Livet går videre, vettu. Han stakk av og greit med det. Hadde han bare vært kjekk og grei, men nei da, tvert imot! Vi oppdrar ungen sjøl, ikke tenk på det!
Pål ble oppdratt av mammaen sin og bestefaren. Bestemor husket han bare sånn vagt. Han var fem år da hun gikk bort. Det eneste minnet var de nybakte bollene hennes som duftet så himmelsk…
Faren, derimot, hadde han aldri sett snurten av. Han stakk av før Pål i det hele tatt kom til verden. Med mammaen sin, Tora, kom de til bygda sammen.
Han hilste pent på foreldrene til Tora, bryllupsdato ble satt, men plutselig dro brudgommen til skogs og ble aldri sett igjen…
Ingen gadd å lete. Tora gråt sine såre tårer hun var gravid allerede.
Tårer hjelper ikke! sa bestemor. Livet går jo videre. Stakk han, så stakk han. Hadde han bare vært kar, men nei. Vi tar oss av barnet, ikke vær redd!
Pål manglet ingenting i oppveksten, men bortskjemt ble han aldri. Flink var han også, på skolen gikk det alltid greit.
Bestefar var streng, men rettferdig. Han lærte barnebarnet å respektere de eldre og sette pris på det en har. Pål klarte alt han satte seg fore han ga seg ikke før han hadde fått det til!
Da han fylte tredve, var han byens mest ettertraktede ungkar pen kar, god jobb, høy lønn, en stor og romslig leilighet i Oslo… Alt på stell!
Jenter svermet rundt ham som måker etter brødsmuler, men han tok det med ro. Var travel også, for hver eneste helg besøkte han mora si i hjembygda. Bestefar var borte, og mamma var litt pjusk og skrøpelig etterhvert.
Fremdeles ordnet hun det meste hjemme, men det merket hun ble tyngre og tyngre.
Pål forsøkte å overtale henne til å flytte inn til ham, men Tora ristet på hodet:
Hva skal jeg der, da?! sukket hun. Dessuten har du jo ikke levert noen barnebarn enda. Jeg har det fredelig og greit her.
Du får flytte inn til meg til sommeren, så sender vi deg på et helsesenter etterpå. Slapp av, og kanskje jeg blir med deg tilbake til bygda etterpå!
Men du jobber jo! utbrøt Tora. Hva skal du gjøre i bygda, da?!
Folk jobber da i bygda også, mor svarte Pål og lo.
På den tiden drev han og snakket med to jenter. Han aner ikke hvem han burde velge.
Den første var Signe, ei jordnær, trivelig bondejente.
Nummer to var Ingeborg, glitrende vakker og aldri et kjedelig sekund men husarbeid så det ut som hun aldri hadde rørt. Skratt og latter overalt.
Pål hadde ikke invitert noen av dem til seg enda. De møttes på nøytral grunn, men nå måtte han velge. Det var på høy tid, syntes han. Han grublet fælt, for begge hadde sine sjarmerende sider.
Han bestemte seg for å introdusere dem for mora først. Tora hadde nettopp kommet hjem fra et lite opphold på helsesenter det hadde gjort henne godt.
Først kom Signe på besøk. Hun var ikke tung å be og var i skyene dette måtte jo bety at han mente alvor! Ble man kjent med svigermor, kunne bryllup ikke være langt unna!
Så lyst og fint du har det, Pål, sa Signe mens hun beundret leiligheten.
Ja, det er god plass. Mamma liker seg her også, men hun har ikke vært så frisk i det siste.
Bor hun her fast, altså? Jeg trodde hun bare kom på besøk. Så syk?
Ja, litt.
Jeg må bare si det med en gang, jeg kommer ikke til å ta meg av henne
Jeg har ikke bedt deg om det heller! svarte Pål forbauset. Jeg tar meg av henne selv.
Men altså
Hva da?
