Jeg husker det som om det var i en fjern tid, da jeg selv var rundt sytti år gammel og hadde valgt et liv uten egne barn. Jeg vil ikke at noen skal føle medlidenhet for meg; tvert imot ser jeg meg selv som lykkelig med den tilværelsen jeg har bygget, selv uten etterkommere.
En dag sto jeg i vente-rommet på hudlegen i Oslo, en triviell ventetid som alltid er der. Der møtte jeg en dame som skulle endre mitt syn på verden. Hun fremstod som upåklagelig pen og elegant, med en ro som kun er mulig når man har levd et langt liv. Selv om hun så ut til å være rundt sekst og fem år, oppdaget jeg i samtalen at hun faktisk hadde passert sytti år.
Hun fortalte at hun hadde vært gift to ganger, men nå bodde hun alene. Det første ekteskapet endte i skilsmisse. Fra starten hadde hun sagt til sin mann at hun ikke ønsket barn. Han hadde akseptert det, men da hun ble tretti, tok han opp temaet igjen i håp om at hun en dag skulle bli mor. Drømmen svant aldri frem, og etter gjentatte samtaler bestemte de seg for å gå hver til sitt.
Senere giftet hun seg med en mann som allerede hadde en datter fra et tidligere forhold. Sammen bodde de harmonisk, for spørsmålet om egne barn kom aldri på bane igjen; han hadde allerede en datter, og han protesterte ikke mot hennes valg om å forbli barnløs.
Dessverre gikk hans liv bort, og siden den gang har hun levd alene i et romslig hus på Vestlandet. Hun insisterer på at ensomhet ikke er et problem for henne. Mange antar at barn vil bli støtte i alderdommen og alltid stå ved ens side, men hun ser det på en annen måte: barn vokser opp, går sine egne veier og skaper liv som er uavhengige av foreldrene.
Hun valgte derfor å ikke bli mor, og har aldri angret på beslutningen. Hun nyter en fullverdig tilværelse, der hun kan tilfredsstille sine egne behov. «Og hvis noen ber meg om et glass vann, kan de få det så lenge de betaler meg en slikkepeng i kroner», lo hun med et glimt i øyet.
Hva synes du om denne særegne tolkningen av livet og lykken? Historien hennes er et vitnesbyrd om selvstendighet og personlig oppfyllelse, og stiller spørsmål ved de vanlige oppfatningene om morsrollen og aldring i selskap. Erfaringen viser at livets tilfredsstillelse ikke nødvendigvis henger sammen med tradisjonelle familiebånd, men med den meningen vi selv gir til vår eksistens.
