Vet du hva, jeg må bare fortelle deg denne historien om Irmelin og familien hennes det er nesten som noe man hører i gamle bygdeeventyr, du skjønner?
Ting begynte litt trått: Pappaen, Leif, trodde nemlig aldri helt på at lille Irmelin faktisk var hans datter. Mammaen, Vera, jobbet jo på nærbutikken i bygda, og det gikk stadig rykter om at hun var litt for mye inne på bakrommet med ulike mannfolk. Så Leif klarte faktisk ikke å se på vesle Irmelin og kjenne på farsfølelsen. Han ville liksom ikke engang ta henne i hånden. Med tiden smittet det over på Vera også, og hun trakk seg unna datteren.
Men om ikke annet det var én som virkelig elsket Irmelin, og det var bestefaren hennes, gamle Mads. Han bodde ytterst i bygda, der skogen begynner, i det lille røde huset sitt. Hele livet hadde Mads jobbet som skogvokter, og selv etter at han ble pensjonist, måtte han liksom ut i skogen nesten hver dag. Han plukket bær, sanket medisinplanter og røtter, og om vinteren matet han dyrene. Folk i bygda syntes han var litt smågal, og kanskje var noen litt redde for ham ikke minst fordi mye av det Mads sa faktisk gikk i oppfyllelse. Men folk kom likevel til ham når de trengte urter og råd.
Kona hans døde tidlig, så det var kun Irmelin og skogen igjen som gleden hans i livet. Da Irmelin begynte på skolen, bodde hun gjerne mer hos bestefar enn hjemme. Han lærte henne alt om planter, og jenta slukte kunnskapen lett. “Hva skal du bli da, Irmelin?” spurte folk, og hun svarte alltid: “Jeg skal hjelpe folk lege dem.” Mammaen bare lo. “Vi har ikke råd til at du skal studere,” sa hun. Mads trøstet henne, sa at han skulle hjelpe til og i verste fall fikk de vel selge kua.
Så ble det sånn at Irmelin arvet bestefars hus. Vera kom ellers sjelden på besøk, men en dag stod hun plutselig på trappa hans. Hun trengte penger; sønnen hennes, Andreas, hadde spilt bort alt han eide i byen, fått bank og nå krevde folk at han måtte betale dem tilbake.
“Så nå kommer du hit, når det brenner?” sa Mads, alvorlig. “Du har da nesten glemt at jeg finnes.” Han nektet å hjelpe. “Andreas får stå for konsekvensene selv. Jeg må hjelpe Irmelin med utdannelsen.”
Vera ble rasende, hylte: “Jeg vil ikke se noen av dere igjen! Nå har jeg verken en far eller datter!” Og stormet ut i vintermørket. Da Irmelin etter hvert søkte seg inn på sykepleierutdanning, fikk hun aldri én krone fra foreldrene. Det var bestefar som hjalp og stipendet for Irmelin jobbet steinhardt med studiene.
Før hun hadde rukket å gjøre ferdig siste året, ble Mads syk. Han ante nok at tiden hans nærmet seg, for han sa til Irmelin at huset nå var hennes, og hun måtte aldri glemme det fyre i ovnen om vinteren, la det alltid bo mennesker der. “Ikke vær redd for å være alene her,” sa bestefar og smilte sånn som bare han kunne. “Dette huset er magisk kanskje er det nettopp her du finner lykken.” Og vet du, jeg tror han visste noe.
For våren etter gikk Mads bort. Irmelin jobbet nå som sykepleier på sykehuset på nabostedet. Hun hadde funnet seg et lite rom i byen, men hver helg dro hun hjem til huset for å fyre i ovnen og bare være der. Bestefar hadde kappet mer enn nok ved, så det var aldri tomt.
En kveld kom hun til bygda. Natt til søndag blåste det opp til skikkelig snøstorm. Veiene føk igjen, snøen la seg i digre skavler, og ingen vet helt om det kom til å gå busser. Plutselig, midt i morgenkaoset, banket det på døra. Utenfor sto en fremmed ung mann og hutret. “Hei, jeg har kjørt meg fast i snøen rett utenfor her. Har du en spade, tror du?” spurte han. Irmelin svarte, “Den står lent mot veggen, bare ta den du. Jeg kan hjelpe, hvis du vil?”
Han gliste litt han syns kanskje ikke den spinkle Irmelin så veldig hjelpsom ut, men han takket for spaden. Til sist, etter mye jobb, ga bilen hans opp igjen, og han kom inn for å varme seg på en kopp te. “Er du ikke redd for å bo sånn alene med skogen som nærmeste nabo?” spurte han henne. “Nei, ikke egentlig,” svarte Irmelin. “Men jeg håper bussen kommer, jeg må tilbake på jobb.” Han, som het Stian, lo og foreslo at de kunne sitte på sammen, for han skulle samme vei.
Du skulle sett det, altså! Etter det så du Stian overalt hvor Irmelin gikk. En dag møtte han henne etter jobb, gliste og sa: “Det må være noe trolldom i teen din, for jeg klarte ikke la være å oppsøke deg igjen. Kanskje kan jeg få en kopp til?”
De giftet seg aldri, for Irmelin ville ha det sånn. Stian var sta til å begynne med, men hun overtalte ham og de var virkelig glade i hverandre. Han løftet henne ned fra bussen når det var glatt, og folk lo og sa: “Stian bærer dama si på hendene, han!” Da de fikk en gutt, ble jordmødrene imponert aldri sett en så stor baby komme ut av ei så lita mor. “Hva skal han hete, da?” spurte de. “Han skal hete Mads,” sa Irmelin. “Etter en fantastisk mann.”
