Lillemor
Han kalte henne Lillemor allerede da de ble kjent, i det han sank ned i stolen ved siden av meg, en like rød og slitt fløyelsstol som den jeg, Ingrid, satt i.
Han lot blikket gli rundt i salen et øyeblikk før han så på meg.
Hva, Lillemor, kjeder du deg? sukket han og forsøkte å slenge det ene beinet over det andre, men det trange mellomrommet mellom radene i konserthuset gjorde det umulig. Den spisse skoen hans støtte mot setet foran, ankelen bøyde seg ukomfortabelt, og Morten rynket på nesen.
Jeg valgte å overse ham, festet blikket på scenen og lot som om jeg var opptatt, selv om det som skjedde der var totalt uinteressant. Sammenpressede bord i en stripe, talerstol, folk som fiklet med utstyrakkurat som alltid på slike konferanser. Og så disse varme, litt innestengte lokalene.
Jeg har aldri trivdes særlig i store folkemengder, når man sitter tett i tett, skulder mot skulder, og det ikke finnes mulighet til å trekke seg unna.
Jaja trakk Morten på det og klødde seg på haken. Det er bare vas dette her! Du vet, Lillemor, vi kommer ikke til å høre noe spennende i dag. Tro meg! Jeg har lest alle innleggenedet er jobben min. Ikke noe vettugt.
Jeg snudde meg og så strengt på ham.
Pent kledd var han, i dress og slips. Skoene, se der, var rene. Likevel var det noe som ikke stemtehan minnet meg om en vilter gutt som hadde havnet i feil klær. En luring og en skøyer, ikke en typisk kontorrotte. Og håret hans sto til værs, og Morten hadde dessuten to hårvirvler, der pelsen la seg i myke krøller.
Morten, rakte han ut den brede hånden før jeg fikk sagt noe. Hva sier du, skal vi spise lunsj? Du er så tynn og liten, jeg har lyst til å få deg til å spise litt. Klart vi skal det! Kom, vi stikker!
Lysene var blitt dempet, ledere, nestledere og viktige ansatte strømmet inn på scenen, og publikum begynte å klappe, men Morten nølte ikke: han trakk med seg sin Lillemor, trampet på folks tær underveis, mumlet «unnskyld» og stappet slipset sitt inn i dressjakka igjen, til ingen nytte.
Hva holder du på med?! Slipp meg, hører du! Jeg vred meg løs, men han holdt hardt og jeg måtte småtrave etter ham mot utgangen.
Vi kom ut i foajeen akkurat da folk inne i salen begynte å hamre på mikrofonene og ba om stillhet.
La meg være! Jeg må tilbake, jeg skal ta notater, dette er jobben min! Jeg rygget indignert bakover, klemte blokka til brystet, mistet pennen og begynte å bøye meg, men Morten var raskere.
Gidd nå ikke det der, Lillemor! Jeg sender deg alle referatene, kan lese dem hjemme. Nå trenger du mat. Men først: vann. Du er blek og pulsen din banker alt for fort. Se, hva sa jeg! Han tok meg om håndleddet, klikket med tungen. Luft og mat, ikke flere konferanser!
Faktisk var jeg ikke i form, hjertet dundret, og blodet hamret i tinningene.
Ingen hadde noen gang stelt slik med meg, ikke tatt seg sånn av meg før. Det var alltid jeg som hadde tatt ansvarmamma, ektemann, datter. Det virket som det normale. Slitsomt, og av og til lengtet jeg etter å bare kunne slippe taket, lete etter litt lettsinn, drikke vin og le, som damene i romantiske filmer, men det ble aldri sånn.
Men nå gav Morten meg muligheten.
Plutselig satt jeg ved et lite bord på en hyggelig restaurant like ved, og kelneren kom med to glass presset juice, så oransjegult og intenst og levende at det så ut som sola i et glass.
Her, drikk. Og noe vann. Sånn Hva skal vi ha til mat? spurte Morten.
Det var åpenbart at han likte meg. Ingrid er da ikke så verstsmal, slank, ganske søt egentlig. Jeg kunne kanskje hatt suksess hos menn, hadde det ikke vært for den evige masken av utmattelse og håpløshet. Over førti, familien er etablert, kjærligheten er borte, alt har blitt hverdaghva er det å blomstre for?
