Lina var visst en dårlig kvinne. Veldig dårlig, faktisk så ille at man nesten får vondt av henne, så dårlig som hun var. Alle prøvde å forklare Lina at hun var en dårlig kvinne. Dårlig, og til og med ulykkelig. Selvfølgelig, ingen mann, sønnen er voksen og bor for seg selv. Lina er alene, ingen trenger henne lenger. Hun kom på jobb mandag, og alle skrøt av hvordan de hadde vasket og ryddet hele helgen, noen hadde jobbet på hytta, noen kokt syltetøy. Men Lina sa ingenting, hva skulle hun si? Hun hadde jo ingen mann, barnet var blitt stort, så hun holdt munn. Hun ba om å få gå litt tidlig fra jobb igjen, alle vet at hun pleier å gå et par ganger i måneden. Alle rister dømmende på hodet — alle vet hvor hun skal: for å møte sine utallige elskere. Hele kontoret er overbevist om at Lina har et lass med elskere, for hun er jo så fryktelig dårlig. Lina er dårlig. Veldig dårlig. Alle de andre er ordentlige, gifte damer, opptatt med fornuftige ting, men Lina er dårlig. — Lina, sier mamma, — hvorfor er du slik? — Slik, mamma? — Ustabil, skulle ønske du fant deg en eller annen mann, ærlig talt, datter. Det er ikke for sent å få barn nummer to, nå får jo alle barn etter førti. — Mamma, hvorfor trenger jeg en eller annen mann? Hvorfor skal jeg ha barn nummer to med en vilkårlig fyr? Jeg har jo Ljosja, han holder i massevis… Og den mannen, som du sier, hva skulle jeg med ham, hva skulle jeg gjøre med ham? Jeg har jo Oleg. — Lina! — roper mamma opprørt, — Lina, skjerp deg! Oleg er ikke mannen din! — Hva mener du, ikke min? Han er så visst min, — ler Lina, — han inviterer meg på date en gang i uka, gir meg gaver, hjelper meg å reise på ferie, maser ikke, sender meg ikke til svigermor for å vaske vinduer, forventer ikke at jeg vasker hans klær, krever ikke middag hver dag, belaster meg ikke med problemer, ligger ikke på sofaen hele dagen. Lykke! — Selvfølgelig, alt dette er det hans stakkars kone som får. — Vil du at det skal bli meg? Å nei du, jeg er litt over førti, og jeg har vært gift to ganger, TO ganger, og den lykken løp jeg fra så fort jeg kunne. Min første mann, Ljosjas far, hvis du husker, det var jo ditt påfunn at jeg måtte gifte meg bare jeg var fylt atten, for han var eldre, smartere, elsket meg, respekterte meg, og hadde penger, ikke sant mamma? Fem år, FEM år satt jeg i fangenskap – fikk ikke studere, fikk ikke møte venninner, fikk ikke engang være med Ljosja: «du er for ung, gjør sikkert alt feil», måtte bare slite for ham og hans mor. Ja, jeg var jo smykket inn i gull. Og én gang i måneden leide han meg ut som et dyr for å vise folk: «Se, så ordentlig kone, ikke som de barbiedukkene deres.» Selv stakk han innom dukkene… Og da jeg stakk av og søkte skilsmisse, takk og lov for min gode bestemor, krevde han alt tilbake, til og med undertøyet… Andre gang giftet jeg meg av kjærlighet, studerte og jobbet, husker du, mamma? På dagtid studerte jeg som en gal, tok igjen det tapte, på kvelden jobbet jeg for ikke å være en byrde for dere… — Lina! Hvordan kan du snakke slik? Har jeg noen gang nektet deg mat, suppe, hjelp til deg og barnebarnet mitt? — Ikke du, mamma… Men det finnes jo andre… Pappa for eksempel. Og broren min, Nikita, to voksne gutter, den ene på sofaen, andre foran PC, du sliter på to jobber, løper innom butikken, lager mat, vasker, steller, alt på deg… Så jeg giftet meg igjen, denne gangen uten kjærlighet hadde jeg jo prøvd før. Hva forandret seg? Ingenting. Bare mer mas, jeg var Lina-som-skyldte-alle-alt. Min elskling lå på sofaen, Lina jobbet, hentet i barnehagen, handlet, faren til barnet skulle ikke belastes, min jobb. Ingen bil – mannen trengte den mer, hvordan skulle han kommet seg på jobb? Alle lever sånn, hva betyr det at du er sliten? Hvem skal ellers lage middag? Lagde, dekket på bordet, vasket, luftet mannen, himmel og hav om han ikke fikk sin dose varme og omsorg – så ville han stikke av med en annen. Penger var det lite av? Ja, sånn går det når det bare er DITT barn, hadde det vært