De fortsatte sammen
De forlot Oslo tidlig en julemorg i juli, da E6 ennå ikke var fylt med tunge lastebiler, og veikroer nettopp hadde ryddet fram plastmenyer på bordene.
Ingrid Hansen satt bak rattet i sin gamle Volkswagen Golf, klemte hjulet med beina som om bilen kunne ombestemme seg og snu. På passasjersetet satte seg Kine Berg, med en termo kaffe og en pose smørbrød ved føttene. I handsettets skuffer klirret blodtrykksmedisiner, ved siden av lå bilpapirene og en fersk diagnoserapport.
Er du sikker på at du klarer å kjøre? spurte Kine mens hun strammet beltet. Hvis du vil, kan jeg ta over.
Jeg holder meg til nå, svarte Ingrid og trådte litt mer på gassen. Og du med den brennende følelsen, lo hun, du sa jo selv at du burde ta det rolig en stund.
Kine hevet øynene, men uten å bli fornærmet.
Det er ikke et brudd, men nervesystemet som er i krise, sa hun. Psykologen min sa at en ny omgivelse er bra. Så jeg er offisielt i terapi.
Ordet «psykolog» hørtes fortsatt uvant for Ingrid. Hun hadde nettopp lært seg å si «skilsmisse» uten å stamme. Tjue år med ekteskap hadde brutt sammen etter et eneste domstolshammerklang, og nå kjørte hun E6 med en gamle studievenninne, og prøvde å la tankene om det tomme hjemmet gå i bakgrunnen.
Hvor skal vi egentlig? spurte Kine. Jeg har ikke forstått om du har en plan, eller om du har bestemt deg for å følge universet?
En vag plan, trakk Ingrid på skuldrene. Først Røros, så Levanger, der stopper vi hos kusinen min. Deretter ser vi hvordan kroppen føles. Se, kartet, hun nikket mot den brettede atlasen mellom setene. Jeg er ikke fanatisk, jeg vil bare
Hun ble stille. Kine skjønte hva «bare» betydde. Å forlate den vante leiligheten der hvert lille møbel minnet om den eksakte ektemannen. Å forsikre seg om at livet ikke endte ved vielsesdøren.
Jeg vil bare bytte luft, fullførte Kine forsiktig for henne. Og slutte å skvette av hvert arbeidsbrev.
Kine hadde sluttet i reklamebyrået for tre måneder siden. Før det hadde hun overnattet på kontoret, kranglet med kunder og skrevet strategier for merker som ikke engasjerte henne. En dag skjønte hun at hun begynte å kvele på vei til jobb, og gråt uten grunn om kvelden. Legen kalte det utbrenthet, skrev sykemelding og foreslo rolig å revurdere livsstilen.
Er du sikker på at det ikke er en flukt? spurte Ingrid i telefonen.
Hva om det er det? svarte Kine. Kanskje jeg trenger en flukt akkurat nå.
Slik ble idéen om en roadtrip født. Kine ville ha frihet, veier og spontanitet. Ingrid ville ha tidtabeller, klare stopp og bensinstasjoner med rene toaletter. De ble enige om å prøve å blande begge deler.
Utenfor suset grønne åser, små bygder, skilt som reklamerte «Hjemmelaget mat» og «Grill». Radioen laget en blanding av gamle viseballader og nyheter. Ingrid oppdaget at hun likte å bare kjøre. Veien trakk fra hodet fragmenter av søksmål, rettssalsdiskusjoner, videokonferanser med voksne barn.
Kan vi ha noe morsommere musikk? spurte Kine. Jeg er redd nyhetene skal stjele all stemningen.
Ingrid skiftet kanal. En gammel poplåt fra studenttiden begynte å spille. Kine lo, sang med, og Ingrid kjente noe i seg smelte.
Til middag stoppet de ved en veikro med en falmet tavle som sa «Kos». Inne luktet det av stekt potet og suppe. Bak disken tørket en kvinne i forkle glass, mens utenfor sto to lastebiler og noen personbiler.
Vi tar fiskesuppe og kjøttboller, sa Kine bestemt. Og en kanne te.
Jeg har bare salat og grønnsakssuppe, la Ingrid til. Jeg holder meg til rattet.
De satte seg ved vinduet. Kine brettet ut kartutskrifter, en notatbok for inntrykk og en penn.
Hør her, sa hun, en dag følger vi planen din med overnatting hos familien. En annen dag improviserer vi. Ser vi et skilt mot en innsjø, svinger vi av. Ser vi et skilt for et museum eller en tradisjonell norsk hytte, drar vi dit.
