Kjære dagbok,
Ingrid, har du fått invitasjonen fra Rita?
Ja, men jeg har ingen planer om å dra i det bryllupet, sa jeg i telefonen.
Hvorfor ikke? Det er jo vår venninne, og bryllupet blir sikkert i toppklasse hun gifter seg med en utlending, og vi skal feire på den beste restauranten i Oslo! ropte Julie.
Nei, jeg har ingen med å gå. Du vet jo at jeg er alene etter at jeg og Ivar slo opp. Jeg vil ikke gå alene, for Rita vil bare le av meg, du vet hvordan hun er! protesterte jeg.
Greit, jeg kommer over på kvelden. Så fikser vi noe, sa Julie og la på.
Rita og Julie har jeg kjent siden videregående. Med Julie har jeg fortsatt tett kontakt, men med Rita har vi nesten mistet hverandre. For noen år siden flyttet hun til utlandet, og nå har hun akkurat meldt fra om at hun skal gifte seg.
Rita har alltid vært litt høytidelig og selvsikker. Hun inviterte oss begge med sine respektive partnere. Jeg har ingen partner, så jeg bestemte meg for å droppes fra, for jeg ville ikke bli latterliggjort av Rita.
Julie kom som avtalt om kvelden.
Ingrid, jeg har en plan! Vi finner deg en kjæreste eller en mann. Hva tenker du?
En mann? Hva mener du? Hva er du på igjen med?
Julie, som alltid har store drømmer, får ofte hodet mitt til å spinne. Hun tror virkelig at det ikke finnes noen håpløse situasjoner.
Jeg har funnet noe! Det finnes byråer hvor du kan leie en mann for en dag! Det er akkurat det vi trenger!
Nei, jeg er ikke med på det! Jeg vil ikke bestille meg en fyr! ble jeg sint.
Ingrid, det er ikke en mann men en kamerat, bare for show! Du vil imponere Rita med din tilstedeværelse, ikke sant? Jeg har allerede ringt og ordnet alt!
Julie, du er også litt gal! Hvordan vet du hvem de vil sende til meg?
Jeg har bestilt en pen, høflig kar i en fin bil. Det er nok, og du skal møte ham i morgen klokken 19.00 foran kinoen. Diskuterer dere detaljene, så kan han spille rollen som kjæreste eller forlovet helt etter ditt ønske.
Hvordan skal jeg kjenne ham igjen? spurte jeg fortvilet. Hvor mye koster dette?
Ikke noe å bekymre seg for, det er rimelig. Jeg har sendt bildet ditt til byrået, så han vil kjenne deg igjen med en gang. Så kan vi gå og velge antrekk til bryllupet!
Neste dag møtte jeg leiemannen ved kinoen. Jeg satte meg på en benk for å vente.
God kveld, er du Ingrid? spurte en fremmed mann. Jeg heter Vegar.
Jeg så ham nøye og ble positivt overrasket. Julie hadde rett; han var virkelig attraktiv.
Din venninne har fortalt meg alt. Ikke bekymre deg, jeg klarer rollen som din forsettlige mann. Vær så god, ta dette vakre blomsterbukettet. smilte Vegar og rakte meg en bukett.
Å nei, det var ikke nødvendig! rødmet jeg.
Skal vi gå en tur? Fortell meg litt om deg, så jeg er i riktig rolle. Det er viktig for jobben.
Selvfølgelig!
Vi gikk gjennom byen i flere timer. Vegar skrev ned adressen min og sa at han ville møte meg igjen på lørdag ved inngangsdøren til leiligheten min. Jeg var helt fascinert. Han var så kjekk, og jeg forsto ikke helt hvorfor han hadde valgt dette yrket.
På lørdag ringte Vegar:
Ingrid, er du klar? Jeg er der om ti minutter.
Da jeg så ham ved min bygning, fikk jeg nesten en panikk. Vegar sto i en dyr dress, ved siden av en skinnende bil. Han så så vakker ut at pusten tok slutt.