hans, arving, kanskje han hadde stilt opp, men ellers, beklager. «Hva mener du, du vil ikke betale for bildeler? Vi er jo en familie.» Du tjener mer uten å gjøre noe, jeg sliter og tjener mindre. Du er heldig… Hva mener du, du drar? Ja vel, gå da, hvem vil ha deg, med barn? Slik var det å være gift, mamma, med en som tjente mer, en som tjente mindre – ingen forskjell. Alle hadde det bra, bare ikke jeg, mamma, bare ikke jeg. — Lina, slik lever jo alle, jenta mi. — Så la dem, mamma! Men ikke jeg, jeg vil ikke. — Hva gjorde du på lørdag? — Jo da, Nikita og Masha dumpet av ungene sine på oss, jeg gikk tur, lagde pannekaker, støvsugde, vasket gulv, vasket klær, la ungene, lagde middag til faren din, strøk klær, satt litt, la meg etter midnatt. Søndag tidlig, pannekaker til barna, så kom Nikita og Masha, jeg lagde kylling, salat, pizza, ryddet litt, kollapset på sofaen og sovnet, faren din måtte vekke meg om natta for å gå i senga… — Mamma, jeg kan ikke huske at du maste med å passe Ljosja? Kan ikke huske at jeg ba deg passe mitt barn slik at jeg kunne løpe ut og slappe av? — Lina, du var så selvstendig, disse… ja, jeg har ikke ord… — Vil du høre hva jeg gjorde forrige helg, mamma? Fredag ringte Ljosja og spurte om jeg kunne passe Timokha – de ville i fjellet. Klart jeg kunne, hvorfor ikke? Timokha er kjæresten Marinas katt, du hadde nok visst det om du ikke var så opptatt med Nikita og hans familie. De kom med katten, leverte pizza, dro av sted. Jeg åt pizza og så serier hele natta, ingen vekkeklokke lørdag morgen. Stod opp, matet katten, brygget kaffe, tørket støv, satte på en vaskemaskin, ringte deg, ville kanskje på museum eller bare en kaffeprat. Pappa svarte, kalte meg snylter: moren din sliter, du driver og leker baroninne og går på museer. Skulle bli fornærmet, men gadd ikke. Jeg dro på museum, det var utstilling av din favorittkunstner, husker du som du elsket ham før? Satte meg på kafé, gikk litt i butikker, dro hjem, katta sov. Søndagen sov vi til elleve, ville invitere deg på båttur, Masha svarte i telefonen, du var opptatt, sikkert med oppvask eller rydding. Om kvelden ringte Oleg og inviterte meg på restaurant, vet du, jeg gikk – hvorfor ikke? Jeg er fri kvinne, spør ham ikke ut om konas liv, vi snakker ikke om sånt, han belaster ikke meg, jeg ham ikke. Hadde en flott kveld, gikk hjem og sov, opplagt på jobb mandag. Jeg prøvde å treffe ikke-gifte menn også, mamma. Men det er et mareritt. Enten er de guttunger som vil ha en mamma, eller bitre med ekskoner, masse barn. Én ville jeg skulle «selvsagt» elske hans barn som mine, for sånn er jo kvinner! Han skal betale bidrag til eksen han også, for hun er jo barnas mor, men leve kan vi på min lønn – resten går til hobby, han fisker. Til gjengjeld vil han gi meg gratis fisk. Jeg spurte om han ville hjelpe mitt barn, ble han sur: Ljosja har jo sin egen far, han får hjelpe. Rettferdig? Javisst, derfor sendte jeg ham på dør – Ljosja har jo også en mor, nemlig meg. Ja, mamma, jeg har fått Oleg. Ja, jeg er dårlig i alles øyne, men jeg skammer meg ikke et sekund for at jeg lever som jeg gjør. Det som gjør vondt, er at DU lever slik du gjør, derfor prøver jeg å dra deg ut av huset, som i dag, mamma, jeg løy til deg og far om at jeg trengte hjelp. Mamma, jeg har det bra, men nå skal du få bruke tid på deg selv, være med meg, datteren din. — Er du sprø, Lina, hva med pappa? — Hva er galt med pappa? Er han syk? — Nei, men… middagen… — Jeg tror ikke et sekund at det ikke allerede står en gryte mat klar. — Men må jo varmes, og dessuten, Nikita… — Mamma! Nå kan jeg faktisk bli fornærmet, ærlig talt… Jeg vet at jeg er dårlig, men la meg få være god en stund, bli med og slapp av… vær så snill! På jobben mandag deler damene historier om hvor sliten de er etter å ha «slappet av». Men Lina smiler lurt; alle vet at Lina er dårlig, hun går dansende gjennom livet og smiler for seg selv om noe bare hun vet. Alle er jo sikre på hva Lina tenker på – det må jo være noe dårlig.

