Mats, vi tar ikke mye med oss. Pakk den hjemmelagde eplekaken og et par glass med ripsmarmelade til veien, sukket Mats slapt med et lurt smil i ansiktet.
Synnøve stirret på gjesten, helt målløs over den frekke forespørselen. Hvordan kunne han så høfløst be om det uten noen takknemlighet?
I hodet hennes snurret tankene om timene hun hadde brukt på å perfeksjonere kaken, om alt hun hadde gjort for å gjøre hytta klar for deres ankomst.
Og nå sitter Mats, som i hele uken ikke har løftet et eneste verktøy, i skyggen og insisterer på «takeaway».
Hun kastet et blikk på Jonas, som så ut til å ignorere hvordan broren oppførte seg.
Mats, er ikke dette litt for mye? spurte Synnøve, mens hun prøvde å holde roen.
Slapp av, Synnøve! avbrøt han uten å snu seg. Vi er jo familie, vi må dele. Dessuten har du jo en haug med ting her!
Synnøve kjente en blanding av avsky og raseri bygge seg opp inni seg.
Den lille hytta ved Mjøsa, kjøpt for tre år siden, hadde blitt et ekte fristed for henne og Jonas.
Om sommeren var det ingen late dager: tidlige morgenvåkninger, hogst, bærplukking, hønsepass, lagring til vinter. Hver eneste håndsjekk var verdt gull.
Derfor føltes Mats krav som en fornærmelse. Han så verken eller ville se all den innsatsen.
For ham var hytta bare et gratis feriested, og Synnøve og Jonas bare tjenere
Alt startet for tre uker siden da Mats ringte og foreslo: «Kom innom, hjelp til på gården, og slapp av i naturen».
Ordene kom uventet. Mats og hans kone Kari var byfolk gjennom og gjennom: fester, barer, kino, helgeshopping.
Hjelp? spurte Synnøve nølende.
Mats fortsatte ivrig:
Jo, vi er familie! Det blir lettere for dere, og det gir oss frisk luft. Jeg har lenge ønsket å plukke bringebær, og varme opp badet
Etter å ha lagt på, satt Synnøve lenge på verandaen og strøk kanten av forkleets stoff med fingrene.
Hun kjente Mats karakter han elsket å love, men holdt sjelden. I hjertet var hun usikker, men da Jonas hørte nyheten, lyste han opp:
Kanskje vi får plukke noen bær. Og så kan broren min hjelpe meg med gjerdet.
De påfølgende dagene ble Synnøve kastet inn i oppgaver som om presidenten selv skulle besøke henne. Hun vasket og strøk sengetøy, ryddet håndklær, kjørte inn til byen for fersk fisk, kjøtt til grill, frukt og søtsaker alt for at de besøkende skulle føle seg velkomne.
Kanskje blir alt bra, mumlet hun mens hun hengte opp håndklær. Selv litt hjelp ville vært en lettelse.
Da Mats og Kari endelig ankom, møtte hun dem med et falskt smil, i håp om å skjule tvilen.
De så helt avslappede ut, som om de nettopp hadde kommet tilbake fra et spa.
Så er vi her! ropte Mats livlig, armene brede.
Synnøve smilte tynne lepper og inviterte dem til bordet. På verandaen ventet salater, varme paibiter og kald kompot.
De første halvtime gikk i latter og småprat, før Jonas forsiktig la frem planen for de kommende dagene.
I morgen starter vi med slått, deretter samler vi bær. Mye å gjøre, men sammen får vi det gjort.
Ja, så klart, nikket Kari, men i øynene hennes så Synnøve et øyeblikk av forvirring, som om ordet «slått» kom fra en annen verden.
Synnøve fanget blikket og fikk i brystet en forutanelse: «hjelpen» kom kanskje til å bli en illusjon.
Den første dagen forløp som en fest. Synnøve prøvde å ignorere den høye gresskanten, jordbærene som var dekket av ugress, og bøttene med epler som ventet i låven.
Mats var i full fart: han fortalte vitser høyt, knaste med frø, og skrytte av at han var «sliten på byen» og glad for å ha flyktet til naturen.
