Den lille Synnøve vandret gjennom en skyggelagt gate i en drømmeaktig Oslo, hvor husene svøpte seg i tåke og lyset brøt seg i krystallklare bruddstykker. Hun kan ikke forstå hvorfor foreldreene hennes så kaldt avviste henne. Faderen, Knut, ble stadig irritert, og moren, Nina, utførte omsorgsoppgavene som en mekanisk robot, mer interessert i hvordan mannen hennes følte seg enn i Synnøves små behov.
Bestefaren fra farssiden, Kari Olsen, forklarede at Knut jobbet lenge på fjernkontroll og at Nina strevde for at Synnøve skulle ha alt hun trengte selv om husholdningsarbeidet ofte ble oversett.
Dette ble tydelig da Synnøve var åtte år gammel og ved et uhell hørte de to foreldrene krangle bak en slitt dør.
«Nina, du har igjen gjort suppen for salt!» brøt Knut ut, stemmen hans som en tung lastebil i en stille tunnel. «Du klarer ikke engang å lage mat som en vanlig person!»
«Knut, hva i all verden! Jeg prøvde alt var greit» prøvde Nina å forsvare seg.
«Du har alltid alt «greit»! Du klarte ikke engang å få et barn! Menn ler av meg en tjuv av liv!»
Knut var en streng mann, en langdistanse sjåfør som knapt hadde tid til å se noe annet enn horisonten fra førersetet. Likevel lå det en sånn sårbarhet i stemmen hans, rettet mot Nina og Synnøve, som fikk jenta til å føle seg pinlig.
Hun begynte å forstå hvorfor de ofte sendte henne til bestemorens hus når Knut kom hjem fra ruten sin han kunne ikke se et «ikke-sønn» i hjemmet.
Kari og Synnøve brukte mange timer sammen: de leste bøker, syr en gammel lue, og laget mat som luktet av kanel og blåbær. Selv om hun likte bestemorens omsorg, var Synnøve lei seg over foreldrenes harde holdning.
Kort tid etter den krangelen erklærte Knut og Nina plutselig at de skulle flytte til et stort byområde kanskje Trondheim, eller kanskje en magisk by av lys. De følte seg fastlåst, ville ha noe nytt, og kanskje et barn som ville vokse opp i en ny by. Beslutningen kom fra Knut, og Nina nikket som om hun hadde skrevet under på en hemmelig avtale.
Problemet var at de ikke ville ha Synnøve med i det nye livet.
«Du kan bo hos bestemor, så kommer vi og henter deg senere», mumlet Nina med skyggede øyne.
«Jeg vil heller bli hos bestemor», erklærte Synnøve stolt, selv om hjertet hennes presset seg sammen av såre tanker.
Men drømmen fortsatte: hun ble igjen med den kjærlige bestemor, med nære venner, med lærere som lyste opp klasserommet som stjerner i natten. Foreldrene fikk gå sin vei, og Synnøve lovet seg selv at hun ikke lenger skulle bekymre seg for dem.
Da Synnøve knapt hadde blitt ti, fikk Knut og Nina endelig et søtt lite gutt hennes bror Bjørn. Knut annonserte den store nyheten via videosamtale, mens Nina kun sendte noen få telefoner. I årevis hadde foreldreene sjelden besøkt Synnøve; de holdt kontakten med korte ring og en avstand på hundrevis av kroner i månedlige overføringer til Kari, som i hovedsak støttet barnebarnet.
Et år senere ropte Nina plutselig at Synnøve måtte flytte inn hos dem. Hun kom personlig, med en stemme som en sangfugl.
«Kom igjen, lille solstråle, nå skal vi bo sammen. Endelig får du møte din bror og bli venn med ham», kvitret Nina.
«Jeg vil ikke flytte», protesterte Synnøve, med et smerteslag i brystet.
«Ikke vær så sta, kjære! Du er blitt voksen, du må hjelpe mamma», sa Nina.
«Nina, hold hestene i sjakk!» brøt inn Kari med en latter som knuste glass. «Hvis du tenker på å gjøre Synnøve til gratis barnepike, lar jeg ikke det skje!»
«Det er min datter, og vi ordner det selv!» gnidde Nina.
Bestemor svarte med en truende tone: «Hvis dere prøver å kvitte dere med barnet, vil jeg melde dere til barnevernet dere mister foreldreretten!»
De fortsatte å krangle, men Synnøve hørte kun lyden av bestemorens skarpe klokken som minnet om at hun måtte gå til butikken. Nina snakket ikke mer om flyttingen, og dagen etter reiste hun.
De neste ti årene dukket ikke foreldreene opp. Synnøve fullførte videregående, deretter en høyskole, og med hjelp fra bestemorens gamle venn, Ivar Fasting, fikk hun en stilling som regnskapsfører i et lite kontor.
Hun møtte sjåføren Viggo, og paret planla bryllup men Viggo måtte utsette alt da Kari gikk bort. Foreldrene kom sammen for begravelsen, men lot Bjørn bli hos en venn. Synnøve var likegyldig; hun elsket bestemor så dypt at tapet rystet henne til jord.
Knut satte seg ved et gammelt bord etter begravelsen og mumlet: «Leiligheten er forfalt»
«Knut», sa Nina med en klype irritasjon. «Det er ikke så hastig.»
«Vi må ordne alt med en gang. Vi må dra Bjørn er alene.»
Ivar spurte: «Skal du selge noe?»
«Ja, leiligheten. Bjørn trenger en bolig Selve pengene vil ikke rekke til en god leilighet i byen, men til første innskudd. Når han er 18, betaler vi resten med boliglån.»
Synnøve stirret rolig ut av vinduet, uten å blande seg inn.