Men Morten likte selv denne slitne Lillemor.
Jeg trenger ingenting. Jeg skal bare puste litt, så går jeg tilbake! Jeg føler meg bedre allerede! mumlet jeg.
Ja, ja! nikket Morten. Men først litt stekt torsk, grønnsaker, en salat Og hva drikker du, Lillemor?
Han kikket opp fra menyen, strøk det strittende håret vekk fra pannen, litt frekk, luktet av kald aftershave og sigaretter, og så på meg.
Jeg rødmet og rynket pannen. Hva tenkte jeg på? En vilt fremmed mann drar meg inn på restaurant, mater meg, kaller meg Lillemor, til og med retter på luggen min Og jeg, jeg blir bare myk, og kjenner det krible i hele kroppen.
På stedet han rørte meg, ble huden glovarm, og jeg fikk frysninger langs ryggen.
Vi drakk hvitvin, Morten fortalte historier fra tiden hans som sesongarbeider på byggeplasser, så på anlegg i Nord-Norge, og til slutt
Og etterpå, Lillemor, startet jeg og Rune, en kamerat, vårt eget firma. Ikke noe stort, vi bygde hytter, samlet folk rundt oss, og så var vi i gang. Man vil jo ha det bra, ha det varmt og trygt om vinteren. Vi visste hvordan! Spis nå, Lillemor! nikket han stadig mot tallerkenen min. Skål for deg! Vet du, så snart jeg så deg, tenkte jeg: «Den jenta må vi få mat i!» Vil du ha mer?
Jeg ristet på hodet. Jeg «fløt avgårde»av vinen, den gode maten, og fordi dette for første gang på mange år, egentlig for første gang i det hele tatt, var én som «ville at jeg skulle ha det godt» bare fordi jeg var en liten jente; sliten og sulten.
Slik var det aldri hjemme. Hele barndommen bodde jeg alene med mamma. Hun jobbet hele tiden, og da jeg våknet om morgenen, var hun allerede reist. Kveld etter kveld ventet jeg opp henne, varmet rester, vasket opp mens hun tok en dusj, og vi sovnet alltid sent.
På julaften kom mamma, Mona, hjem nærmere elleve. Hun jobbet på butikken, og de siste timene før stenging hadde alltid god omsetning.
Mona var sliten og blek. Jeg la frem festkjolen hennes, hjalp henne å sette opp håret til selskapet, og så gikk vi ut til gjestene.
Gjestene var alltid dernaboer, venninner, enkelte slektninger som plutselig dukket opp, glade og småfulle. Alle satt rundt bordet, spiste og skravlet, og jeg passet på mamma så hun ikke sovnet etter første snapsen.
Mona drakk bare akevitt, mente vin var tull, men akevitt, det var sakene!
Kroppen hennes taklet det ikke lenger, så hun sovnet ved bordet. Jeg pirket henne i siden, hun spratt til og kom på hvor hun var, forlangte mer å drikke, holdt toast og lo med en slags sår latter. Hvordan skulle jeg være «liten jente» da? Helt utenkelig.
Jeg giftet meg tidlig. Geir var nesten ti år eldre enn meg, rolig, velutdannet, men fjern og sparsom på ord. Jeg føltes som en tannhjul han hadde installert i maskineriet, nyttig, pen og flink til å stelle, men mer enn det ville han ikke gi.
Ikke at jeg trengte det, tror jeg. Romantikk og lidenskap var for den første tiden, kroppen vil jo ha sitt, men det gikk snart over. Det viktige var at jeg hadde fått mitt eget hjemikke lenger sammen med mamma og hennes tunge ben og slitne blikk mot bakgården, men en egen, eller rettere, Geirs leilighet: kjøkken, stort bad, fin balkong, to rom, et gedigent bibliotek og en mann. Folk misunte meg; hvem fikk gifte seg og i tillegg slippe svigerforeldre? Luksus!
Aldri, hverken fra barndommen til den dagen jeg møtte Morten, hadde jeg vært noe annet enn Ingrid, evt. Ingrid-Kristine.
Geir, mamma, venninneralle kalte meg Ingrid.
