Heisann, jeg må bare fortelle deg den rare historien som har fulgt familien vår gjennom alle år. Det hele starter en kveld da Maren nesten hadde lagt seg. Det banket plutselig på døra. Hun snappet på seg en morgenkåpe og gikk for å åpne Steinar, mannen hennes, fulgte etter. På dørstokken sto naboens gutt, Mikkel.
Hallo, Steinar, kom inn en liten stund, sa Mikkel med et alvorlig blikk. Moren min vil snakke med deg.
Steinar kledde på seg jakken og fulgte Mikkel bort til huset hennes. På vei mumlet han for seg selv: Hva kan Marit trenge fra meg nå?
Da de kom inn, satte Steinar seg på en stol ved siden av Marits seng. Hun lå svakt, hvilte på høye puter, og så på ham med trette øyne.
Ikke lenge har jeg igjen, Steinar, sa hun med en svak stemme. Jeg må fortelle deg en hemmelighet
Steinar så forvirret på henne, helt uten å forstå hva som skulle komme.
Steinar hadde alltid vært en solid fyr i landsbyen. Men han elsket bare én kvinne i hele livet sin kjære Maren. De hadde kjent hverandre siden barneskolen, og kjærligheten hadde bare vokst. De bodde sammen i et koselig torvtakshus på landet, og oppdro tre barn: guttene Ivar og Johan, og den lille, blåøyde datteren Synnøve, som bare var tre år gammel. Steinar var kjent for å ha hender som gull; han fikk alltid tak i de beste verktøyene og var den mest pålitelige i bygda.
Han arbeidet hardt, for familien trengte mat på bordet, klær på kroppen og litt luksus av og til. Når en ny vare kom inn i bygdas butikk finere klær, fargerike skjerf eller en flaske parfyme fra Oslo var han den første som kjøpte. Om kvelden, når han så Maren sitte foran speilet i den hvite skjorten, strikke håret og flette det til en fin flette, kunne han ikke la være å smile. Han lente seg tilbake på sengen, la hodet på hendene og så på henne i lampens myke lys. Alt føltes som en liten lykke.
Maren holdt alltid huset skinnende rent, og frokosten, lunsjen og middagen var aldri forsinket. Hagen var alltid i orden. Selve den tyngste jobben med å hogge ved, reparere taket og trekke vognslag lå på ham, men guttene hjalp så godt de kunne. Barnene ble oppdratt til å respektere moren og til å holde orden.
Synnøve var så liten at hun alltid krøp opp på farens skuldre og satt der som en liten kråke. Ingen turte å si noe dårlig om familien; alt gikk som smurt i den lille hytta.
En dag kranglet unge Ivar med Mikkel, som hadde blitt litt for kranglete. Maren ble så lei seg at hun laget kalde omslag til Ivar for å lindre sårene. Steinar gikk ut på veien til naboens gård der Mikkel satt på trappen, trist og sint. Da han så ham, vendte Mikkel bort med et nedsenket blikk. Noe rørte Steinar kanskje medfølelse eller en gammel nag men han satte seg ved siden av gutten og sa:
Ikke sånn, Mikkel. Vet du hva du har gjort galt? spurte han, men gutten var stille. Du må ta ansvar nå.
Det ble stille en stund, men Steinar fortsatte:
Ikke gjør noe med mine sønner. Forstått?
Mikkel nikket, og Steinar klappet ham på skulderen før han gikk videre. På vei hjem så han at Marit så på ham gjennom gardinene, men han fortsatte gå mot skogen, som om bena hadde et eget vilje. Minnene steg som bølger…
De var alle omtrent atten år gamle da de fullførte videregående. I den lille skoleholmen arrangerte de en stor avslutningsfest for både deres egen skole og den nabobyen. Det ble servert limonade, kaker, og de danset til musikken. Alle så så flotte ut, men Maren var den mest strålende i en hvit kjole med blonder, sandaler på høye hæler og en lang flette ned til midjen. Hun hadde røde kinn og smilte som en stjerne.
Den kvelden bestemte Steinar seg for å tilstå at han allerede i femte klasse hadde falt pladask for Maren, og at han fortsatt elsket henne, selv om han snart skulle reise på verneplikt. Ingen visste at skoleinspektørenes sønn, Vladimir, hadde en hemmelig forelskelse på Maren i flere år. Han klarte ikke å slippe henne, og hun lo og danset med ham gjennom hele kvelden. Steinar sto på sidelinjen og følte seg som en outsider, helt til Maren tok tak i hånden hans og inviterte ham til å danse. De danset så lenge natten varte, før de gikk en tur langs elva, satte seg på bredden, og hun krøp opp i fanget hans. Steinar tenkte bare på Maren.