«Skal du kaste bort din egen datter, Knut?» spurte Ivar. «Hvor skal hun bo?»
«Hun er allerede voksen! La henne gifte seg, og mannen skal forsørge henne!» svarte Knut.
«Mmm» mumlet Ivar, mens han så på Synnøve. «Kanskje du har rett, men testamentet er lovlig leiligheten tilhører Synnøve alene.»
Knut holdt kjeft.
«Har du tenkt på bestemorens smerte?» kastet han til Synnøve, som endelig begynte å følge med. «Vi ser på det igjen testamentet kan ankes.»
«Det har Kari forutsagt», sa Ivar rolig. «Men jeg gir deg ikke Synnøve.»
Knut fant bare én dag til å konsultere en advokat, og forsto at loven stod på døtrens side.
«Synnøve, har du samvittighet?» spurte han. «Du blir gift, mannen ditt forsørger deg, og Bjørn skal ha et hjem han er mann. Gi fra deg arven!»
«Aldri», svarte Synnøve.
«Vi kan betale deg tusen kroner i første innskudd, så du kan ta opp boliglån», foreslo han.
«Nei, jeg vil ikke snakke med deg!»
«Hvis du ikke går av veien, ringer jeg politiet. Så vil dere bli kastet ut.»
Synnøve var fast bestemt på å ære bestemorens vilje og ville ikke leve uten et hjem. Knut hatet politiet, foretrakk å holde seg unna rettssystemet. Så de dro med Nina tilbake, og forsvant i fire år.
I løpet av den tiden giftet Synnøve og Viggo seg og fikk en datter, Lina. Økonomien holdt dem akkurat i live, men livet var lykkelig. En dag ringte Nina i raseri:
«Det er din skyld! På grunn av deg døde Kåre!»
«Hvis du ikke hadde rotet med den forferdelige leiligheten, hadde faren din ikke trengt å jobbe så hardt, og han hadde ikke dratt på den farlige ruten!» ropte Nina.
«Trenger du hjelp med begravelsen?» svarte Synnøve stille, med medfølelse for Knut som en fremmed, ikke som far.
«Nei, du har gjort meg til enke! Nå må du leve med det!» kastet Nina røret.
«Synnøve, du vet at du ikke er skyldig,» sa Viggo, som så Nina ble blek.
«Kanskje jeg kunne ha gjort»
«Ingen kan endre fortiden! De kastet deg bort for lenge siden, så det er ingenting å sørge over.»
«Du har rett», sukket Synnøve.
Et år senere kom Nina uventet tilbake, eldre, med stramme lepper, og stilte nye krav:
«Bjørn trenger penger. Han skal begynne på universitetet snart, og han får ikke stipend. Du må hjelpe.»
«Jeg har ingen penger, og jeg vil ikke bli dratt inn i det igjen», svarte Synnøve.
«Du kan ikke snakke sånn om bestemor,» truet Nina. «Hvis du sier noe mer, kaster jeg deg ut! Jeg har ikke penger, men jeg ser hvordan dere lever.»
Ekteparet hadde nettopp pusset opp leiligheten, kjøpt nye møbler og hvitevarer. De hadde spart i to år, og resten var kjøpt på kreditt, nesten betalt ned.
Synnøve holdt dette for seg selv hun trengte ikke å forsvare seg overfor en fremmed kvinne.
«Du kunne i det minste spurt om barnebarnet for høflighetens skyld»
«Begge foreldrene er der, så hun har det bra», avfeide Nina. «Men vi får ingen hjelp til Bjørn!»
«Dere lever av pensjon etter at forsørgeren er borte, og du jobber vel også. Lev så dere vil, la Bjørn gå på høyskole.»
«Hva? Kåre drømte om at sønnen hans skulle få utdanning!»
«Det er nok! Jeg gir deg ingen penger. Samtalen er over.»
Et gammelt sår såret Synnøve kort foreldrene hadde aldri drømt om hennes fremtid, de hadde ikke engang tenkt på den.
«Greit», sa Nina, og gikk mot døren. «Hvis du ikke er snill, vil det bli annerledes.»
Om kvelden fortalte Synnøve Viggo om besøket.
«Hva kan hun finne på nå?», spurte han. «Hvordan kan hun kreve penger fra oss når vi ikke har noen?»
«Jeg vet ikke», svarte Synnøve, men hun var sikker på at Nina hadde en plan. En uke senere fikk hun en innkalling til retten.
«Er du gal?», spurte hun rolig Nina. «Hva skal du gjøre i retten?»
«Jeg skal tvinge deg til å hjelpe min bror», erklærte Nina. «Hvis du ikke forstår, er det en lov! Du kan ombestemme deg, men ikke bli ydmyket i retten.»
«Så du vil bli ydmyket for meg?»
«Loven er på min side. Jeg er mor, jeg beskytter mitt barn!»
«Da er jeg ikke ditt barn», mumlet Synnøve og la på.
I retten framførte Nina et dramatisk vitnesbyrd med tårer i øynene: hvordan hun måtte forlate datteren hos bestemor, hvordan hun fikk en lenge ventet sønn, og hvordan hun mistet mannen og inntektene. Dommeren følte med henne, men Synnøve holdt sitt rolig og tydelig frem.
Det som veide tungt i dommen, var at pensjonen til Bjørn og lønnen til Nina lå rett under fattigdomsgrensen. Nina fikk avslag på søksmålet.
Etter rettssalen gikk Nina ut, kastet et sint blikk på Synnøve, og forlot rommet uten en farvel. Synnøve var sikker på at Nina aldri ville komme tilbake med nye krav.
Historien endte med et stille sus fra drømmebyen, mens Synnøve, Viggo og lille Lina fortsatte å leve i kjærlighet, med minner som svant som tåke over fjellene.
