Kjære dagbok,
Nå som julen nærmer seg, kjenner jeg en merkelig spenning i magen, nesten som da jeg var liten og ventet på at nissen skulle komme med sekken full av klementiner. Det blir mitt 43. nyttårsfeiring, og hver gang er det som om den magiske duften av gran og pepperkaker får meg til å føle meg som et barn igjen.
Sofie, kjære barndomsvenninne, har bodd alene i den koselige leiligheten sin i Oslo siden hun giftet seg og flyttet til vår vestkyst, til en liten by ved fjorden der foreldrene til ektemannen hennes, Tor, driver en gjestehus. De overrakte dem også en liten butikk som selger sjømat og håndverk. Jeg er glad på Sofies vegne.
«På nyttårsaften skjer det så mye som aldri kunne skje på en vanlig dag,» fortalte hun meg en kveld mens vi drakk gløgg på Lærerskogen.
«Åh, Sofie, du er virkelig en romantisk sjel,» lo vår felles venninne Kjersti. «Du er ikke lenger sytten, men du svever fortsatt i skyene og venter på noe helt spesielt.»
«Ja, Kjersti, men hva kan jeg forvente? Romantikk må jo finnes,» svarte Sofie med et lite smil.
For elleve år siden ble Sofie igjen alene da Tor omkom i en bilulykke. Hun tok seg av lille datteren sin, Maja, som nå er seks år gammel, og ga opp tanken på å finne ny lykke. De hadde elsket hverandre dypt, og hun trodde aldri hun ville finne en mann som ham igjen.
«Sofie, du bør ikke være alene. Du er vakker og god, du fortjener noen som gjør deg lykkelig,» oppmuntret Kjersti.
«Jeg sammenligner alle menn med Tor, og jeg tror ikke jeg vil finne noen som ham igjen,» svarte Sofie, og så ned på den kalde benken i kantina.
To måneder før nyttår kom en høy, slank blond mann med blå øyne inn i den lille kafeen på torget. Han het Einar, og vi traff ham ved kassen. Jeg husker at hun plutselig fikk en bølge av varme gjennom kroppen, som om hjertet hennes fikk en liten gnist fra hans blikk.
«Unnskyld, kan jeg sette meg?» spurte han med et smil.
«Selvfølgelig,» svarte hun og la merke til at smilet hans var like blendende som den første snøen utenfor.
«Einar, er du?» spurte hun, og de ble raskt røde i ansiktene.
Samtalen fløt lett, som om de hadde kjent hverandre i årtier. De fant ut at de likte de samme fjellturene, den samme typen te, og at de begge savnet den stille roen etter en travel hverdag. Sånn gikk en og en halv måned.
De spiste lunsj sammen hver dag, gikk turer i skogen om kvelden, og Kjersti begynte å nesten ikke kjenne Sofie igjen. Sofie var ikke bare vakker, hun hadde en egen sjarm og et smil som lyste opp rommet. Håret hennes, langt, lyst og bølgende ned til skuldrene, fikk mange til å misunne henne. Hun insisterte på å beholde de vakre lokkene, da hun mente at Gud hadde gitt henne dem for en grunn.
Hjertet hennes hadde stått stille siden Tor døde, men Einar fikk det til å slå igjen. Sofie hadde tidligere jobbet som regnskapsfører i et stort industriforetak i Stavanger, der hun møtte Tor. Alt var lykkelig frem til den skjebnesvangre dagen da hun fikk beskjed om at han var borte.
Einar inviterte henne ofte på gåturer i vinterlandskapet, selv når snøen dekket trærne og kulden gjorde at man helst ville holde seg inne.
«Kjersti, jeg er så lykkelig,» sa Sofie en dag mens de drakk kaffe på pause. «Einar er akkurat den mannen jeg har drømt om. Jeg kan nesten ikke tro at Gud har gitt meg en ny sjanse.»
«Jeg er glad for din skyld,» svarte Kjersti. «Jeg er selv lykkelig med min egen kjære, men jeg ville ha sett deg blomstre igjen.»
Plutselig forsvant Einar uten å ringe eller forklare seg. Sofie var knust, og Kjersti prøvde å trøste henne.
«Det kan skje,» sa hun, «men du må ringe ham, sett stoltheten til side.»
«Jeg har prøvd, men han er utilgjengelig,» svarte Sofie, tårene som en liten bekk i øynene.
«Vent og tro. Han kommer tilbake,» oppmuntret Kjersti.
To dager ble til tre, og ingen samtale kom. Sofie forsøkte å holde seg opptatt med å finne gaver til julelotteriet på jobben, men hver kveld endte hun med å gråte i puten.
På nyttårsaften var kontoret fullt av latter, musikk og champagne som fløt som en elv. Sofie smilte falskt, men hennes blikk var festet på telefonen i håp om en melding. Ingen kom. Etter ti på kvelden gikk hun hjem, med tanke på de lange feriedagene foran seg.
Maja ringte og spurte om hun ville komme hjem for å feire jul sammen, men Sofie følte seg for sliten til å reise.
«Kom hjem, så du ikke sitter alene på nyårsaften,» sa hun til seg selv.
Rundt klokken sju på den 31. desember hørte hun et bank på døren. Den stod ingen andre enn julenissen selv, kledd i rød frakk og med en tykk hvit skjegg.
«God dag, kjære Sofie,» ropte han med en dyp stemme, og trakk frem en liten rød eske fra sekken sin. Inni lå en gullring.
«Hvem er dette fra?» spurte hun, forvirret.
«Kom du med den unge mannen du drømmer om, så vil du få denne ring,» sa julenissen, og akkurat da trådte Einar inn i rommet med en bukett roser i hånden.
«Ja, ja, dette er fantastisk,» lo Sofie, mens hun takket ham.
Julenissen erklærte: «Jeg gir dere min velsignelse, og nå er dere forlovet på denne vakre kvelden før nyttår.»
Einar plasserte ringen på Sofies finger, ga henne rosene og kysset henne inderlig.
«Gratulerer, dere to,» sa julenissen før han forsvant gjennom døren.
Etterpå forklarte Einar at han hadde vært på oppdrag i utlandet i et helt år, og i den tiden hadde hans mor og søster blitt rammet av en alvorlig ulykke. Han hadde mistet kontakten med telefonen i et hastig fly, og måtte hente den først etter at moren hadde gjennomgått operasjoner. Han hadde kommet tilbake nettopp i tide for å feire nyttår med Sofie.
«Jeg trodde du hadde forlatt meg,» pustet Sofie lettet.
«Jeg ville ikke savne nyttårsaften med deg,» svarte han.
De dro sammen til Sofies foreldre, som ventet ved døren med åpne armer. Faren hans, Bjørn, tok imot Einar med et fast håndtrykk.
«Dette er Einar, min fremtidige svigersønn,» kunngjorde Sofie, og viste frem ringen.
Foreldrene ble overrasket, men aksepterte ham med varme ord.
Etter en kort prat om den merkelige forslaget fra julenissen, løftet alle glassene og skålet:
«Skål for kjærligheten, for fremtiden, og for et lykkelig nytt år!»
Vi feiret inn i den nye dagen med latter, musikk og gnistrende fyrverkeri. Jeg så på Sofie, som nå glitret som en stjerne, og innså at tålmodighet og tro på kjærligheten kan overvinne selv de mørkeste tider.
**Lærdom:** Jeg har lært at ekte kjærlighet krever både venting og mot til å tro på mirakler, selv når livet ser grått ut.
