Vet du, venn, dette er en historie som har satt seg i hjertet mitt. Det handler om Even Haugland. Han vokste opp uten far, selv om han en gang hadde en. Da Even var fire år gammel, omkom faren Bjørn Haugland, som jobbet i brannvesenet. Han døde under redningsarbeid etter et jordskjelv i en by i Sørøst-Asia. Med ham døde også Kompis, den trofaste schäferen som Bjørn selv hadde oppdratt fra den var valp.
Mor til Even, Turid, ble enke og giftet seg aldri igjen. Hun oppdro Even alene med mye kjærlighet, men også en uro for sønnens valg. Da han ble 14, meldte han seg inn i den lokale hundeklubben i Bergen og begynte i ungdomsgruppa for hundeførere. Turid var stolt av ham, men innerst inne var hun redd for at han kom til å følge i farens fotspor og begi seg inn i et farlig yrke.
Da Even var 16, tok han plutselig med seg en schäfervalp hjem. Han gikk lenge og funderte på hva den skulle hete. En dag kom han hjem fra skolen og hørte mamma si til valpen: «Å du, for en rakker, skal du alltid finne på noe sprell?» Even smilte for seg selv, for sånn brukte hun også å si til ham da han var liten og full av rampestreker. Han lo og sa: «Da vet vi det! Valpen skal hete Rasken.»
I løpet av to år vokste Rasken opp til å bli en flott, sterk og lydig tjenestehund. Even var utrolig stolt over arbeidet sitt og over alt Rasken fikk til. Da tiden kom for å dra i militæret, søkte Even om å få tjenestegjøre som hundefører med Rasken ved sin side. I smug trente han Rasken ekstra og håpet han klarte opptaksprøven.
De kom seg gjennom treningsleiren og ble sendt videre til en grensestasjon nord for Kirkenes, nært den russiske grensa. Allerede første uka fikk de kallenavnet «Rasken og Uflaksen» av de andre soldatene «Jaha, da er Rasken og Uflaksen på patrulje igjen!», spøkte folkene på stasjonen.
Tjenesten gikk sin gang, men en natt på grensepatrulje skjedde det noe dramatisk. En skuddveksling med grensebrytere endte med at en soldat ble såret, en annen drept og Even forsvant. Rasken ble også skadet. Grensevakta satte straks i gang leteaksjon, men selv etter et intensivt søk var Even sporløst borte.
Etter flere uker med leting både fra norske og russiske styrker, var det ingen resultater. En dag dukket det opp en offiser hjemme hos Turid i Bergen. Han hadde med seg Rasken, som nå haltet etter skaden, og han overleverte de tunge nyhetene. Offiseren snakket om håp, mirakler og om at søket etter Even skulle fortsette, men Turid fikk ikke med seg alt. Hun satt bare der, klappet Rasken på hodet, og tårene rant. Hunden trykket seg inn til bena hennes, og la forsiktig hodet i fanget.
Fra den dagen kunne alle som gikk tur i byparken se Turid, denne rolige kvinnen i femtiåra, gå langs stiene med Rasken ved sin side, begge med et slags stille alvor over seg. Det var et samspill mellom dem, noe dypere enn forholdet mellom eier og hund.
Turid pleide å hviske med rolig stemme: «Nå skal vi bake boller til helga, Rasken. Åh, og lage soppstuing det liker du. I morgen tar vi oss en tur til Vågen, kanskje du får svømme litt.» Rasken travet trofast ved siden av henne, lyttet, og bjeffet knapt, selv når han pleide å være litt ivrig før.
Året gikk. Igjen banket det på døren. Det var noen fra Forsvaret med hundemat og litt mat til henne. De fortalte at dersom det ikke kom noen tegn til Even innen året var omme, kunne han bli erklært død. Turid takket dem, lukket døra like rolig, snudde seg og hvisket: «Ikke hør på dem, Rasken. Jeg vet Even lever.»
Så en kveld ringte det på døra igjen. En ung mann stod utenfor. Rasken logret, og Turid ble overrasket. «Hei, Turid Haugland. Jeg heter Olav Solheim, jeg tjenestegjorde sammen med Even, altså, sønnen din.» Olav satte seg ned, drakk te og delte minner om Even. Turid viste fram gamle bilder, og de lo sammen av barndomsbilder og rare påfunn.
Mot slutten av kvelden ble han alvorlig. «Turid, nå må du ikke tro jeg er gal, men Even kom til meg i en drøm for to uker siden. Han ba meg hilse til deg og si at han kommer hjem.» Turid brøt ut i gråt, holdt seg for munnen og Rasken kom bort, la snuten mot kneet til Olav og bjeffet lavt. «Jeg vet det høres rart ut, men jeg måtte bare si det til deg,» sa Olav.
Tiden gikk videre. Hver dag gikk Turid og Rasken runden i parken, pratet sammen om alt mulig. Så en høstmorgen, med lufta kald og klar, og bladene i nydelige gulfarger, så hun plutselig en høy skikkelse i enden av alléen. Rasken spisset ørene, knurret mykt og trakk i båndet. Hun lot båndet gli ut av hånda, og Rasken satte av sted, haltende, men lykkelig rett mot den han hadde ventet på.
Midt blandt løv og sollys, langt der framme, omfavnet Even og Rasken hverandre. Turid ble stående, tårene rant, men hun visste at endelig, etter alt dette, var det håp.