God morgen, skjønne! Sett deg, vi må skynde oss, sa han med et smil. Jeg lo nervøst: Du har virkelig talent!
Bryllupet til Rita var som lovet overdådig. Julie møtte meg med et stort smil, men da hun så mannen min, forsvant latteren fra ansiktet hennes. Rita hadde valgt en utlending som var to ganger eldre, skallet og tykk.
Jeg følte meg stolt. Rita pleide alltid å tulle med meg om at jeg aldri ville finne noen, at jeg var for enkel og uten mystikk. Kanskje hun hadde rett, men i dag ville jeg vise det motsatte og det klarte jeg. Vegar holdt hele dagen ved min side, så ingen andre jenter fikk hans oppmerksomhet.
Hva synes du, Ingrid? Er du fornøyd? hvisket Julie.
Ja, tusen takk, Julie!
Hva med Vegar? Liker du ham? spurte Rita.
Veldig, men det er ingen mening i dette. I morgen vil han ikke huske meg, tenkte jeg. Jeg ville så gjerne at dagen aldri skulle ta slutt.
Rita smilte gåtefullt og forsvant.
Har du noen gang sett vår nattby? spurte Vegar.
Nei, jeg har ikke hatt sjansen. Jeg sover mest om natten, svarte jeg med et smil.
Å, du går glipp av noe spektakulært. Skal vi rømme her og jeg viser deg?
Ja, gjerne!
Vi gikk bort til brudeparet for å ta farvel.
Takk, Rita! Alt var fantastisk, du er som alltid på topp! sa jeg.
Var dere fornøyde?
Så klart, et flott bryllup! Vi drar nå, vil gjerne ha litt tid for to, sa Vegar og ga meg en klem.
Da går dere videre! Det var en glede å møte mannen ditt! svarte Rita med et lite skeptisk blikk.
Hele natten suste vi gjennom Oslos nattlige gater. Vegar fortalte meg mange interessante ting. Jeg undret meg over hvor kunnskapsrik han var, for jobben hans gir ikke inntrykk av høy utdannelse.
Da morgenen kom, kjørte Vegar meg hjem til leiligheten.
Ingrid, jeg er så glad for at vi møttes! Du er en fantastisk jente.
Tusen takk, Vegar. Hvor mye skylder jeg deg?
Ingenting, din venninne har allerede betalt.
Takk igjen, ha det bra! sa jeg og steg ut av bilen.
Hjemme brast jeg i tårer. Jeg innså at jeg hadde falt for ham. Kort tid etter ringte Julie.
Hvordan går det? spurte hun.
Ikke bedre, svarte jeg tungt.
Liker du ham?
Selvfølgelig. Hvordan kan jeg ikke? Men meningen er at jeg ikke kan ha ham for resten av livet, han er bare til leie.
Ikke vær så bitter. Vi slapper av i kveld, og du kan komme på besøk i morgen! sa Julie og la på.
Senere på kvelden hørte jeg en bank på døren. På dørstokken stod Julie og Vegar.
Overraskelse! ropte hun og gav meg en klem. Møt min bror, Vegar, som du ikke ville møte. Hvor mange ganger har jeg tilbudt deg?
Hva skjer? Spilte dere en spøk på meg? Arbeider du ikke i byrået? spurte jeg forvirret.
Ja, vi lurt deg! Du er så sta som en geit! Så vil du holde oss på trappen? Vi har faktisk kake og champagne!
Hvis det er kake velkommen inn, lo jeg.
Hei, smilte Vegar og omfavnet meg.
I dag, femten år senere, er jeg gift med Vegar. Vi har to barn og lever i et lykkelig, sammensveiset hjem. Når barna spør hvordan vi møttes, ler vi og svarer: «På mødres venninnes bryllup», og Vegar blunker til meg.
Dette er historien min, skrevet i håp om at andre også kan finne mot til å prøve noe uventet.