Så kom «Lillemor». Og vin, og mat, og én som brydde seg om Lillemorhva hun tenkte, hva hun ville.
Geir hadde aldri brydd seg sånn. Joda, vi diskuterte husarbeid, store innkjøp, ferieplanermen det var Geir som tok avgjørelsen; mine innspill druknet ut av vinduet, der lydene fra bakgården trengte inn. Geir skulle alltid ha frisk luftå lukke vinduet var bannlyst, ikke relevant om noen frøs.
Morten sørget straks, da vi kom på restauranten, for å finne oss en krok, uten trekk fra døren.
Omsorgsfull
Han spurte og gravde. Ja, jeg er gift. Jo, jeg har en datter, hun heter Ragnhild. Ragnhild går på Høgskolen, skal snart på utveksling, jeg fant en fantastisk språklærer til henne for noen år siden, og nå reiser hun ut i verden.
Vi «planla» ikke Ragnhild, drømte aldri om henne. Vi «lagde» henne, slik Geirs mor insisterte på at han måtte bli far. Jeg var ung, så det burde gå fort og greit. Men det tok tid. Vi jobbet for det.
Da jeg omsider ble gravid, vegret Geir seg for nærkontakt, tok ikke i magen, snakket aldri til barnet inne i meg. Han syntes det var rart, fremmed, nesten ekkelt.
Hun får da komme ut først, så snakker vi sammen, Ingrid. Når har du time? spurt han, likegyldig om jeg hintet om at jeg trengte støtte. Kan kjøre deg til legen.
Han kjørte, og hentet oss på sykehuset, med gjester og sjampanje, og sa «takk for datter». Han fulgte med på altvekt, melkemengde, mat, vaksinering. Da helsesøster kom, sjekket han at hun hadde vasket hendene, blåste på stetoskopet så det ikke skulle være kaldt mot Ragnhilds hud.
Er du sliten? venninnen Anne lurte, da hun så meg under øynene. Det er ikke bare stas å få barn Hjelper Geir?
Jeg trakk på skuldrene. Han hjelper vel. Men det blir liksom aldri nok.
Det var nesten komfortabelt å være offer. Slitne Ingrid, alltid på farten, som folk syntes litt synd på, og Geir fikk ofte høre det; han tok jo ikke vare på kona si!
Men Morten, han syntes oppriktig synd på meg, tvang på meg delikatesser, og jeg rødmet og protesterte.
Nå må du faktisk spise, Lillemor! rynket han brynene. Jeg lar deg ikke slippe unna.
Jeg beit meg i leppa, så trist bort på redningsmannen min, men spiste.
Han fulgte meg til t-banestasjonen, jeg sa jeg måtte gå videre alene, skylde på gjøremål.
Samme kveld tikket det inn referater fra alle innleggene på e-post.
«Til Lillemor fra Morten!» stod det under.
Jeg lukket pc-en fort, men Ragnhild hadde visst fått det med seg, hevet brynene.
For noen barnslige kallenavn! utbrøt jeg. Dette er offisielle papirer, og så tuller de sånn!
Men Ragnhild hørte ikke, satte på musikken og slo over i sin egen verden.
Ingrid, Ragnhild, jeg er hjemme! Middag, nå! ropte Geir fra gangen.
Geir, sliten etter t-bane og stappfull buss, rev av seg skjorta, gikk i bare buksa, tok av de også, dro på seg shorts med grønne flamingoer, åpnet balkongdøra og trakk pusten.
Han luktet svette, syrlig, etter gårsdagen.
Jeg gidder ikke dusje så ofte, Ingrid! Du får gi deg, det klør så fælt etterpå. Jeg dusjer i morgen. Ferdig snakka. Nå, mat.
Vi spiste ordløst, hver med sitt. Jeg tenkte på Morten, på friskheten hans, høfligheten
Han ringte meg allerede neste dag på jobben.
Hei, Lillemor! Hvordan går det? Har du spist? hørte jeg stemmen hans, og ble stressa, så meg uvillig omkring for å sjekke at ingen hørte. Det føltes som høyttaleren på telefonen jobbet på full guffe.
Nei nei, jeg har ikke rukket det ennå. Det er mye å gjøre, stotret jeg fram. Lillemor. Jeg var en Lillemor, svak og skjør Det kriblet i ryggen.
