Liker dere ikke at jeg vil ha min egen familie? Jeg rømte fra dere, begynte å bygge mitt eget liv, og så kom dere etter meg og begynte på nytt igjen, sa Ole til foreldrene sine.
Å, ikke ta det så tungt, Ingrid, forsøkte Olav å trøste kjæresten sin. Jeg vet det blir en overgang fra det urbane til bygda, men jeg hjelper deg! Jeg fikser dette. Du trenger bare å være her sammen med meg!
Ingrid var usikker. Hvorfor hadde hun falt for en bygutt? Og så intenst, med hele seg!
Hun var 28 år, hadde bygd opp en god karriere, mens 30 år gamle Olav hadde stor slekt og et hus på landet, ikke langt fra Oslo.
De møttes en sommerdag for mange år siden i Frognerparken, da Olav gikk seg en tur mens moren var på handletur. Ingrid var der sammen med venninnene sine. De begynte å prate, utvekslet telefonnumre, og slik ble de kjent med hverandre. Olav overrasket henne med besøk til byen, han var oppmerksom og vennlig og Ingrid smeltet.
I motsetning til andre gutter hun kjente, var Olav ærlig, åpen og godhjertet.
Senere fridde Olav, og Ingrid svarte ja.
Ja, datteren min, dette må du prøve, sa moren til Ingrid. Olav er en real arbeidskar og en snill sjel. Fungerer det ikke, så kommer du hjem til byen igjen.
Ingrid følte hun ikke hadde noe å tape. Hun kunne jobbe hjemmefra, noe som nylig var blitt vanlig. Hun var ingen tenåring lenger, og luften på bygda skulle visstnok være frisk! Men…
Olav, hvilken rolle skal jeg egentlig ha der? spurte Ingrid.
Kjæreste. Om et år har vi bryllup, og så reiser vi på ferie. Jeg skal spare opp så vi slipper å tenke på penger, svarte Olav, litt flau. Jeg vet jo at du er vant til mer.
Alt burde vært bra, men noe uroet Ingrid. Hun klarte ikke å sette fingeren på akkurat hva, så til slutt bestemte hun seg for å la det stå til.
Slik tok hun seg en ukes ferie, pakket kofferten, låste leiligheten hun hadde jobbet så hardt for, og kjørte bilen sin til bygda. Olav ventet på henne.
Første kvelden likte Ingrid seg godt. Det var en varm sommer, de vannet den lille kjøkkenhagen sammen og laget middag. Alt gikk som en lek når de gjorde det sammen.
Kjære, foreldrene mine kommer på besøk til helgen! kom Olav hjem på en fredag, litt tidligere enn normalt.
Hvorfor det? spurte Ingrid forvirret.
De vil bli kjent med deg og hjelpe til litt. Broren min og kona hans kommer også, sa Olav nervøst.
Skal de bli her lenge? spurte Ingrid med usikkerhet.
Vi får håpe ikke! Olav så henne inn i øynene. Ikke bekymre deg, vi klarer dette.
Ingrid kjente nervene komme krypende.
Ikke tenk på det, kjære. Dette er bare en test. Går det ikke, reiser du. Det viktigste er at du alltid har et sted å dra, lo moren hennes på telefon. Gjør det som er best for deg. Enten venner de seg til deg, eller så gjør de det ikke men det får være Olavs problem.
“Ingrid, hvorfor tenker du så mye? Du er jo ikke gift med ham ennå!” tenkte hun og pustet ut. Skulle de spise henne opp, kanskje?
Hun var akkurat ferdig med å dekke på bordet da hun hørte en bil utenfor huset.
Nå er de her! ropte Olav, og sammen gikk de ut for å ta imot gjestene.
God dag, svigerdatter! ropte en stor kvinne i fargerik kjole, mørkt kort hår og kraftige øyevipper. Hun smilte skjevt til Ingrid og ga sønnen sin en stor klem.
En like stor mann med mage hilste på sønnen og nikket til Ingrid.