Line var dårlig.
Veldig dårlig, faktisk nesten synd på henne, så dårlig var Line.
Alle prøvde å få det inn i kvinnen at hun var dårlig.
Dårlig, og dessuten ulykkelig.
Klart, hun har ingen mann lenger, sønnen hennes er voksen og bor for seg selv nå.
Line er alene, ingen som trenger henne.
Hun kom på jobben mandag, og alle skrøt til hverandre om hvor mye de hadde vasket og ryddet hele helgen.
Noen hadde jobbet på hytta, noen hadde kokt syltetøy.
Men Line sa ingenting, hva skulle hun si? Hun hadde jo ikke noe å komme med, ingen mann, barnet utfløyet, så hun satt der og tidde stille.
Hun ba seg fri litt tidligere i dag, alle vet at hun reiser hjem litt tidligere noen ganger i måneden.
De rister på hodet med opphøyd fordømmelse alle vet jo hvor hun skal: møte alle elskerene sine.
Ingen på jobben er i tvil: Line har haugevis av elskere, for hun er jo så dårlig.
Line er veldig, veldig dårlig.
De andre er jo gode kvinner, gifte og travle, men Line hun er dårlig.
Line, sier mamma, hvorfor er du sånn da?
Sånn hva da, mamma?
Ja, så uforløst, kunne du ikke funnet deg en kar i det minste? Det er da ikke for sent å få ett barn til alle får jo barn etter førti nå for tiden.
Mamma, hvorfor skulle jeg ha en eller annen kar? Hvorfor skulle jeg ha et barn til, med hvem som helst? Mamma, – sier Line oppriktig forbauset, – hva skal jeg med det? Jeg har en sønn, Thomas er mer enn nok …
Og en mann, slik du snakker om, hva skal jeg med ham? Hva skal jeg bruke ham til? Jeg har jo Ole.
Line! utbryter mamma fortvilt, Line, skjønner du ikke, Ole er ikke din mann!
Hvorfor ikke det? Han er så absolutt min, ler Line, han inviterer meg på date en gang i uka, gir meg gaver, hjelper meg å reise på ferie, maser aldri, sender meg ikke for å vaske vinduer på moren hans på hytta, forventer ikke at jeg skal vaske boksere og sokker, krever ikke middag, plager meg ikke med problemene sine, opptar ikke plassen på sofaen.
Det er himmelsk!
Ja, himmelsk for deg – det er kona hans som må ta støyten.
Du vil vel ikke at jeg skal ta alt det der, du da, mamma?
Å nei, jeg sier pass. Jeg er litt over førti, jeg har vært gift to ganger, faktisk, vil du tro det, og jeg løp fra all denne lykken som om det brant under tærne.
Min første mann, Thomas’ far, om du ikke har glemt ham, dere insisterte på at jeg måtte gifte meg så snart jeg fylte atten, for han var eldre, altså klokere, seriøs, elsket og respekterte meg, og han var jo trygg økonomisk ikke sant, mamma?
