Ei eiendomsmekler, Marit Solberg, la på røret og stirret et par sekunder på telefonen som om den hadde gjort noe galt.
I tjueto år hadde hun solgt leiligheter med heftelser, med påmeldte slektninger, med gamle rør og med utsikt mot kirkegården. En gang med en papegøye som banet seg med tre språk. Men det å ta med en katt i kontrakten som en ekstra belastning, det hadde hun aldri gjort før.
Så, jeg gjentar vilkårene, mumlet hun til seg selv mens hun bladde i notatboka. Toroms, Storgata, tredje etasje, seksti to kvadratmeter. Eier døde i januar. Arvingene er sønn og datter fra Trondheim. De vil ha unna leiligheten raskt. Katten får de ikke med seg, de gir den ikke til et dyrehjem, og de vil ikke la den bli avlivt. Katten følger med.
Hun sukket og la til en setning i annonsen som ville fått enhver jurist til å trekke på smilebåndet: «Katten er inkludert i prisen. Forhandling er velkommen».
Den første visningen var på en lørdag.
Marit åpnet døra og lot inn kjøperen en høy dame på femtifem år i en grå frakk. Hun trådte inn, stoppet og luktet. Leiligheten luktet som et hjem der en ensom, eldre mann har bodd lenge: lavendel såpe, gamle bøker, en anelse valerianarot.
Jeg heter Sølvi Ravn, presenterte hun seg uten å rekke frem hånden. Hvor er denne ekstraen?
Katten satt på vinduskarmen i stuen stor, rødhvit. Den så på Sølvi Ravn uten å blunke, og i blikket var verken frykt eller nysgjerrighet, bare en sliten, uendelig tålmodighet.
Så ser de som allerede har blitt forlatt.
Sølvi gikk gjennom leiligheten i stillhet. Hun strøk med fingeren over bokryggene på hyllen Chekhov, Paustovsky, Astafjev, så slitte at omslagene nesten falt av. Hun kikket inn på kjøkkenet, der et teppet kalender stod fast på 17. januar. På vinduskarmen stod tre potter med visnet pelargon. Og en skål. Ren, tom, akkurat på sin plass ved venstre føtt på krakken.
Får noen mat til ham? spurte hun uten å snu seg.
Naboen, svarte Marit. Tamara Iversen fra nummer 36. Hun kommer to ganger om dagen. Arvingene betaler henne en liten sum for det. Lite, men betalt.
Sølvi gikk tilbake til stuen. Katten hadde ikke endret posisjon den satt på vinduskarmen, trakk frem de fremre beina og så ut på gården. Der suste nakne februartopp i vinden, og mellom dem gikk en kvinne med barnevogn.
Hva heter han?
Markis, så sa arvingene.
Markis, gjentok Sølvi uten uttrykk.
Katten vendte ikke på hodet.
Hun ringte tre dager senere.
Marit, jeg har tenkt. Området er bra, Tbanen er nær. Men prisen er fortsatt høyere enn markedet, selv med ekstraen. Og leiligheten trenger oppussing vegger må males, linoleum byttes. Jeg ville tatt den hvis dere dro ned 300 kroner.
Jeg prøver å forhandle.
Arvingene ga fra seg 200 kroner. Sølvi aksepterte.
Papirarbeidet tok tre uker. Sølvi kom inn i leiligheten to ganger til med målebånd og notatbok. Hun målte veggene, skrev ned, regnet. Katten så på. Da hun andre gang satte seg på huk ved vinduet for å sjekke radiatoren, hoppet den ned fra karmen, kom over og satte seg ved siden av en halv meter unna. Ikke nærmere.
Hei, du, sa hun.
Markis blinket én gang, sakte, og så vendte den blikket bort.
Tamara Iversen fra nummer 36 viste seg som en liten, tørr kvinne med skremte øyne. Hun ventet på Sølvi ved døra på dagen kontrakten skulle signeres.
