent pakket lå alt medgiften hun aldri ville overta fra moren da hun giftet seg passet jo ikke i det nye hjemmet. Men nå forsto hun: moren hadde tatt vare på alt, over årene, fylt med kjærlighet. Små tøyposer med lavendelduft luktet fortsatt svakt. Der lå også sengetøyet Sissel hadde kjøpt til seg selv, alltid for fin til å brukes. Blonden var gulnet, broderiet falmet.
Morten er det ikke rart? Mennesket er borte, men tingene står igjen Hvorfor utsetter vi alt? Hvorfor tar vi ikke alt fra livet, her og nå? Vi bare venter og kanskje kommer aldri den rette stunden. Det er feil!
Morten klemte henne stille. Hva skulle han si? Ingeborg hadde rett.
Juliane kravlet rundt morens bein, så opp med sine store grønne øyne.
Mamma!
Ingeborg frøs, knapt i stand til å fatte at det var det ordet hun hørte, men Morten nikket smilende. Hun gikk ned på kne.
Si det igjen!
Mamma! Juliane kastet seg i armene på henne, og de andre barna klappet entusiastisk.
Sa mamma til slutt! Nå må du leke mer, pappa!
Da blir det tur til Dyreparken!
Når? spurte Marika I helga?
Hvorfor vente? Ingeborg kysset dattera og trakk nesen mot hennes. Ikke utsett noe til i morgen som du kan gjøre i dag. Nå drar vi!
Hun så på alle tingene på gulvet. De kunne vente det visste hun nå.
Mens hun kjørte, lyttet hun til barnas latter og lurte på hvordan hun best kunne gi dem lykke. Ingen har svaret, men én ting ville hun gi videre: Ikke utsett livet til senere. Det senere er vanskelig. Akkurat når man tror øyeblikket er der, har alt gjerne endret seg og det kommer kanskje aldri igjen.
Og is? spurte Lars plutselig.
Nå? Ingeborg så overrasket på ham. Skulle vi ikke ha middag først?
Vi rekker det! Hva sier dere?
JA! barna klappet, og Morten smilte.
Nå skjemmer du dem bort, mor.
Hva skulle vi ellers? Livet er nå ikke sant, far! Når, om ikke nå?