Slipp alt, kom ned. Jeg sitter på kaféen i bygget deres, ikke rare stedet, men vi må da spise noe. Kom ned!
Jeg fikk mumlet ut en unnskyldning, spurte om fri fra kollegaene, gikk inn i heisen og sto en stund og visste ikke hvilken knapp jeg skulle trykke på. Ansiktet brant knallrødt; sikkert alle visste at Ingrid-Kristine skulle på date.
Ja, jeg kalte ham min elsker. Det var nytt, galt og spennende.
Den dagen hadde Morten på seg t-skjorte og jeans, håret rufsete, alltid frisk.
Vi drakk kaffe, jeg fortalte små ting fra barndommen, han lyttet.
Lillemor, du er vakker, vet du det? avbrøt han plutselig. La oss kjøpe deg noe! En kjole. Jeg har en kompis i en av butikkene. Jeg vil se deg i kjole.
Han fikk det til også. Ikke akkurat der og da, men om kvelden tok han meg med til Gunerius og satte seg på benken mens butikkdamene flakket rundt meg.
Gud, hvordan han så på meg! Sultent, begjærende! Geir var ingenting sammenlignet.
Jeg har aldri opplevd maken! hvisket jeg senere til Anne, min trofaste bestevenninne. Bare på film, jeg trodde aldri noen skulle SE på meg sånn. Jeg følte meg som kvinne. Det er ille, men jeg likte det.
Hva med Geir? lurte Anne siden.
Han vet ingenting. Og det skal han ikke. Jeg skjønner ikke hva jeg selv vet! ristet jeg på hodet. Du må ikke si noe, hører du? Ta vare på kjolenhvordan skulle jeg forklare DEN?! Den kostet jo en halv månedslønn! Gud, hva skal jeg gjøre?
Anne bare trakk på skuldrene. Det som skjer, det skjer.
Jeg begynte å komme sent hjem, lagde enkel mat uten selv å spise, satt ofte og rørte i den kalde teen min.
Mamma, kan du skjære litt brød? ropte Ragnhild mange ganger, gikk selv til brødboksen. Alt brødet er borte! mumlet hun irritert til slutt.
Jeg nikket, indre rynket og trakk meg tilbake på rommet. Drømte meg bort.
Geir og Ragnhild sendte meg forundrede blikk.
Jeg kunne drømme lenge. Håndflatene var alltid klamme, nervene i høyspenn.
Morten var øm, kunne kysse, han lo av min keitethet, kalte meg Lillemor, mata meg, ga meg gaver jeg måtte gjemme hos Anne, sendte penger rett på konto, og begynte å sende meg meldinger om natta. Jeg sprang ut av soverommet, låste meg inn på badet, leste dem, slettet, ventet, leste igjen. Så slo jeg av mobilen, vasket ansiktet, la meg igjen.
Geir rullet over, kastet armen over meg, harket og mumlet noe. Jeg gryntet og ble liggende, stiv. Ja Synd det er Geir som er mannen min… Synd at jeg aldri før har visst hvordan det er å være Lillemor, elsket, begjært og vakker. Alle de årene Bortkastet.
Men nå har jeg Morten, han er min lykke.
Vi møttes hjemme hos ham, en flott lys leilighet med store vinduer, ikke gardiner, og utsikt over Barcodebyen badet i lys. Jeg ble svimmel av champagne og Mortens aftershave. Lakenene var glatteekte silke
Verden eksploderte i gnistregn, fyrverkeri ut over natten, diamantdryss på silkelaken. Magisk
Hjemme var alt tungsinn og uro. Jeg følte at alle visste om Morten. Ragnhild kikket rart, Geir så strengt på meg.
Så jeg fant på påskudd for å komme sent hjem, kom når alle la seg. Da kunne jeg sitte alene på kjøkkenet, drikke pulverkaffe og drømme
Ingrid! Hvor er du? Jeg har kjøpt kål, vi skulle strimle den sammen, hørte jeg Geirs stemme gjennom mobilen. Jeg kikket engstelig bort på Morten, som plasket rolig i kanten av det åpne bassenget, et ingeniørvidunder.