Broren, høy og kjenning, hilste vennlig, mens brorens kone, blond og rødmusset, kikket skeptisk på Ingrid før hun snudde seg til mannen sin.
Ikke stå der og glo, hjelp til isteden! kommanderte hun, og gikk mot bilen for å hente bagasjen.
Ingrid inviterte dem inn til bordet, i håp om at stemningen ville mykne når de fikk mat. Hun var jo flink til å lage mat!
Du har virkelig lagt deg i selen! Skikkelig stas, sa Marit Olavsdatter.
Per Fredriksen gryntet bifallende.
Hva er det her? Kylling? Hvem lager mat sånn? surmulet Elin. Fantasifulle oppskrifter, og så må vi tvinge i oss dette!
Ikke si sånn. Det smaker nydelig! protesterte broren, Leif.
Du spiser alt du, Leif, så lenge du får fullt mage, svarte Elin og slapp demonstrativt gaffelen.
Olav sendte et unnskyldende blikk til Ingrid.
Elin, vis litt respekt! Ikke vær så misunnelig. Ingrid har gjort sitt beste, forsvarte han kjæresten.
Hvem fant på et navn som Ingrid? Vi hadde ei ku med samme navn hjemme, bet Elin lattermildt.
Ingrid fniste lavt.
Hva er det du ler av? spurte Olav forsiktig.
Bare at venninnen min har en marsvin som heter Elin, hvisket Ingrid, men alle hørte det.
Marit så misfornøyd ut, mennene forsøkte å skjule latteren, men Elin rødmet opp.
Hvem tror du at du er? freste Elin til Ingrid.
Du sier jo så mye rart selv, så jeg tenkte du var vant til det, svarte Ingrid og trakk på skuldrene.
Leif så beundrende på brorens forlovede.
Jeg er Leifs kone, med papir på alt! Du er bare samboer! nærmest ropte Elin, mens Marit gryntet samtykkende.
Jeg prøver i det minste å være høflig når jeg er gjest! svarte Ingrid.
Jeg kom ikke for din skyld! gliste Elin.
Jeg inviterte ikke deg, svarte Olav, tydelig misfornøyd. Hvor lenge har dere tenkt å bli?
Stemningen ble plutselig stille. Alle så overrasket på verten.
Vi skal lære din kjære litt om bygdelivet før vi reiser, svarte moren.
Mamma, vi klarte oss fint sammen. Det gjør vi videre også.
Du har bare fått deg ei lat jente på nakken! Varer det lenge, mon tro? freste Elin.
Den late i denne familien er ikke Ingrid, svarte Olav. Nå, kjære gjester, takk for maten og god kveld.
Olav tilbød Ingrid hånden, og de begynte å rydde sammen under misfornøyde blikk.
Ingrid tenkte at det var godt å ha en hun kunne stole på. Hun ville aldri tillate å bli tråkket på. Og uansett hadde hun alltid et sted hun kunne dra tilbake til.
Lørdagen startet ikke særlig godt.
Hva er dette for slaraffenliv? Her sover man ikke til langt på dag! bryter svigermor inn på rommet. Og frokosten burde vært klar!
Det var bare å sjekke klokka på mobilen. Åtte på morgenen!
Marit, alt til frokost er i kjøleskapet, sa Ingrid høflig under dyna. Kan jeg få kle på meg?
Nei men hør på henne! Alt må jo lages, det gjør seg ikke selv! oppgitt vinker Marit før hun smeller døren igjen.
Ingrid kledde seg, ordnet seg og gikk ned på kjøkkenet.
Så hyggelig at du er oppe, sa Olav vennlig, der han sto og ordnet mat.
Ja, og hadde ikke jeg vekket henne, hadde hun sovet ennå, sa Marit.
Ingrid bet tenna sammen.
Mamma, hvorfor gikk du inn på vårt rom? Jeg har sagt fra om det, parerte Olav.
Ikke bare tafatt, men lat også? snøftet Elin.
Ingen har bedt om din mening, freste Ingrid tilbake.