Fem år, fem hele år satt jeg som i fangenskap. Fikk ikke studere, ikke treffe venninner, engang Thomas fikk jeg knapt holde på med ung som jeg var, kunne jo gjort noe feil, det var bare å streve for ham og svigermoren hans.
Men jeg hadde gull, da, det skal sies.
En gang i måneden luftet han meg ut, viste meg fram for folk se, kona mi, ung og skikkelig, ikke som dukkene deres.
Sant nok, selv syntes han dukkene var greie nok å besøke…
Da jeg rømte og søkte skilsmisse, takket være bestemor som hjalp meg, krevde han tilbake alt til og med trusene mine …
Andre gangen giftet jeg meg av kjærlighet, jeg gikk på skole og jobbet i tillegg, husker du, mamma?
Studerte som en gal på dagtid for å ta igjen det tapte, jobbet på kvelden for ikke å være en byrde for deg og far …
Line! Hvordan kan du? Har jeg noen gang klandret deg? Har jeg nektet deg en brødskive, en suppebolle, hverken for deg eller barnebarnet mitt?
Nei, ikke du, men det er ikke bare du … Far var redd jeg skulle legge beslag på din sterke rygg og bli sittende der med barnet mitt.
Hva mener du?
Jeg mener far, hvem andre? Og lillebror, Nikolas, stor kar den gangen, men levde som en unge, hvorfor skulle han gjøre noe du fantes jo, mamma.
Du hadde to jobber, rakk alltid innom butikken, for det var jo sultne unger hjemme, én på sofaen, en annen foran PC-en …
Du lagde mat, vasket, strøk klær …
Så av kjærlighet giftet jeg meg igjen for uten kjærlighet hadde jeg jo allerede levd nok.
Og hva endret seg?
Ingenting. Det ble bare mer slit, Line ble til hun som skylder alle alt.
Den elskede lå på sofaen, Line på jobben, så hente i barnehagen det var jo mitt barn, Gud forby å belaste en mann, barn er da ikke hans jobb, mannen er jo sliten nok.
Inn i butikken, bære alt selv, barn, varer, hadde jo ikke bil.
Hvorfor skulle jeg ha det? Klart mannen trengte det mer, skulle han reise på trikk til jobb, kanskje? Alle kvinner har jo det sånn hva betyr det at du er sliten? Hvem skal lage middag da?
Så lagde jeg mat, dekket på, mata alle, vasket klær, strøk, og hvis du ikke var snill med mannen, fikk han vel ikke sin dose varme og kjærlighet da drar han sin vei, det skatten …
Penger er det lite av? Det er jo ditt barn som mangler, hadde du fått hans ja da hadde det vært noe annet, da kunne han kanskje giddet, men nei, finn deg en annen dust som vil forsørge deg og ungen din.
Beklager, ikke min greie
Hva mener du, jeg ikke får penger til å reparere bilen? Hva så om det er min? Vi er vel familie.
Se bare, hvor mye du tjener på å ikke gjøre noe, sammenlignet med meg.
Du er så heldig …
Hva mener du, du går fra meg?
Å, dra du, hvem vil ha deg, med barn og greier, haha!
Sånn var det, mamma, jeg har vært gift både med en som tjente mer, og en som tjente mindre. Det spiller ingen rolle.
Alle hadde det bra, bare ikke jeg, mamma det var bare jeg som hadde det vondt.
Line, men sånn er jo livet, jenta mi.
La det være for dem, mamma! Men jeg vil ikke, jeg nekter.
Hva gjorde du på lørdag?
Nikolas og Maria droppet av Oda og Vebjørn hos oss, så jeg var ute med dem, lagde lapper, ellers gjorde jeg ikke så mye, tørket støv, støvsuget, vasket gulv og klær, la barna mate pappa, stryke tøy, så var klokka over midnatt før jeg la meg.
Og søndag tidlig var barna oppe og ville ha flere lapper, så var det Maria og Nikolas til middag, jeg stekte kylling og lagde salater, bakte pizza, ryddet litt før jeg sovnet klokka elleve …
Mamma, jeg kan ikke huske at du stormet til for å passe Thomas? Jeg kan ikke huske at jeg noen gang dumpet ham på deg, så jeg kunne hvile øynene?