Jeg hadde aldri badet på Frognerbadet før, men Morten hadde tatt meg med, beordret meg til å ta på badedrakt. Vi svømte sammen mens disen steg fra det varme vannet. Folk var få, det var deilig. Fra toppen av stupetårnet så vi lysene fra skøytebanen oppe på Slottsplassen. Jeg så bare på Morten. Endelig hadde jeg funnet kjærligheten. Endelig.
Kål? pep jeg, svøpte meg i håndkleet. Glem det. Jeg kommer hjem sent i dag. Jeg og Anne dro til bassenget. Jeg må jo trene ryggen. Vi skaffet klippekort. Kål kan vi ta i morgen. Glem det, Anne roper på meg. Hadet!
Jeg la på, rød i ansiktet. Måtte varsle Anne, hvis Geir prøvde å ringe henne!
Jeg ventet til Anne svarte. Hvisket nervøst om bassenget.
Ingrid, jeg stakk innom dere med karvefrø til kålen. Jeg var på Torvet, kjøpte litt, måtte bare innom. Geir hadde allerede satt på vannet til te, svarte Anne helt rolig. Karve tilfører jeg gjentok hun.
Jeg bet meg i leppa, snudde meg etter Morten. Han sto nå på stupetårnet, flexet musklene, klar til å hoppe. Nede ved kanten lo noen unge jenter.
Så, jentene! En, to, tre! ropte Morten over vannet, kastet seg ut, landet elegant. Han vinket ivrig. Ingrid, kom hit! Kvelden har akkurat begynt!
Jentene glante på «Ingrid». Og plutselig følte jeg meg kjip, helt vanlig, med slapp mage og dvask bak. Og jeg svømte som en padde, fektet klønete i vannet. Smerten i blikket brøt gjennom igjen.
Mortens «jentegjeng» begynte med vannpolo, de plasket rundt ham, prøvde å leke. Han lo og lekte med; så ikke ut til å savne meg. Han skjønte vel regnestykketfamilie, kål, plikter. La gå!
Gang og stue var mørke da jeg kom hjem. Kun kjøkkenet lyste opp.
Geir satte uten et ord en stekepanne foran meg med eggerøre.
Sulten kanskje, etter bassenget? Spis. Skal jeg skjære opp litt pølse? Og helte en stor kopp te.
Jeg ristet på hodet, turte ikke se på ham. Tok fort tak i gaffelen, pirket i maten.
Visste han eller ikke? Og hva nå? Hvorfor var han så rolig?
Ingrid sa Geir etter lang stillhet. Anne kom med noen bæreposer. Hun ville styre kjøkkenet, men jeg jagde henne. Dette er ditt kjøkken, hva skal hun der? Hun sa posene Ja hun sa de var dine. Men hvorfor skulle de være dine, Ingrid?
Sakte løftet jeg duken, glodde på posene under bordet, og trakk på skuldrene.
Ja, ikke sant, det henger jo ikke på greip! Geir, nesten lettet, reiste seg. Skjenk gjerne te til meg også. Nei, forresten, hent konjakken. Jeg trenger en konjakk, ba han.
Jeg spratt opp, fant skjenken, men stoppet plutselig.
Lillemor, hørte jeg ham si. Jeg snudde meg brått, møtte blikket hans. Jeg sa at Lillemor søler smuler på bordet, du må tørke av. Ragnhild griser alltid med brød. Ta en klut, tørk av, sa han rolig, så hardt på meg og snudde seg vekk.
Vi drakk konjakk sammen, tause, bange for blikkontakt.
Til slutt gikk Geir og la seg.
Anne, hør, han er borte! Han tok på seg, la nøklene på skapet. Anne! Jeg hulkgråt i telefonen, stirret fortvilt på mitt eget, forvrengte speilbilde, og så hvor lite pen Lillemor var nå, tre timer etter badet med Morten. Håret luktet klor, ryggen dundret av tretthet. Anne! Hvordan kunne han? Er det slik ekte menn gjør? Han forlot oss!
Jeg knyttet neven, slo i bordet.