Nei, altså, det er nå en gang bedre å bo for seg selv. Du sa jo at mor di har hus på bygda. Hun har det nok best der. Og vi har det sikkert bedre uten henne.
Mamma skal uansett alltid være hos meg. Det er ikke til diskusjon.
Nei fy søren, jeg trodde du var voksen, men du er jo fortsatt mammadalt! Ombestemmer du deg, får du ringe!
Signe smalt igjen døra uten engang å drikke teen sin.
Jaha, tenkte Pål ironisk. Den første rømte fort. Ingeborg stikker nok enda fortere, og da står jeg der fortsatt ungkar
Han bestemte seg for å si det rett ut til Ingeborg.
Uansett hva som skjer, vil mamma alltid bo hos meg! erklærte Pål.
Hæ? Hva sier du for noe rart nå? Klart jeg skjønner at mora di er i bildet. Men
Om jeg sier om vi ender opp med å bo sammen, hva sier du da? Med mor mi?
Kjempegreit! Frier du nå, eller?
Pål lo.
Kanskje… Skal vi gå til mamma og hilse?
Oi. Hva om hun ikke liker meg?! Skal vi virkelig gå nå med én gang?
Hun kommer til å like deg. Ingen grunn til å være redd!
Jeg vet ikke, altså… men, ja, la oss gå!
Ingeborg og moren fant tonen med én gang. De gikk tur utenfor blokka når de ventet på at Pål skulle komme hjem fra jobb. Så reiste de tre til bygda sammen. Overraskende nok trivdes byjenta Ingeborg i bygda. Moren bestemte seg for å bli der sommeren.
Nå føler jeg meg som ny igjen, erklærte hun.
Et halvt år senere stod bryllupet.
Nå får jeg kanskje barnebarn også! sa Tora fornøyd.
Og det fikk hun. Først et barnebarn ei lita jente, og så en gutt til!
Pål og Ingeborg bodde i byen med barna sine. Barna vokste til og var klare for å søke seg inn på universitetet. Tora bodde stadig oftere sammen med dem, men til bygda dro de sammen hver sommerferie. Husmannsplassen hennes slapp hun aldri helt.
Ingeborg, unnskyld at jeg tar det opp, men jeg vil så gjerne hjem til huset mitt en tur. Kan vi snart dra? spurte hun en dag.
Selvfølgelig! Vi må bare vente på Pål, han er straks hjemme.
Ja, men da drar vi med én gang, ikke sant? Si fra til ham, det er på tide nå
Bygda var stille som alltid. Det ble færre folk for hvert år…
Nå er jeg hjemme for godt, sa Tora plutselig. Selg huset etter meg. Får vel ikke stort for det uansett, og det er litt trist, for det ender bare med å falle sammen…
Hva sier du for noe, mamma? Vi kjører tilbake til byen nå, punktum!
Ja, istemte Ingeborg ikke snakk sånn!
Greit, svarte Tora. Kan dere sette over litt vann til teen? Jeg har lyst på en kopp…
Etter teen ruslet hun inn på rommet sitt og la seg ned for å hvile litt…
Pål og Ingeborg ble sittende igjen ved kjøkkenbordet.
Mamma, vi skal snart dra! ropte Pål etter en stund.
Men det kom ikke noe svar.
Pål gikk inn på rommet og stivnet… Moren hans hadde gått bort, rolig og stille.
De begravde Tora på bygdas kirkegård.
Det var som om hun visste det. Hun ville bare hjem én siste gang gråt Ingeborg. Jeg var like glad i henne som min egen mor
Ja, jeg vet det, sa Pål stille. Hva gjør vi nå med huset?
Selge det, da? Sukk det er trist.
Ja En bit av fortida vår. Vi lar det stå litt til.
Og slik bestemte de. Huset skulle få stå, kanskje barna ville besøke det, kanskje barnebarna en dag
Fikk du lyst til å lese flere slike historier? Følg oss! Si gjerne hva du synes i kommentarfeltet, og sleng på et hjerte hvis du likte fortellingen.
