Eiendomsmegler Marit Solheim legger røret på plass og stirrer på telefonen et par sekunder som om den har skylden.
I løpet av tjueto år i bransjen har hun solgt leiligheter med gjeld, med folk som står på folkeregisteret, med lekkende rør og med utsikt mot kirkegården. En gang med en papegøye som bannet på tre språk. Men at en katt skulle være med i kontrakten som en heftelse – det har hun aldri opplevd før.
– OK, gjentar jeg vilkårene, sier hun til seg selv mens hun blar i notatboken. – To rom, Karl Johans gate, tredje etasje, sekstito kvadratmeter. Eieren døde i januar. Arvingene er sønnen og datteren fra Bergen. De vil selge raskt. Katten tar de ikke med, de vil ikke gi ham til omplassering, og de tillater ikke avliving. Katten følger med.
Hun sukker og legger til en linje i annonsen som ville fått enhver jurist til å grøsse: «Katt inkludert i prisen. Prisforslag velkomne.»
Første visning er på lørdag.
Marit Solheim åpner døren og slipper inn kjøperen – en høy kvinne i femtifemårsalderen i grå frakk. Hun trår over dørstokken og stopper opp. Leiligheten lukter som i hjem der en enslig eldre person har bodd lenge: lavendelsåpe, gamle bøker, et hint av baldrian.
– Gyda Bakke, presenterer kvinnen seg uten å rekke frem hånden. Hun ser seg om. – Og hvor er denne … bonusen?
Katten sitter i vinduskarmen i stuen – diger, rød og hvit. Han ser på Gyda Bakke uten å blunke, og i blikket hans er det verken frykt eller nysgjerrighet. Bare trett, uendelig tålmodighet.
Slik ser de som allerede har blitt forlatt.
Gyda Bakke går rundt i leiligheten i stillhet. Hun stryker en finger over bokryggene på hyllen – Hamsun, Undset, Sandemose, opplest til løse permer. Hun titter inn på kjøkkenet, der en avrivningskalender henger på veggen, stoppet på syttende januar. I vinduskarmen står tre potter med tørre pelargonier. Og en bolle. Ren, tom, stående nøyaktig på sin plass – ved venstre stolben.
– Blir han matet? spør hun uten å snu seg.
– Naboen, sier Marit Solheim. – Tora Eriksen i nummer trettiseks. Hun kommer to ganger om dagen. Arvingene betaler henne for det. Lite, men de betaler.
Gyda Bakke vender tilbake til stuen. Katten endrer ikke stilling – han sitter i vinduskarmen med labbene trukket inn og ser ut i gårdsrommet. Der svaier nakne februarpopler i vinden, og mellom dem går en kvinne med barnevogn.
– Hva heter han?
– Mikkel, sier arvingene.
– Mikkel, gjentar Gyda Bakke uttrykksløst.
Katten snur ikke hodet.
Hun ringer tre dager senere.
– Marit Solheim, jeg har tenkt meg om. Området er bra, t-banen er nær. Men prisen er fremdeles over markedet, selv med … tillegg. Og det trengs oppussing – tapetene, linoleumen. Jeg ville tatt den hvis dere går ned tre hundre.
– Jeg prøver å snakke med dem.
Arvingene går ned to hundre. Gyda Bakke sier ja.
Papirarbeidet tar tre uker. Gyda Bakke kommer til leiligheten to ganger til – med målebånd og notatbok. Hun måler vegger, skriver ned, regner. Katten observerer. Når hun for andre gang setter seg på huk ved vinduet for å sjekke radiatoren, hopper han ned fra vinduskarmen, går bort og setter seg ved siden av – en halvmeter unna. Ikke nærmere.
– Hei, sier hun til ham.
Mikkel blunker. Én gang, langsomt. Og snur seg bort.
Tora Eriksen i nummer trettiseks viser seg å være en liten, tørr kvinne med skremte øyne. Hun venter på Gyda Bakke ved døren på dagen for overtagelsespapirene.
– Er du den nye beboeren?
– Det håper jeg.