Som en ekte mann, Ingrid. En annen ville slått deg, skjelt deg ut. Geir bare gikk, fra sitt eget hjem! Og du våger klage på ham? Anne lo litt. Jeg har alltid lurt på hvor det glapp for dere. Dere har jo penger, Ragnhild klarer seg, og Geir drikker ikke, fikser alt i huset, reiser på ferie med dere. Kan det bli bedre? Ville det vært bedre om han var en slabbedask som lå på sofaen og drakk øl? Men du ville ha drama, blomster, oppmerksomhet. Vet du, enda jeg misunner deg litt; ikke på grunn av Morten, men på grunn av Geir
Jeg la telefonen fra meg, krøket meg sammen, og gråt stille.
Ragnhild klarte eksamen, reiste på hytta med venner. Hjemme snakket hun ikke med meg, la igjen en lapp om at jeg ikke skulle forstyrre.
Morten dukket opp en uke senere, sto i mørket utenfor blokka.
Hei, Lillemor! sa han, rød av kulde og gjemt bak kragen på skinnjakken. Har du savnet meg?
Jeg hadde ringt ham et par ganger, ville gråte ut, han svarte ikke, men nå kom han selv
Morten sa jeg matt. Hva gjør du her?
Jeg lette etter bilen hans.
Jeg måtte til deg. Det er på tide å betale tilbake, Lillemor! Morten slo armen rundt meg.
Hva babler du om? Hvilke «tilbakebetaling»?
Nå ble jeg virkelig redd, prøvde å komme løs, men hånden hans holdt fast om albuen.
Jeg har matet deg, har jeg ikke? Skjemt deg bort? visket han syrlig i øret. Nå trenger jeg hjelp, jenta mi. Penger. Du har morens leilighet, fem millioner får vi for den. Kom igjen, vi selger. Og denne, den du bor i. Kom, vi tar en prat.
Lillemor gispet, men slapp ikke unna, beina ristet da jeg gikk mot inngangsdøra, ba stille til Gud om at noen måtte dukke opp. Men gårdsplassen var folketom.
Skynd deg, Lillemor, jeg fryser, dyttet Morten meg mot døren.
Jeg begynte å gråte, sank mot snøen, da Morten plutselig slapp, slo ut med hodet og gikk rett i bakken med et stønn.
Over ham sto Geir, uten lue, bustete, forbannet, med knyttede never.
Kom deg vekk! Vekk, hører du?! Ellers skal du få bank! vrælte han, og løp på Morten. Jeg grep tak i Geir, ville stoppe ham.
Morten så fort hvem det var, lo ekkelt, men knep igjen etter en skikkelig knyttneve i ansiktet.
Forsvinn! Du viser deg aldri her igjen, hører du?! ropte Geir, rakte etter lua han hadde mistet, tørket nesa og gikk mot meg. La oss gå hjem. Det er kaldt.
…
Hva vi to pratet om den natta, hvilke sår vi rev opp, er det bare månen utenfor og vinden gjennom det åpne vinduet som vet. På bordet sto to ubrukte tekopper og den gamle klokka tikket. Så tok mørket oss, og vi ble toektefolk som likevel valgte å leve videre
Ingen kalte meg noensinne Lillemor igjen. Om noen sa det, hadde jeg bare rykket til og snudd meg vekk.
Morten dukket aldri opp igjen. Det hjalp lite å temme Lillemormannen min var rett og slett for standhaftig.
Noen måneder senere overhørte han meg på bussen, jeg snakket med noen om mammas leilighet og hvor tungt jeg hadde det. Morten skjønte han kunne hjelpe, bli med på å løse boligsituasjonen, og kanskje lindre min ensomhet. Hadde han handlet mer varsomt, kunne han fått viljen sin. Men han hastet for myebusinesspartneren Rune krevde ham for penger, og da gjorde desperasjonen ham brutal. Det mislyktes. Men det finnes alltid flere «Lillemødre» der uteglemte, triste, undertrykte. Morten ville nok snart finne en annen å «ta seg av» og en ny gjeld å kreve inn.
Mens jeg satt i vår slitne leilighet, prøvde jeg å forstå hva jeg egentlig har lært. Kanskje handler lykken ikke om å bli sett som noen andres Lillemor, men om å se seg selv, og holde fast på det som er virkelig. Det viktigste er å ta vare på kjærligheten hjemme, og ikke la fremmede ord og ømme blikk vippe en av pinnen.