Ingrid trakk på nesen.
Jeg liker ikke «improvisere». Da kan vi ende opp i et sted uten hotell.
Da får vi se, smilte Kine. Kanskje vi i den hullet finner den beste kaken i livet.
Ingrid ville protestere, men da kom maten. Hun la bort krangelen og begynte å bruke gaffelen på kjøttbollene. Kinen var alltid på jakt etter nye opplevelser, byttet jobb, by, menn. Ingrid bygde et hus, sparte til oppussing, holdt fast på stabilitet.
Etter lunsj satte de kursen tilbake på E6. Solen steg høyere, bilen ble varm. Ingrid rullet ned vinduet, kjente en lun bris mot kinnet. Veien var jevn, med sporadiske forbikjøringer og få politiposter.
Hør, plukket Kine plutselig opp, pekende fremover. Der ser du skiltet mot elva. «Badeplass Ørnes». Skal vi stoppe og ta en dukkert?
Vi er fortsatt to timer fra Røros, svarte Ingrid. Jeg lovet kusinen å være der før kveld.
Du kan ringe og si at vi blir forsinket. Vi er ikke på jobb, vi er på ferie.
Ingrid klemte rattet hardere. Hun ble irritert over den lette holdningen til Kines planer.
Folk venter på oss. Det er uhøflig.
Og hva er høflig? Å leve etter en timeplan som ikke lenger passer? sa Kine lavt.
Ordene traff. Ingrid nølte. Skiltet for badeplassen ble stående bak dem.
Om en halvtime ble veiarbeid annonsert. Trafikken ble redusert til én fil, med en kø av biler bak en slettet asfaltstrek. Asfalten var hakkete, hjulene hoppet over hver knekk.
Senk farten, sa Kine. Det ser ut som hull.
Jeg ser det, svarte Ingrid.
Hun så virkelig. Men tankene hennes kvernet fortsatt rundt Kines ord: «En timeplan som ikke passer deg». Hva skulle hun egentlig følge? Bo alene i en tre-roms leilighet? Flytte til en mindre leilighet? Gå tilbake til den gamle regnskapsjobben eller ta sjansen på en ny karriere?
En lastebil med grus kom i møtet. Sten kastet seg fra hjulene og banket mot panseret. Ingrid bestemte seg for å ta igjen den, før veiarbeidet var ferdig.
Ikke nå, sa Kine da hun så Ingrid blinke med blinklys. Det er ingen merking her.
Den går 40 km/t, vi rekker ikke frem til natten i den farten.
Ingrid kjørte inn i motsatt kjørefelt. Lysene fra en fjern bil skimtet, men avstanden så tilstrekkelig. Hun tråkket på gassen, bilen skjøt fram og passerte lastebilen. I samme øyeblikk traff høyre hjul en dyp grøft.
Kollisjonen var brå, bilen skled. Ingrid klarte å rette rattet, men et høyt smell fulgte, og Golfen rykket hardt til høyre. Hun grep rattet, prøvde å holde bilen i filen, bremset samtidig. Hjertet hamret i halsen. Lastebilen var allerede bak dem, og en møtende bil bremset med blinkende lys.
De stoppet på veikanten. Sekunder med tung pust og stille.
Vi lever? spurte Ingrid med hæshed stemme.
Sånn ser det ut, svarte Kine og trakk i beltet. La oss se på skaden.
De steg ut. Varmen fra kollisjonen slo mot ansiktene. Til høyre strakte en åker seg, til venstre en sporvei med saktegående biler. På høyre side var dekkets gummi revet nesten helt ned til felgen.
Dekkpuntert, konstaterte Kine. Har du reservehjul?
Ja, Ingrid åpnet bagasjen, slapp av pakkene, tok frem jekk, mutternøkkel og reservehjul. Hendene skjelte.
La meg, sa Kine. Jeg har erfaring.
Jeg klarer det selv, svarte Ingrid sta.
Hun heiste jekken, men asfalten under var ujevn, jekken gled. Ingrid bannet. Svetten rant nedover ryggen.
Kine så på, gikk nærmere.
Nat, la meg hjelpe. Du er på kanten nå.
Jeg er på kanten fordi du distraherte meg med alle dine samtaler, brøt Ingrid ut. «La oss svinge, la oss ringe, la oss ikke tenke på høflighet».
Jeg tvang deg ikke til å overhale, svarte Kine rolig. Det var ditt valg.
