Fuglen
Sigrun! Hvor blir du av da? Jeg har jo ventet deg i en evighet! Sett deg ned, sier Randi, naboen til Sigrun Madsen, og vrir seg litt på benken for å finne en god sittestilling.
Men du, for en kveld! Hvorfor skal man sitte inne når det er så fint ute? Inne er det bare TV-en og pusen Sofus. Kjedelig! Nå er det vår ute i gården, selv om det fortsatt bare er april og egentlig litt tidlig. Men det er varmt, og morelltreet som Egil mannen til Randi plantet for mange år siden under vinduet deres, har våknet til liv, full av hvite blomster nå. Og benken under treet, den lagde Egil også. Randi malte den i forrige uke, så nå ser den ut som ny! Det er akkurat som om den venter på at nabodamene skal sette seg ned side om side og begynne den vanlige skravlingen. Om ungene, vondter, om livet og kjærligheten.
Hva annet skulle vi snakke om? Selv om vi kjenner hverandre ut og inn, dukker det alltid opp noe nytt. Alltid en grunn til å prate. Ungene vokser jo, vondtene blir flere, og kjærligheten… Ja, den får man visst aldri for mye av. Snarere for lite. Derfor sitter vi med ørene på stilk hver gang noen har noe å fortelle om kjærlighet, om hvordan det føles å være elsket. Da blir alt litt lettere. Selv om det kan føles øde og tomt i ens eget hjerte, så er det håp så lenge kjærligheten ikke har forsvunnet helt fra verden. Den skinner fortsatt, gir varme og liv…
Randi, som egentlig heter Randi Aleksandersen, men som for folk i blokka alltid bare er Randis, har bodd i samme oppgang som Sigrun så lenge hun kan huske. Over femti år, faktisk. Da de var småjenter, lå dørene alltid på gløtt, så mødrene slapp å løpe opp og ned etter ungene med nøkkel. De visste hvor de fant hverandre enten hos Sigrun eller hos Randi. Etter hvert ble det selvsagt lås, spesielt etter at de, som seksåringer, forsvant for å lete etter lykken.
Det var da Randis bestemor kom på besøk og fortalte jentene at det viktigste i livet var å fange lykken, holde den nær. Da ville alt gå lett, og alle rundt ville bli fornøyde.
Jentene skjønte ikke stort av livet, men de likte tanken på at alle rundt seg var glade og venner. Hvem vil ikke se foreldrene leve i fred, uten mas og masing? Så de bestemte seg for å lete etter denne lykkefuglen.
Siden Randi var sikker på at hun visste hvor den bodde i huset til en sur, gammel mann i nabolaget, som noen ganger tok ut en flott, fargerik fugl i gården var planen klar. Fuglen så ut som den hørte til i et eventyr! Ingen i dyreparken hadde slike fugler engang.
De forberedte seg skikkelig til fuglejakt. Fikk tak i et gammelt bur som Randis bestemor en gang tok med til Oslo-området fra bygda sammen med en kanin. Fuglen måtte jo ha et sted å bo hvis ikke ville det bli vanskelig å spise is mens man holdt fuglen fast i halen etter at lykken var kommet.
Brød og småkaker ble med, for hvem vet hva slike fugler foretrekker? Sigrun fant til og med en sjokoladebit etter en liten tenkepause. Alle liker jo sjokolade! Det ville være trist om fuglen bare fikk brød, når hun egentlig hadde mye mer lyst på godteri.
Men dette var ingen ting å stresse med jakt på lykken tar tid! Randis bestemor hadde dratt hjem etter besøket, og foreldrene holdt på å pakke til ferie. De skulle dra sammen med naboene til hytta ved fjorden. Kjøringen tok bare halvannen time, typisk norsk. Nok til å sovne på vei, våkne og plutselig være framme i et gammelt, koselig hus med stor hage og kort vei til vannet. Fantastisk!
Randi gledet seg både til turen og mer tid hos bestemor.
Hun syntes så synd på Sigrun, som ikke hadde noen bestemor ikke én! Hvem lager pannekaker i smug, eller leser lange eventyr når mamma egentlig sier at det er leggetid? Hvem hekler solhatt med sløyfe? Randi tenkte at om de bare fikk tak i lykkefuglen, kunne bestemor bli på kjøpet, og kanskje ville Sigrun få en bestemor fra samme bygd som hennes egen. Da kunne de tilbringe somrene sammen også.
