Leif satt på vinduskarmen og kikket ut gjennom vinduet. Han ventet på pappaen sin. Det hadde allerede gått to lange år siden moren hans forlot dem. Hun hadde fått seg en ny familie, hadde faren hans sagt en gang, trist. Hvorfor hun forlot sønnen sin, visste ingen. Det var vanskelig å forstå for Leif, men nå begynte han å glemme henne.
Faren hans gjorde sitt beste for å passe på sønnen sin. Leif var jo ti år gammel, så han var blitt stor, og det var ikke nødvendig å skjule noe for ham. Han hadde lært seg å vaske opp og rydde ting på plass. Han lekte ikke lenger med leker; han var nesten voksen nå. Likevel følte han seg ensom. Han savnet hunden sin, men faren sa nei.
Hvem skal ta seg av den? Jeg jobber hele tiden, og du er skoleelev, du er jo fortsatt ung, svarte pappa.
Etter hvert tok pappa med seg ikke en hund, men en kvinne hjem. Hun het Ingrid. Hun begynte å bo hos dem. Leif prøvde å unngå henne, tenkte at hun bare var til overs. Men pappa kalte henne sin kone og ønsket at Leif skulle ha en mor igjen.
Jeg trenger ikke henne! svarte Leif tydelig. Så gikk han tilbake til vinduet. Slik fortsatte de dagene. Leif så hvor glad faren var sammen med Ingrid. De var høflige mot hverandre, lo og klemte. Leif var fortsatt sint.
Pappa, jeg vil at hun skal dra. Leif, det går ikke, vi klarer oss ikke uten en kvinne en kone og en mor, sa faren.
Våren kom og varmen bredte seg. Leif løp ute i gården sammen med guttene. De nye vennene hans fortalte at faren og den nye moren kanskje ville sende ham på barnehjem.
Da ble Leif redd. Hvorfor skulle de ikke kvitte seg med ham? De kunne få et nytt barn, og han ville bare være i veien. Derfor bestemte han seg for å være forberedt på dette.
Han snappet opp en setning: Det går bra for ham der, vi bør sende ham dit.
Der og da bestemte Leif seg. Han sov ikke et øyeblikk den natten, og om morgenen bestemte han seg for å bli kvitt Ingrid. Hun gjorde bare alt verre. Først plaget han henne saltet teen hennes, slo på komfyren under en tom panne. Han var rampete. Ingrid skjønte hvem som stod bak, så hun kalte Leif til seg for å prate.
Leif, vi må snakke. Du er sint. Jeg er ikke sint på noe, svarte han unnvikende. Leif, jeg vil ikke såre deg eller være slem mot deg, gutten min Jeg er ikke gutten din!
Vi har leid sommerhus til deg i sommer. Vi ville overraske deg, men det er på tide å være ærlig. Pappa har funnet en hund og vi skal hente den i dag. Du kan være med. Er det sant? spurte Leif, overrasket, nesten klar til å tro henne. Så klemte han Ingrid så hardt han kunne.
Ingrid ble rørt, Du må jo være glad, det går bra, det er ingen grunn til å gråte, sa hun og strøk ham over hodet.
Da pappa kom hjem fra jobb, dro de for å hente en valp. Leif hadde gått fra sinne til glede og så ikke lenger på Ingrid som en fiende. De ble venner. Hunden sovnet i armene til Leif. Alle var lykkelige.