Selvfølgelig, mitt valg. Alt er alltid mitt. Skilsmissen min, punktert dekk mitt, livet mitt som jeg selv ødela.
De siste ordene kom høyere enn hun hadde tenkt. Flere biler gikk forbi, snudde blikket. Kine klemte leppene.
Du trenger ikke bære alt alene, sa hun. Verken dekk eller livet ditt.
Lett å si til den som alltid har levd som hun vil, avbrøt Ingrid. Du kunne ha sluttet i jobben fordi du visste du kunne finne en annen. Du kunne ha forlatt mannen fordi du visste du ville finne en ny. Og jeg
Hun stanset. Bildet av kjøkkenet der eksmannen pakket en koffert dukket opp. Hans slitte ansikt, hennes forsøk på å holde ham, løftene: «Jeg skal endre meg». Ingenting endret seg.
Hva med deg? spurte Kine mykt.
Jeg har alltid tenkt på hva som er praktisk for alle: barna, mannen, sjefen. Nå som alle har gått sine veier, vet jeg ikke engang hva jeg vil selv. Bortsett fra å komme til Røros som planlagt.
Kine sukket, satte seg på huk ved dekket, sjekket jekken.
La oss så, sa hun. Vi skifter dekket sammen nå. Så kjører vi til nærmeste verksted, sjekker resten. Der bestemmer vi veien videre. Uten rop. Uten anklager.
Du ville ha frihet, sutret Ingrid. Her står vi med punktert dekk, frihetens pris.
Frihet er ikke når alt går glatt, svarte Kine. Men når du kan velge hvordan du reagerer på det som går galt.
Ordene var nesten lærerike, og Ingrid kjente irritasjonen avta, erstattet av en lindring over at Kine tok tak i nøkkelen og begynte å løsne mutrene.
De byttet dekk i stillhet. Biler som kjørte forbi blåste kort med hornet i støtte. En mann stoppet, spurte om hjelp. Kine takket, sa at de klarte det selv.
Da alt var på plass, satte de seg tilbake i bilen. Ingrid satt noen sekunder med motoren av.
Du har rett, sa hun lavt. Det var mitt valg. Jeg var nesten på vei til å ødelegge oss begge.
Men du ødela oss ikke, svarte Kine. Vi er i live, bilen ruller. Det er allerede noe.
Jeg Ingrid svelget. Jeg er redd for å kjøre nå.
Kine så nøye på henne.
La meg ta rattet, foreslo hun. Jeg har førerkort og erfaring. Du kan hvile litt.
Ingrid nølte. Bilen hadde vært hennes siste livline. Hun hadde spart til den, tatt opp lån, fått den godkjent, bestått EU-kontrollen. Å gi fra seg rattet betydde å innrømme at hun ikke hadde kontroll over alt.
Greit, sa hun til slutt. Men kun til verkstedet.
De byttet plass. Kine satte bilen trygt på veien. Ingrid så på landskapet fra passasjersetet, og spenningen ble erstattet av en tung trøtthet.
Om tjue minutter oppdaget de et skilt «Verksted, kafé, motell». Kine svingte av. En liten verkstedplass med noen bokser, ved siden et enetasjes bygg med skiltet «Kafé Birch».
Mekanikeren, en mann i femtiårene, inspiserte det punkterte dekket, ristet på hodet.
Den kan ikke repareres, sa han. Dekkene er gamle, skadet på siden. Du må ha et nytt.
Ingrid nikket, kalkulatoren i hodet begynte å tikke. Et nytt dekk betydde penger, som allerede var knappe etter skilsmissen.
Hvor mye koster det? spurte hun.
Han oppga beløpet: fem hundre kroner. Ingrid sukket.
Ok, gjør det.
Mens mekanikeren byttet dekket, gikk de inn i kafeen. Inne var kjølig, klimaanlegget suset i taket. Ved et vindusbord satt en familie med barn. En TV i hjørnet viste et matprogram.
De bestilte hver sin bolle kald suppe og te. Kine satt stille, skrapte med skjeen i grønn salat. Ingrid merket den anspente stillheten mellom dem.
Jeg var urettferdig, brøt hun først stillheten. Jeg snakket hardt til deg.
Du var redd, svarte Kine. Jeg hadde også ropt.
Men jeg mener det, fortsatte Ingrid, stirret i skålen. Du har alltid klart å leve for deg selv. Jeg klarer ikke. Og nå blir jeg skremTil slutt kjørte vi mot solnedgangen, vel vitende om at veien foran oss var vår felles fremtid.