Kari poserte i en ny sommerkjole foran solnedgangen og innsjøen, og tok hundrevis av bilder.
Jonas smilte han var lettet over at broren endelig kom, og håpet at arbeidet nå ville gå raskere.
Men allerede neste morgen begynte stemningen å skifte.
Synnøve våknet ved daggry av hønens skrik, trakk på seg gummistøvler og gikk ut i gårdsplassen. Dugg glitret i gresset, luften duftet av friskhet og høy. Kyllingene vandret rastløst, krevd mat.
Hun skrapte korn, og i det øyeblikket glapp blikket hennes til gjesterommets vindu: alt var stille, gardinene trukket.
Innen klokken åtte hadde hun allerede matet fuglene, fylt en bøtte med grønne agurker og vannet blomsterbedene.
Jonas kom med en kopp te og sa:
Mats og Kari dro til byen. Si det er noe hastesak.
Synnøve nikket tavs, selv om innvendig gnagde noe ubehagelig. Hun hadde håpet at «hjelperne» ville bli med etter frokost.
De kom først tilbake om kvelden, svette av fornøyde. Mats tømte bagasjerommet for chips, brus og pøs, som om han hadde gjort et mirakel.
Synnøve, du har et helt sanitarium her! ropte han mens han kastet seg i en stol på verandaen. Alt blir gjort av seg selv!
Neste dag begynte irritasjonen å bygge seg. Synnøve hogget gress alene, bar tunge bøtter, vasket gulv og lagde middag.
Mats lå i hengekøya, slappet av med telefonen, og klaget over hodepine.
Jeg tror jeg har fått forkjølelse. Jeg holder meg inne i dag.
Kari strakte seg på et strandhåndkle ved vannkanten og tok selfies. På profilen dukket nye hashtags opp: #Landsbyliv, #PerfektDag, #NaturligFerie.
Dag for dag ble Synnøve mer sliten og irritert. Hun sto opp klokken fem, la seg etter midnatt, vasket opp og ryddet etter «gjestene».
Gjestene tilbød aldri hjelp de trodde ekte gjestfrihet var å bare være til stede.
Vi er jo her på besøk, undret Kari da Synnøve ba henne om å vaske opp. Skal ikke gjester jobbe?
Fra det øyeblikket ble vertinnens smil en stiv, stram maske, og hvert ønske fra gjestene føltes som et slag mot hennes tålmodighet.
Inni sakte, men sikkert, nærmet seg en bruddpunkt: velkomsten var på hell.
På den femte dagen klarte ikke Synnøve lenger å holde tilbake. Hun følte at irritasjonen som bygget seg opp siden ankomsten, hadde nådd sin grenser.
Hele dagen jobbet hun i hagen, ryddet bedene, bar bøtter med vann, mens latteren fra verandaen steg fra Kari som lå i en solseng og snakket med venninner.
Da Jonas kom tilbake fra åkeren, sliten og støvete, møtte han ham med et alvorlig blikk.
Jeg orker ikke mer, sa hun. De rydder ikke engang opp etter seg! I dag ba Mats om å vaske skjorten hans, og Kari erklærte at frokosten bare skulle være «enkel».
Jonas nikket, og de bestemte seg for å tvinge gjestene til å delta i morgendagens arbeid: Mats skulle endelig hjelpe med å reparere gjerdet, og Kari skulle ta seg av å luke jordbærene.
Synnøve håpet at de minst da ville forstå at hvile er fint, men gården klarer seg ikke av seg selv.
Mats, i morgen må vi reparere gjerdet, sa Jonas under middagen. Kan du hjelpe?
Selvfølgelig, selvfølgelig, avfeide han mens han tygget i seg grillen, blikket lå fast på telefonen.
Det var tydelig at meldinger i appen var viktigere enn jordarbeidet.
Neste morgen sto Jonas opp tidlig. Luften var klar, duften av høy og dugg fylte neseborene. Han hentet verktøy fra låven, inspiserte planker og spiker, og lagde sterk te til broren for en god start.
Han banket på døren til gjesterommet. Stillhet. Et nytt slag, høyere. Kun lyden av klimaanlegget som summet. Når han åpnet, var rommet tomt.