– Jeg skal fortelle deg om Mikkel. Nina Bergsrud, den forrige beboeren, hvile i fred, hun fant ham for ti år siden. Han satt utenfor inngangen, i november, helt fillete. Hun tok ham inn, fikk ham i stand, fetet ham opp. Siden den gangen gikk han ikke fra henne.
Tora Eriksen tier og legger til lavere:
– Da hun falt om, hjerneslag, rett på kjøkkenet, lå han ved siden av henne. Ambulansen kom, de brøt opp døren, og han lå ved hodet hennes. Han ville ikke gå derfra.
Gyda Bakke lytter, stående i døråpningen, og holder en bunt nye nøkler i hendene. Tre nøkler. To til låsene. Én til postkassen, som det ikke lenger er noen til å sjekke.
– Han er ikke slem, fortsetter Tora Eriksen. – Han klør ikke, ødelegger ikke møbler. Men … han lar seg ikke ta på. Jeg har matet ham i to måneder, og han har aldri kommet bort til meg. Han spiser når jeg går ut. Jeg setter skålen – og går ut av døren. Når jeg kommer tilbake, er den tom. Men mens jeg er der – aldri.
– Kanskje han er redd.
– Han er ikke redd. Han venter. Han setter seg ved døren og ser på den. Hver kveld, omtrent klokka seks. Nina Bergsrud kom hjem fra tur klokka seks.
Gyda Bakke flytter inn på lørdag. Hun har lite med seg – hun er vant til å bo kompakt. Tjue år som sykepleier på kardiologisk avdeling, deretter en stilling på legevakten, så nedbemanning, bytte til en mindre leilighet, en hybel på Grønland som gjorde vondt i knærne og sjelen. En egen bolig har vært en drøm så lenge at den nesten har sluttet å være en drøm og blitt en plan. Hun har spart penger i ni år.
Flyttefolkene bærer inn sofaen, to skap, esker med servise. Mikkel forsvinner. Gyda Bakke finner ham i boden – han har gjemt seg bak strykebrettet og sitter der med ørene presset ned, diger og ubevegelig.
– Jeg forstår, sier hun til ham. – Det er vanskelig for deg. For meg også.
Hun setter en skål ved venstre stolben, på samme sted som den forrige, og går ut og lukker kjøkkendøren.
Om morgenen er skålen tom.
Det går en måned. De lever parallelt – innenfor de samme veggene, men i forskjellige verdener.
Gyda Bakke står opp klokka seks, drikker kaffe på kjøkkenet, drar på vakt. Hun har fått jobb på helsestasjonen på Grünerløkka – ikke kardiologi, selvsagt, men etter et år uten arbeid har hun ikke råd til å velge.
Mikkel dukker opp på kjøkkenet bare etter at låsen klikker. Det vet hun, fordi hun legger et hårstrå – langt, grånende – på tvers over skålen. Hver kveld ligger hårstrået på gulvet. Altså har han spist.
Om kvelden sitter hun i lenestolen ved vinduet og leser – de samme bøkene fra hyllen, som Nina Bergsrud etterlot seg. Undset viser seg å være full av blyantnotater: med fin, stødig håndskrift står det utropstegn i margen, av og til et ord: «ja», «akkurat», «det samme som meg». Gyda Bakke leser disse notatene og kjenner en merkelig følelse – ikke sorg, nei. Gjenkjennelse. Som om kvinnen hun aldri har sett, tenkte som hun.
Mikkel sitter i gangen i mellomtiden. Ikke i stuen – i gangen. Ved inngangsdøren. Hver kveld, nøyaktig klokka seks. Han venter.
I slutten av mars blir Gyda Bakke syk. Influensa slår henne ut på én natt – førti i feber, vondt i halsen, verk i hvert ledd. Hun ringer jobben, tar paracet og legger seg. Hun har ikke krefter til å reise seg for å spise, eller for å mate katten.
– Mikkel, roper hun fra soverommet med hes stemme. – Unnskyld. Jeg orker ikke nå.
Stillhet.
Hun synker ned i en tung, klissete søvn med susende hode. Hun våkner av at noe presser mot beina. Ikke hardt. Bare tyngde – varm, jevn, levende.