Du har alltid vært så selvstendig, men de der … har ikke ord …
Men vil du høre hva jeg gjorde forrige helg, mamma? Fredag ringte Thomas og spurte om jeg kunne ta Tim, kattungen til Maren, kjæresten hans, for helga. De skulle til fjells.
Klart jeg sa ja, hvorfor ikke?
Tim er Marens katt, og hadde du vært litt mindre opptatt av Nikolas og familien hans, ville du kanskje visst hva barnebarnet ditt driver med.
Så kom de, satte fra seg katta og pizza til meg før de dro.
Jeg koste meg med pizza på kvelden, satte på en serie jeg trengte jo ikke kaste meg opp tidlig på lørdagen.
Morgenkaffe, mat til Tim, tørket litt støv, la inn vaskemaskinen, ringte deg tenkte å invitere deg på museum eller bare på en prat.
Det var pappa som svarte du var opptatt, hadde våte hender med oppvasken.
Han kalte meg snylter og sa moren min sliter seg ut, mens jeg fjaser rundt i museer.
Jeg tok meg nesten nær, men kom på bedre tanker han har jo alltid rett, pappa.
Jeg gikk på museum, utstillingen til din favorittkunstner, husker du hvordan du tidlig likte ham.
Etterpå tok jeg en kaffe, gikk i butikker, kom på Tim, reiste hjem katta sov som en stein.
Hadde ikke lyst til å gå noe mer, sofatid og serie.
På søndag sov jeg og Tim til elleve, tenkte jeg skulle invitere deg med på båttur, men det var Maria som tok telefonen med munnen full av kake du var sikkert opptatt med å rydde bordet eller vaske opp.
På kvelden ringte Ole og spurte om jeg ville bli med ut å spise, og jeg gikk. Hvorfor skulle jeg ikke?
Jeg er en fri kvinne, jeg spør ham aldri om kona hans, hvordan det går imellom dem, vi snakker ikke om sånt, jeg plager ikke ham med mine problemer heller.
Jeg hadde en strålende kveld, sovnet glad og dro på jobb uthvilt mandag morgen.
Jeg har prøvd å treffe single menn, mamma.
Det er et mareritt.
Enten er det gutter som vil ha en mor, eller menn som er bitre etter én, to eller tre ekteskap, med barn i fleng.
Ser du sånn på meg, mamma? Verden har forandret seg, skjønner du.
En sa rett ut at jeg måtte ta vare på alle barna hans det var min forpliktelse som kvinne å elske dem alle sammen.
Resten av lønna hans etter barnebidrag og ekskone skulle gå til fisking, og jeg ble lovt mye god mat
På spørsmålet om han ville hjelpe mitt barn, ble han sint Thomas har jo far, det holder.
Rimelig?
Klart det, derfor sendte jeg ham rett på dør Thomas har meg også.
Så har jeg blitt dårlig, grådig, smålig, slu ja, prøvde til og med å henge ungen min på en stakkars mann for å få et lettvint liv …
Så nå, mamma, har jeg Ole.
Ja, jeg er dårlig i deres øyne, men jeg har ikke det minste dårlig samvittighet jeg liker faktisk måten jeg lever på.
Det som svir og gjør vondt, er egentlig hvordan du lever, mamma. Derfor prøver jeg å dra deg ut, som i dag, jeg løy litt om at jeg trengte hjelp.
Mamma, det går bra med meg, og nå skal vi ut og gjøre noe for oss selv du skal få tiden din, sammen med meg, datteren din.
Du er gal, Line, hva med pappa?
Hva er det egentlig med pappa? Er han syk?
Nei, men middagen …
Mamma, ikke si at du ikke har middagsmaten gjort klar.
Jo, men den må varmes og dessuten, Nikolas …
Mamma! Nå blir jeg fornærma, på ordentlig jeg vet at jeg er dårlig, men la meg få være god med deg, kom igjen, la oss kose oss vær så snill …
På jobb på mandag diskuterer damene hvor slitne de ble av å slappe av.
Line smiler lurt, danser gjennom korridorene med et smil ingen forstår.
Alle vet jo hvilke tanker Line har selvsagt er de dårlige.