Er du den nye eieren?
Håper jeg det.
Jeg forteller deg om Markis. Nina Vinter, den tidligere eieren, var som en engel for ham. For ti år siden tok hun ham inn i leiligheten. Han satt ved inngangen i november, helt sliten. Hun matet ham, tok vare på ham. Han har ikke gått et skritt fra henne siden.
Tamara trakk pusten og fortsatte lavt:
Da hun falt, fikk hun slag i kjøkkenet, han lå ved hodet hennes. Ambulanse kom, dører ble brutt opp, men han ble liggende ved siden av henne.
Sølvi stod i dørkarmen, holdt en nøkkelbund i hånden tre nøkler. To til låsene, én til postkassen, som ingen lenger sjekket.
Han er ikke farlig, fortsatte Tamara. Han skraper ikke, ødelegger ingen møbler. Men han vil ikke bli tatt på hånd. Jeg har matet ham i to måneder, men han har aldri kommet til meg. Han spiser når jeg går ut. Jeg setter en skål så går han ut. Jeg kommer tilbake den er tom. Men foran meg aldri.
Kanskje han er redd?
Ikke redd. Han venter. Når klokka er seks om kvelden, sitter han ved døra og ser. Nina kom hjem fra turen klokka seks.
Sølvi flyttet inn på en lørdag. Hun hadde få eiendeler, var vant til å bo kompakt. Tjue år som sykepleier på kardiologi, så en turnusleder, så en nedbemanning, så en hybel i Bjerkebekk, hvor knær og sjel verket. Å eie sin egen bolig hadde vært en drøm så lenge at den nesten ble til en plan. Penger hadde blitt spart i ni år.
Flyttefolk brakte inn en sofa, to skap, kasser med servise. Markis var borte. Sølvi fant ham i boden han hadde krøpet bak et strykejern og satt der, med ører klemt inntil veggen, stor og ubevegelig.
Jeg forstår, sa hun til ham. Det er vanskelig for deg. Det er vanskelig for meg også.
Hun satte en ny skål ved venstre føtt på krakken, på samme sted som den gamle, og gikk ut og lukket kjøkkendøra.
Om morgenen var skålen tom.
En måned gikk. De levde parallelt i de samme veggene, men i forskjellige verdener.
Sølvi sto opp klokka seks, drakk kaffe på kjøkkenet, dro på vaktskift. Hun fikk en stilling på legekontoret i Østre Aker, ikke på kardiologi, men etter et år uten arbeid var det ikke så mye valg.
Markis dukket bare opp på kjøkkenet etter at låsen klikket. Hun visste det fordi hun hadde lagt en lang, grått blekende hårstrå over skålen. Hver kveld lå hårstrået på gulvet det betydde at han hadde spist.
Om kvelden satt hun i en lenestol ved vinduet og leste de bøkene fra hyllen som hadde tilhørt Nina Vinter. Chekhov var full av blyantnotater: i kantene med tynt, nøyaktig skriftskrift stod utropstegn, noen ganger ett ord: «ja», «presist», «og jeg også». Sølvi leste notatene og følte en merkelig gjenkjennelse, ikke tristhet. Som om en kvinne hun aldri hadde møtt tenkte som henne.
Markis satt i korridoren, ikke i rommet, men ved inngangsdøren, hver kveld, nøyaktig klokka seks. Han ventet.
I slutten av mars ble Sølvi syk. Influensa kom over natten feber på 39°C, sår hals, leddsmerter i hver ledd. Hun ringte på jobb, tok paracetamol og la seg. Å reise seg for å spise var umulig. Å reise seg for å mate katten var også umulig.
Markis, ropte hun fra soverommet med en hes stemme. Beklager. Jeg klarer det ikke nå.
Stilhet.
Hun sank inn i en tung, klebrig søvn med en summende hode. Da hun våknet, lå noe på bena. Ikke tungt, men varm, trykkende.