Mikkel ligger på sengefoten. Han har rullet seg sammen og ser på henne uten å blunke, alvorlig, oppmerksomt. For første gang på en måned er han ikke i gangen, ikke i boden, ikke bak strykebrettet. Han er her.
Gyda Bakke rører seg ikke. Hun er redd for at hvis hun beveger seg, vil han gå. Hun bare ser på ham, og han på henne, og mellom dem er den stillheten der ord ikke er nødvendig, fordi alt allerede er sagt.
– Du vet det allerede, hvisker hun.
Mikkel presser ørene bakover, legger hodet på labbene og lukker øynene.
Han går ikke.
Tre dager er hun syk, og tre dager ligger han ved føttene hennes. Han går bare bort til skålen – hun tvinger seg opp for å helle i mat – og kommer tilbake. På den tredje dagen, da feberen faller og Gyda Bakke sitter på kjøkkenet innpakket i et teppe med en kopp kraft, hopper Mikkel opp på stolen. Setter seg ved siden av. Og begynner å male.
Lavt, med en hes klang, som om han har glemt hvordan og nå prøver å huske.
Gyda Bakke setter fra seg koppen. Tar av brillene. Rekker hånden frem – langsomt, med håndflaten opp.
Mikkel snuser på fingrene hennes. Og støter pannen mot håndflaten.
Hun gråter. Ikke av rørelse – hun er ikke typen som gråter av rørelse. Hun gråter fordi hun plutselig forstår en enkel, klar ting: Hun har kjøpt et annet menneskes liv med andres bøker og andres katt, fordi hun ikke hadde nok til sitt eget. Og han har blitt igjen i et annet menneskes liv med en annen kvinne, fordi det ikke fantes noe annet sted for ham. To heftelser. To tillegg. To overflødige skapninger som er inkludert i prisen.
Og her sitter de på kjøkkenet ved siden av hverandre, og den ene er femten katteår, den andre er femtiseks menneskeår, og begge har det varmt sammen.
Mikkel maler, og Gyda Bakke holder hånden på det store, tunge hodet hans og tenker at dette kanskje er det – når man ikke venter, ikke leter, ikke ber. Og det kommer.
I mai river Gyda Bakke ned de gamle tapetene – de med små brune blomster, som gjorde leiligheten mørkere enn den var. Hun maler veggene i varm melkefarge. Linoleumen lar hun foreløpig være – hun har ikke penger til alt på én gang, men det spiller ingen rolle lenger. Leiligheten har sluttet å være fremmed. Hun selv merker ikke når det skjer.
Bøkene til Nina Bergsrud står igjen på hyllen. Gyda Bakke legger til sine egne – litt, halvannet dusin. Undset med blyantnotatene står på samme plass. Av og til åpner hun den om kvelden og leser ikke novellen, men margen – andres «ja», «akkurat», «det samme som meg». Og hun nikker.
Pelargoniene kastet hun allerede da hun flyttet inn – helt tørre, umulige å redde. Men nå planter hun nye. Setter dem i samme vinduskarm der Mikkel satt den første visningsdagen. Nå sitter han der sjeldnere. Oftere i lenestolen, ved siden av henne. Eller på fanget, hvis kvelden er lang og boken god.
Klokka seks går han ikke lenger til døren.
I juni treffer Marit Solheim, eiendomsmegleren, tilfeldig på Gyda Bakke i butikken på Karl Johan. Gyda Bakke står i køen med kattemat og en pose kefir.
– Hvordan går det med leiligheten? spør Marit Solheim. – Angrer du?
– Nei.
– Og katten?
Gyda Bakke tier. Hun flytter kattematen fra den ene hånden til den andre.
– Vet du hva, Marit Solheim, sier hun, – de burde ikke ha satt ned prisen. De burde ha satt den opp.
Marit Solheim ler. Men Gyda Bakke ler ikke. Hun spøker ikke.
Hjemme venter Mikkel på henne. Han sitter i gangen, ved tøflene. Det er hans nye plass. Og når låsen klikker, løfter han hodet og blunker én gang, langsomt.
Slik møter man dem de venter veldig på.