Dagen før ferien ropte begge til mødrene sine at de skulle leke hos hverandre, og så listet de seg ut, lukket døra forsiktig bak seg for ikke å smelle på gjennomtrekk, og fniste på vei ned trappa.
Egen gård, nabogården, og så det triste, grå huset der lykkefuglen skulle bo.
Tomt og stille i gården. Altfor varmt til at folk gidder å være ute, folk satt hjemme eller var på jobb.
Jentene stirret på hverandre. Hvordan finner man fuglen når det ikke er noen å spørre? Sigrun var allerede på gråten, men Randi gir seg ikke bare fordi ting blir vanskelig. Hvis ikke de fant fuglen, ville alle drømmene ryke både om is, om nye prikkete kjoler, om den etterlengtede bestemoren til Sigrun. Og foreldrene ville jo bare krangle igjen hvis de aldri fant denne fuglen!
Hvorfor skulle den være så vrien, denne fuglen? Hadde den vært snill, hadde den jo vært her, i toppen av morelltreet. Men den var borte…
Randi tok Sigrun i hånda og trakk henne mot inngangen. Ingen vits i å bli stående. Kanskje noen i oppgangen visste noe?
Så mange leiligheter! Og de rakk bare én oppgang. Noen åpnet ikke døra sikkert ikke hjemme. Andre kjeftet: “Slutt å tulle!”
Men Randi og Sigrun fortsatte, banket på der de ikke nådde ringeklokken.
Hvor bor lykkefuglen, da?
Merkelige voksne. For et enkelt spørsmål, hvorfor kan de ikke bare svare? Noen roper, noen truer med å gi dem en omgang. Jentene løp fort av gårde fra en slik sur frue. Den grønne døra med rar håndtak gikk de aldri til igjen. Folk som er så sinte kan umulig ha lykkefuglen hos seg.
Men i én leilighet hadde de flaks. En gutt, litt eldre, bare trakk på skuldrene og sa:
Kom inn!
Ingen fugl der heller. Men mye spennende å se på: Skumle masker på veggen, store skjell der du kunne høre havet, en modell av et skip helt lik et ekte, med seil og små sjøfolk.
Den har pappa og jeg bygget. “Den hellige Anna.”
Oi! Akkurat som jeg heter! utbrøt Randi, smilte fra øre til øre.
Du heter Anna? Det er et fint navn, sånn som mamma mi.
Hvor er hun?
Jobb. Hjemme snart. Men hvorfor er dere her alene, da? Blir ikke foreldrene deres sinte?
Da kom jentene plutselig på både fuglen, middagen og hvor ille det var å stå i skammekroken når mamma er ordentlig sint.
Sigrun! Vi må løpe!
Randi grep veska, glemte buret og løp mot døra.
Vent! Gutten rakk dem akkurat i døra. Ta disse!
Fjærene var så fine at jentene bare sto og måpte, klarte så vidt å ta imot dem.
Hva er det?
Påfuglfjær! Jeg får dem av mamma, hun jobber i dyreparken. Ta dem!
Jentene tok forsiktig imot de luftige fjærene og styrtet hjem, uten engang å si ha det.
Og hjemme ventet stormen.
Fortvilte mødre løp rundt i gården og ropte på barna. Fedrene sto og røykte ute, ventet på politiet som hadde sagt at ingen fikk røre seg før de fikk beskjed.
Da mødrene så dem, sank Sigruns mor sammen midt på lekeplassen.
Der er de…
Det ble grining, kyssing, og noen fikk et par klaps bak, men det var ikke tid til mer straff før pakkingen til hytta.
Så satt de på huska noen dager senere, i den hagen de leide for sommeren, og vippet, snakket lavt:
Du, Sigrun? Vi trenger egentlig ikke noen lykkefugl.
Hvorfor ikke?
Fordi bestemor alltid sa, det største lykken er å bli elsket.
Og?
Hvis ingen var glad i oss, hadde de vel ikke grått så mye da vi forsvant? Skjønner du? Da hadde de ikke vært redde for å miste oss heller.
Nei… jo.
Så vi er jo allerede lykkelige, sant?