Markis lå ved føttene på sengen, krøllet seg som en bolle og så på henne uten å blunke, alvorlig, oppmerksom. Første gang på en måned var han ikke i korridoren, ikke i boden, ikke bak strykejernet. Han var her.
Sølvi rørte seg ikke. Hun var redd for at om hun flyttet seg, skulle han gå. Hun så på ham, han så på henne, og mellom dem var en stillhet der ord ikke trengte å sies, fordi alt allerede var uttalt.
Du vet det allerede, hvisket hun.
Markis presset ører mot hodet, senket hodet på potene og lukket øynene.
Han gikk ikke.
Tre dager var hun syk, og tre dager lå han ved hennes føtter. Han gikk bare til skålen, hun klarte endelig å stå opp, fylte på fôr, og han kom tilbake. På den tredje dagen, da feberen sank og Sølvi satt på kjøkkenet med et teppe omkring seg og en kopp kyllingsuppe, hoppet Markis opp på krakken, satte seg ved siden av henne og begynte å male.
Lavt, med en raspende stemme, som om han hadde glemt hvordan, men nå husket.
Sølvi satte fra seg koppen, tok av seg brillene, rakte ut en hånd sakte, håndflaten opp.
Markis snuste på fingrene hennes. Så tråkket han hodet mot håndflaten.
Hun begynte å gråte. Ikke av søthet hun er ikke en som gråter av det. Hun gråt fordi hun plutselig forsto noe enkelt og klart: Hun hadde kjøpt et liv som tilhørte en annen, med andres bøker og en andres katt, fordi hun ikke hadde nok plass til sitt eget. Og han hadde blitt igjen i et liv som tilhørte en annen kvinne, fordi han ikke hadde noe sted å gå. To ekstra belastninger. To tillegg. To unødvendige skapninger som ble tatt med i prisen.
Nå satt de ved kjøkkenet, hun med femtiseks menneskelige år, han med femten katteår, og varmen delte de.
Markis malte, og Sølvi la håndflaten på hans store, tunge hode og tenkte at dette kanskje var det når du ikke leter, ikke ber, ikke ber om noe, men det likevel kommer.
I mai rev Sølvi ned de gamle tapetene, de med små brune blomster som gjorde leiligheten mørkere enn den var. Hun malte veggene i en varm melkehvitt. Linoleum ble stående penger til alt på en gang var ikke tilgjengelig, men det spilte ingen rolle lenger. Leiligheten var ikke lenger fremmed. Hun hadde ikke engang merket når det skjedde.
Ninas bøker ble stående på hylla. Sølvi la sine egne der omtrent ett og et halvt dusin. Chekhov med blyantnotater lå på samme sted. Noen ganger åpnet hun den om kvelden og leste ikke historien, men notatene de fremmede «ja», «presist», «og jeg også». Hun nikket.
Pelernaene kastet hun bort så snart hun hadde flyttet inn de var visne til døden, kunne ikke reddes. Nå har hun plantet nye, på samme vinduskarm der Markis satt første visning. Nå sitter han der sjeldnere, oftere på lenestolen ved siden av henne, eller på fanget hennes når kvelden er lang og boken god.
Klokken seks går han ikke lenger til døra.
I juni støtte jeg, Marit Solberg, på Sølvi i Rema 1000 på Stortingsgata. Hun sto i kø med kattefôr og en pakke kefir.
Hvordan er leiligheten? spurte jeg. Angrer du?
Nei.
Og katten?
Sølvi nølte. Hun flyttet fôret fra den ene hånden til den andre.
Vet du, Marit, sa hun, de senket prisen for mye. De skulle ha økt den.
Jeg lo. Sølvi lo ikke. Hun var seriøs.
Hjemme ventet Markis. Han satt i gangen ved skoene, hans nye plass. Da låsen klikket, hevet han hodet og blinket sakte én gang.
Slik hilser man på dem man har ventet på lenge.