Men høsten kom, og før han dro til tjenesten, fikk han beskjed om at Maren skulle gifte seg med Vladimir. Han brast i tårer, men Maren dukket ikke opp ved avskjedsfesten. En stor bord var dekket, men ved siden av ham satt bare Marit, ikke Maren. Senere samme kveld, mens hele bygda sang og danset, smøg Maren seg bort fra mengden og kom bort til ham. Han husker ikke så godt hva som skjedde etter det, men han kom hjem tidlig om morgenen med sliten kropp og sovnet umiddelbart.
Han skrev sjelden brev til fronten, kun til foreldrene. De fortalte ham at Maren hadde giftet seg, mens Marit hadde flyttet til Oslo for å studere. Ungdomstiden var over, og han tok farvel med Maren for alltid.
Etter noen år kom Steinar tilbake til bygda, nå med kortklippet hår og en ny skjeggstubb. Marens sønn, Misk, var blitt født, og en annen gutt var på vei. Han møtte Maren, som var gravid og tydelig urolig.
Hvordan går det, Maren? spurte han med skjelvende stemme.
Bra, har ikke så mye å klage på, svarte hun.
Han fikk vite at Vladimir var helt ute av kontroll han hadde ingen fast jobb, kranglet med kona, og hadde blitt sparket som rektor. Han jobbet nå som vanlig lærer, og livet var slitsomt. Da Ivar også ble født, hadde Marens mann dratt ut på en fisketur og kom aldri tilbake. Ingen reddet ham. Maren ble en enke, men Steinar ga seg ikke. Han giftet seg med henne og tok ansvar for de to barna. Samtidig bygde han et nytt hus med hjelp fra foreldrene, både med tomt og byggematerialer. Hånden hans var vant til hardt arbeid, så huset fikk en duft av sagflis og ny treverk.
Maren fortalte ham at Marit, som hadde giftet seg i byen og fått en sønn, kom innom av og til for å besøke. Hun hadde nettopp flyttet tilbake til bygda for godt etter en måned, men det gikk ikke bra i ekteskapet hun og mannen hadde skilt seg. Hun ble syk, og til slutt døde hun. Hun var misunnelig på Maren, som hadde funnet lykken med Steinar, men Steinar avviste henne. Han hadde giftet seg med Maren og fikk en ny familie.
Nå var guttene blitt voksne, men de kranglet ofte. Steinar snakket sjelden med Marit, som fortsatt var såret, men han forsto ikke helt hvorfor. De unngikk hverandre på gata, og stillheten hang tungt mellom dem.
Vinteren kom med snø og en kraftig storm. Guttene kranglet mindre, men holdt avstand. Mikkels sønn, også kalt Marits, ble mer melankolsk og bekymret.
En kveld, da Maren skulle legge seg, hørte hun plutselig en knirke fra porten og noen banket på døren. Hun kastet på seg morgenkåpen, løp opp, og Steinar fulgte etter. På dørstokken sto Mikkel, litt trist.
Hei, Steinar, jeg vil bare snakke med deg. Moren min har noe hun vil si til deg, sa han med en stille stemme.
Maren inviterte ham inn, og Steinar gikk rett til Marit. På vei mumlet han: Hva vil hun ha nå fra meg?
Marit, halvt sittende på høye puter, så slank og blek ut, tok en stol og satte seg ved siden av ham.
Ikke lenge igjen har jeg, Steinar, sa hun med en svak stemme. Jeg må fortelle deg en hemmelighet.
Steinar så på henne med store øyne, forvirret.
Jeg ber deg, ikke la Mikkel gå. Husker du natten etter avskjeden før du dro i tjeneste? Din mann jeg ble gravid med ham, og vi ble aldri enige fortsatte hun, og tårene strømmet.
Etter dette satt Marit stille og gråt stille.
Steinar gikk hjem med et tungt hjerte, vondt og bittert. En natt som en tåke, et liv i ruiner for den fattige Marit.
Snart ble hun begravet sammen med hele bygda. Etter begravelsen tok han Mikkel i hånden og førte ham hjem.
Mikkel skal bo hos oss, erklærte han, mens Maren satte seg på en krakk med knyttede hender over brystet.
Han forklarte ikke mer, bare at Marit ba ham om ikke å sende gutten til barnehjem. Vi skulle ta vare på ham med kjærlighet.
Alt ble ordnet, og de levde som en stor familie. Synnøve ble tatt vare på av de tre brødrene. Steinar jobbet, Maren holdt husstanden i orden, og guttene gjorde alt husarbeidet etter skolen.
Steinar aksepterte at gutten var som ham selv, om du så nøye etter. De opplevde aldri noen store inspeksjoner, så de brydde seg lite om dem.
Uansett, han ville aldri forlate en gutt, enten den var hans egen eller en annen.