Kanskje…
Jeg vet det i hvert fall.
Hva med foreldrene da?
Har de kranglet det siste døgnet?
Nei…
Da kan de faktisk renvære å krangle. Det handler ikke om noen fugl. Skjønner du?
Ja.
Det sommeren ble det fineste fra hele barndommen deres.
Randi Aleksandersen, når hun tenkte tilbake, var alltid glad for at hun hadde en å dele minnene med. En som kunne hjelpe, om hun glemte noe. Minnet var alltid litt stødigere når de delte på det.
Og Sigrun husket alltid alt bedre enn Randi. Kanskje fordi hun var roligere? Det var Randi som var rastløs, alltid på farten. Sigrun tok seg tid, tenkte etter, gikk rolig. Skynd deg langsomt da glemmer du sjelden.
Da Randi senere møtte sin fremtidige mann, tok det lang tid før hun kjente ham igjen. De hadde datet over en måned før hun skjønte hvem han var, da hun besøkte han hjemme.
“Den hellige Anna”…
Skipet sto på akkurat samme plass som den gang. De var begge blitt 23. Sigrun hadde allerede ektemann, men plutselig ble Randi fem år igjen, redd for å røre sjøfolkenes små figurer i frykt for å ødelegge dem.
Etter bryllupet la hun fjæren, den hun hadde tatt vare på i alle år, i favorittboka si og viste den til mannen sin.
Husker du?
Og hun lo så hun gråt, når mannen prøvde å mimre seg tilbake gjennom så mange år.
Så fikk de nesten tretti år sammen. Med slit og gleder. Datterens første steg, så sønnen. Da sykdommen tok tak, fant Egil ja, ingen andre enn Randis Egil de beste legene og holdt henne i hånda helt til framtida igjen tørte seg inn døra.
Så kom dagen tiden stanset, og Randi sluttet å puste glemte nesten hvordan det skulle gjøres. Livet, luften, forsvant sammen med Egil. Sigrun, som var der akkurat da, handlet resolutt ristet venninna kraftig til hun våknet, holdt henne tett inntil, vugget henne.
Hold ut, Randi! Du har barna…
Og Randi kom til seg selv igjen. Lykken var ikke borte. Kanskje bare litt delt i to. Men barna var der fortsatt. Man dør ikke fra barn så snart etter faren. Hvem skulle ta vare på dem? Bestemor hadde alltid sagt:
Så lenge noen står mellom barnet og himmelen, er ingen foreldreløs! Da har barnet flaks…
Så Randi levde videre. For barna. For barnebarna. Selv om de etter hvert flyttet hjemmefra, kunne hun pakke kofferten, handle gaver, reise på besøk til sønnen, til datteren. Eller vente på ferien, da barnebarna fylte huset med latter og rot. Den store dobbeltsenga var aldri tom lenger. Selv eldste barnebarnet kom snikende, lot som hun ikke kunne eventyret utenat, men ville likevel høre det sammen med småsøsknene.
Snart falt det igjen ro over hjertet. Randi tenkte at det var akkurat som det lette fjæret hun hadde fått kanskje ikke like skinnende, men minst like kjært.
Og det finnes jo folk som aldri får oppleve dette. Uansett hvor mye de ønsker seg lykken, får de ikke mer av å mase på himmelen. Randi og Sigrun skjønte det tidlig. De fant ikke lykkefuglen den gangen, likevel mistet de ikke lykken sin. De forsto på barns vis hva det viktigste var: Er barna dine friske og har det bra, faller resten på plass, bare du virkelig vil.
Sigrun ville så gjerne, og hun klarte det. Hun kunne lett ha blitt barnløs. Hun og mannen Bård fikk aldri egne barn. Men de var det perfekte paret. Sammen i alt, savnet hverandre når de var fra hverandre. Naboene bare visste Sigrun og Bård, de var kjærligheten selv.
Likevel var ikke alt rosenrødt. Sigrun hadde haugevis av svigerinner syv fra begge sider! Og Bård hadde to søstre som aldri var fornøyde. Sigrun fikk aldri gjøre ting riktig; enten satt hun feil, lagde feil småkaker, eller hilste feil.
Men svigermor, Marit, var verdens snilleste. Hun tok Sigrun imot fra første dag. Hvor de sure søstrene kom fra, visste ingen. Hun hadde jo oppdratt sønnen så godt.