På nattbordet lå en lapp:
«Vi er i byen, er tilbake i kveld! Skal grille middag!»
Om kvelden kom Mats og Kari tilbake, lastet med poser med kjøtt, pøs og tørket fisk.
De lo, klaget over «ferske køer» og sommervarmen. Synnøve, utslitt, holdt seg på kanten av verandaen.
Vi ble enige om å jobbe på gården, sa hun.
Å ja, så klart, svarte Mats nonchalant, viftet med en pose kjøtt i lufta. I morgen hjelper vi helt sikkert! Jeg lover.
Men morgenen den sjuende erklærte han:
Vi må dra akuttt. Så synd at vi ikke rakk å hjelpe!
Og med et bredt smil la han til:
Synnøve, pakk med deg den berømte eplekaken og et par glass med ripsmarmelade til veien. Den er jo helt fantastisk!
Synnøve kjente sin indre vrede koke. En uke med tidlige morgener i hagen, endeløs matlaging, vask og omsorg for utakknemlige gjester, kulminerte i en resolutt avvisning.
Vi kommer ikke gi dere noe, sa hun, med en fast stemme som fortsatt skalende. I løpet av uka har dere gjort ingenting.
Mats stivnet, kunne ikke tro ørene sine. Ansiktet hans rødmet, øynene smalnet.
Sånn er dere! ropte han, stemmen sprakk til et skrik. Hvor er gjestfriheten? Vi er jo her med hjertet!
Med hvilket hjerte? brøt ut Synnøve. Dere kom for å slappe av på vår regning! Jeg har jobbet hele tiden mens dere lå i hengekøya og shoppa!
Jonas, som vanligvis unngår krangler, reiste seg ved siden av Synnøve, la en hånd på skulderen hennes og så rett inn i Mats øyne. Med rolig, men bestemt tone sa han:
Mats, du lovet å hjelpe. Men alt dere har gjort er å spise, drikke og klage på varmen.
Hva snakker du om, Jonas! brøt Mats, tok et skritt frem. Vi er familie! Du krever penger for maten! Skam deg, bror!
Kari, som stod ved rekkverket, sukket høyt, løftet armene mot himmelen som om hun ville vise sin forakt, og trakk seg mot bilen.
Hun satte seg i førersetet med et brak, og døren smalt.
Stopp bilen, Mats! ropte hun fra førersetet. Vi blir ikke verdsatt! Og sånn er «familie»
Mats vendte seg mot Jonas og Synnøve. Han skulle si noe, men viftet bare bort dem med en hånd, som om han var ferdig med alle fornærmelser, og hastet mot bilen.
Han slo hardt i bagasjeluken, satte seg i førersetet med en sint mine.
Ansiktet hans forvridde seg av raseri, øynene blandet overraskelse og fornærmelse, som om verden plutselig hadde vendt seg mot ham.
Han ropte over skulderen:
Ta deres kaker! ropte han mens han lukket døren. Vi kommer aldri tilbake!
Da bilen forsvant rundt svingen, stod Synnøve og Jonas igjen på verandaen. En blanding av lettelse og slitenhet fylte dem.
Jonas sukked tungt og sank ned på trappen.
En dyr erfaring, men nyttig, sa han, mens han så på Synnøve med forståelse. Vi får nok færre vandaler fremover.
Synnøve nikket, innså at dette virkelig var en lærerik lekse.
Om kvelden gikk de en tur langs jordet, vurderte arbeidene som fortsatt ventet. Gjerdet trengte fortsatt reparasjon, jordbærene måtte luges, og høyet var ennå ikke ferdig.
De gikk langs stien, lyttet til skumringens lyder i hagen. Synnøve oppdaget at trettheten fra hardt arbeid var mer behagelig enn trettheten av fremmed arroganse.
Om kvelden kokte de te med ripsmarmelade den samme marmeladen Mats hadde bedt om så insisterende. De så ut over vannet, og den lille hytta ved Mjøsa føltes igjen som deres stille verden.
Fra nå av tar vi bare imot gjester som kommer med skråstaver, ikke med telefoner, sa Synnøve, og de lo begge, forstående at i livet er gjensidig hjelp og respekt det viktigste.