Sånn er livet på landet! Du må tidlig opp hvis du skal ha ku selv melkes klokka seks! snertet Elin.
Vi skal ikke ha ku, svarte Olav rolig.
Hvorfor ikke det? Eget melk, rømme… Å ja, Ingrid kan vel ikke melke? Knapt stå opp tidlig! fniste Elin.
Du kan ikke det heller, kommenterte Olav.
Olav er så forandret etter at hun Ingrid kom, hevdet Marit.
Olav, jeg tror jeg drar hjem igjen. Ring meg når sirkuset er over, orker ikke dette lenger, sa Ingrid bestemt.
Hva? Etter at du kom, glemte sønnen min oss! Kommer aldri hjem, hjelper ikke til! Han er blitt fremmed! Og du vil bli godtatt? Du splitter familien vår! ropte Marit.
Nå får det være nok! dundret Olav i bordet. Stillheten la seg.
Liker dere ikke at jeg vil ha min egen familie? Jeg flyttet fra dere for å bygge mitt liv, og så kommer dere etter og begynner på nytt!
Sønnen min, du har mistet vettet! All din tid og penger går til henne! Hun utnytter deg! sukket Marit. Sitter på nakken din og du bare lar det skure! Vi prøver å redde deg!
Mamma, Ingrid forsørger seg selv, og jeg sparer til bryllupet, sa Olav og holdt igjen kjæresten. Hvis dere vil oss vel, dra hjem! Besøk er kun etter invitasjon! Særlig for deg, Elin.
Mens familien lette etter tungene sine, fulgte Olav Ingrid ut, før han lot familien pakke sammen.
Du må velge! Enten oss eller henne! krevde moren.
Men Elin ble jo tatt inn i varmen… sa Olav skuffet.
Er du sprø! svarte Elin surt.
Far og bror så oppgitt men smilende på Dramaet.
Så? presset Marit.
Jeg velger lykken! svarte Olav rolig, og møtte morens blikk.
Da har jeg ikke lenger en sønn! Hun dro ut, etterfulgt av Elin, og lot mennene bære koffertene.
Vi støtter deg hvis det trengs, smilte faren støttende. Han skjønte sønnens valg. Jeg tar meg av moren din!
Broren ga ham en klem. Ta vare på lykken! Vi har forandringer å gjøre i familien.
Slik dro de hjemover. Ingrid følte seg både brydd og glad, for Olav viste at han mente alvor med dem.
De to fortsatte å gjøre alt sammen, og Ingrid støttet ham gjennom alt som var vanskelig.
Hva med familien til Olav? Jo, der var det snart full rabalder.
Mamma! Elin! Vi har kjøpt ku til dere! sa Leif fornøyd.
Har du blitt gal? spurte Marit tvilende.
Neida, Elin må melke den hver morgen og følge den til beite. Jeg er helt seriøs, sa Leif.
Det er ikke morsomt! utbrøt Elin irritert.
Dere ville lære opp Ingrid, så nå vil vi lære opp dere, sa Per Fredriksen. Og klokken sju hver dag skal frokost stå på bordet ikke brødskiver, men ordentlig mat. På landet står man tidlig opp!
Skikkelig opplæring i bondegårdsdrift ble det. Alle de kravene de hadde stilt til Ingrid, fikk Marit og Elin i retur.
Marit innså etter hvert at hun hadde vært for streng mot Ingrid. Det var ikke bare å være flink og selvstendig byjente på bygda!
Hun ble forsonet med Olav, men syntes det var bedre å holde seg hjemme man visste aldri om Ingrid kunne enda flere ting hun ikke tålte å konkurrere med.
Olav fridde til slutt lykkelig til Ingrid, og det ble et bryllup for hele slekta.
Marit og Elin lærte aldri å like Ingrid, men lot henne være i fred. Det var tryggest slik.
Ingrid var lykkelig. Sammen mestret de alt, støttet hverandre og fryktet aldri mer uventet besøk.