Marit var myk og snill, kunne ikke si nei til noen. Sigrun kalte henne “mamma” nesten med det samme.
Så, da Bårds mor solgte leiligheten og flyttet like ved sønnen, ble det baluba. Døtrene likte det dårlig. Marit flyttet for seg selv, bare noen meter unna. “Vil ikke ta plass,” sa hun. Hun visste godt hvilke planer Sigrun og Bård hadde, men holdt tett.
Marit visste det krevde mye å holde fred i familien hun hadde selv blitt forlatt av mannen, tre barn alene, selv om han hjalp til økonomisk, var det ikke det samme. Etterhvert fikk hun seg et bedre liv, ikke minst takket være Sigrun, som hjalp henne med å finne ut av nye veivalg.
Sønnen til Sigrun og Bård kom til på en litt annen måte. Marit begynte i jobb som jordmor etter mange år på sykehuset. Der så hun til seg selv og fikk øye på en liten gutt hun fikk hjelpe til familien.
Alt ble nøye planlagt, hadde de tenkt, men uten Marit hadde de aldri klart det. De måtte reise et år fra byen. Slekta ville aldri forstå om de adopterte et barn. Da de kom hjem, spurte ingen hvor gutten kom fra. Sigrun svarte bare ikke. Randi visste, men det var første gang Sigrun stoppet alle spørsmål.
Svigerinnene ante lunta, men ingen våget mobbe videre. Marit hadde blitt tøff. Litt motvillig måtte de bare ta imot den nye gutten.
Så vokste sønnen opp. Endte som offiser, flyttet mye med jobben, men glemte aldri mora. Barna hans besøkte henne ofte. Kona hans, Line, og Sigrun kom veldig godt overens.
Da sønnen kom hjem med Line, og hun hadde et barn fra før, var det ingen sak for Sigrun. Han ble ønsket velkommen og godtatt, Line lik så.
Hei, jeg er farmor Sigrun! Vil du ha en bolle? Eller kanskje se hva nissen har gjemt under juletreet?
Det er ikke så mye som skal til for at et hjerte smelter.
Nå teller Sigrun alle barnebarna, fra eldstemann og nedover enda han ikke er hennes blod. Men han ble den første og den kjæreste.
Randi, når drar vi på hytta? Nå er våren her! Sigrun bøyer hodet for å se blomstringen over seg.
Til helga. Når vi har vasket vinduene, drar vi.
Oi! Glemte at påsken kom så tidlig. Det er på tide å gjøre alt klart, ikke sant?
Ja, og jeg må bake litt til.
Kommer dine?
Bare et par dager. Eldstemann vurderer å studere i Bergen, så de skal bare innom nå, men lengre på hjemveien. Kanskje barnebarna blir igjen et par uker. Vi får se. Hva med dine?
Mine kommer ikke før det blir sommerferie. Barna går jo på skole, så det er en stund igjen.
Bare halvannen måned!
Føles mye lenger…
Det er alltid slik når man venter på noe bra. Tiden snegler seg fram, og plutselig, når det skjer, varer det bare et øyeblikk, så er det over. Men vet du hva, Randi?
Hva da?
Jeg kunne gitt alt for det lille øyeblikket. Det lever man lenge på. Lykken er ofte sånn. Det fins aldri for mye, men først når du ikke ser hvor mye du har, føles det lite.
Ja, sant det! Husker du da vi skulle finne lykkefuglen som barn?
Å ja! Sigrun humrer og legger armene over brystet. Jeg kunne ikke sitte ordentlig på over en uke! Moren min var helt fra seg, så far ga meg pryl, “så jeg skulle huske det”. Men du, du hoppet jo rundt like oppspilt selv!
Sant det! Men hør her, Sigrun?
Ja?
Tror du ikke vi faktisk fanget lykkefuglen den gangen? Uten at vi merket det? Hun har fulgt oss hele veien. Hvordan ellers forklarer du alt det vi har fått fine menn, flotte barn, herlige barnebarn… Er det ikke lykke?
Jo, du har rett! Vi skal takke fuglen vår. Håper bare hun vifter med vingene litt til, så de vi er glad i også får litt ekstra lykke.
